Analyse: Den rolige budsjetthøsten

­Aslak Bonde analyserer politikk for Dagens Perspektiv.

Analyse. Tirsdag kveld oppsto det et lite øyeblikk av rødgrønn lykke i vandrehallen i Stortinget. Både i Ap, Sp og SV ble det nikket bekreftende da SV-leder Audun Lysbakken avsluttet presentasjonen av det ferske budsjettforliket med å konstatere at de tre partiene sammen hadde utformet mye god rødgrønn politikk.

Hvor rødgrønt ?

Hvor rødgrønt budsjettet ble til slutt er avhengig av målestokken som brukes. Dersom man måler budsjettforliket opp mot de standardene som Rødt og Miljøpartiet de Grønne har satt i sine alternative statsbudsjetter, har landet nå fått et ganske så traust og sentrumsorientert statsbudsjett.

Oljepolitikken i de nærmeste årene fortsetter helt som før. Bilistene skjermes fortsatt i stor grad for økningen av CO2-avgiftene og store igangsatte motorveiprosjekter går sin gang. Fordelingspolitikken skjer i hovedsak innenfor den smale rammen som er fastlagt i Hurdalsplattformen:

Skattene for de med høyest inntekter og formuer øker ikke mer enn at alle de ekstra skatteinntektene brukes til å gi lettelser til dem med lave inntekter. De som har aller størst problemer med å betale regningene sine, får litt hjelp fra ulike tiltak i en såkalt dyrtidspakke, men summene er små og begrensningene mange. Budsjettet kommer i liten grad til å bidra til at matkøene blir kortere.

Det statsbudsjettet som etter planen skulle vedtas av Stortinget sent torsdag kveld ser imidlertid sterkt rødgrønt ut, om man betrakter det fra høyresiden i det politiske landskapet.

De største skatteøkningene er en konsekvens av de høye energiprisene, og må sees på som akkurat like ekstraordinære som strømstøtten. Når regjeringen på et eller annet tidspunkt slipper å bruke nærmere 40 milliarder kroner på å subsidiere strømregningen for folk, vil også den ekstraordinære skatten for kraftselskapene forsvinne.

Annerledes er det med arbeidsgiveravgiften for lønninger over 750.000 kroner. Også den sies å være midlertidig, men sannsynligheten er stor for at dette er en permanent avgiftsøkning for bedriftene. Tar man med at skatten øker både på de høyeste skattene og formuene, blir det åpenbart riktig å si at Støre-regjeringen fører en rød skatte- og avgiftspolitikk.

Symbolsk, men historisk seier

Om oljepolitikken også er blitt grønnere, er avhengig av tidsperspektivet. En av SVs største gjennomslag i budsjettforhandlingene var løftet om at det ikke skal åpnes nye områder for olje- og gassleting i denne stortingsperioden.

Det har praktisk talt ingen konsekvenser for oljeselskapene i de nærmeste årene. De er mest opptatt av å lete og å produsere i de såkalte modne områdene av norsk kontinentalsokkel – altså på de stedene der det allerede er funnet olje og gass, og der det er bygget ut infrastruktur.

Det er på det symbolske planet, og i et langsiktig tidsperspektiv, at SVs oljeseier er stor. Høyst sannsynlig er den historisk. Den delen av Barentshavet som ikke er åpnet for olje- og gassleting nå kommer antagelig aldri til å bli åpnet.

Årsaken er at det tar minst ti år fra man åpner et felt for oljeselskapene til produksjonen kan starte. Mot slutten av 2030-tallet kommer verden til å være opptatt av å nå målet om såkalt netto null utslipp av klimagasser i 2050.

Det oljeselskapet finnes ikke som vil ta den politiske belastningen med å lete etter mer olje og gass når alle vet at den bør forbli i bakken. Forbeholdene i et slikt resonnement er to: Det ene er at fangst og lagring av CO2 blir såpass billig og effektivt at petroleumsproduksjon ikke lenger fører til klimautslipp.

Det andre er at verden blir så urolig og ustabil at våre naboer i Europa vil velge bort CO2-fri gass og olje fra de delene av verden der det er mye billigere å produsere enn utenfor norskekysten.

Inntil videre står det imidlertid fast at Støre-regjeringen på grunn av SVs gjennomslag i oljepolitikken er betraktelig grønnere enn det en Høyre/Frp-regjering ville ha vært.

De politiske konsekvensene

Dermed er vi over på de politiske konsekvensene av denne ukens budsjettforlik. De kan man best se ved å sammenligne høstens budsjettforhandlinger med de mange som skjedde i de åtte årene Erna Solberg var statsminister. Da ble det truet med regjeringskrise nesten hver eneste høst. Det siste året klarte ikke den daværende trepartiregjeringen å få til en budsjettavtale i det hele tatt.

De økonomiske konsekvensene av de vanskelige samarbeidsproblemene var at Solberg-regjeringen brukte mer oljepenger enn den ønsket. Det ble en vane å løse opp i politiske floker med å bruke mer penger over statsbudsjettet. Den politiske konsekvensen var at først Venstre og deretter KrF ga opp posisjonen som sentrumspartier. De gikk inn i regjering og er nå etablert som en del av en borgerlig blokk.

Man kunne ha sett for seg tilsvarende prosesser i denne stortingsperioden. Et scenario var at SV og regjeringspartiene slet så mye med samarbeidet at det på kort sikt ville ha ført til at det ble brukt mer oljepenger enn godt er, og at det på lang sikt ville føre til at SV gikk inn i regjering.

De siste dagene før budsjettforliket kom i boks var åpenbart slitsomme for forhandlerne. Jonas Gahr Støre, Trygve Slagsvold Vedum og Audun Lysbakken brukte det meste av natt til mandag og natt til tirsdag på å meisle ut kompromissene seg imellom. De gjorde det imidlertid i en god tone og med en slik fremdrift at det aldri var tvil om at de skulle bli enige.

Når man tar med at både SV og regjeringspartiene inntil videre virker å være skjønt enige om at kompromissene i budsjettforliket er blitt relativt gode, er det ingen grunn for noen av dem til å ønske seg endringer av den samarbeidsformen som er oppstått.

Regjeringspartiene vil riktignok ha færrest mulig budsjettbehandlinger i det kommende året fordi de synes det er et slit å stadig ha forhandlinger med et SV som alltid vil ønske å få en milliard eller to til mange gode formål. Samtidig vet de at det aldri vil være fare for regjeringskrise.

Det er også verdt å merke seg at SV foreløpig godt tåler konkurransen fra Rødt og Miljøpartiet de Grønne. Selv om Audun Lysbakken på langt nær er så rød og grønn som ytterpartienes velgere ønsker seg, så viser meningsmålingene at SV ikke mister særlig mange velgere til Rødt og MdG.

For Ap og Sp må det være en stor lettelse at forholdet til SV nå har satt seg såpass godt. Det er oppstått et stabilt element i en verden og en politisk situasjon som mildt sagt er turbulent.

Det politisk vanskelige for Støre og Vedum er å få tilbake sine egne velgere, og å passe på at samarbeidet mellom deres to partier går godt.

Foreløpig er relasjonene gode, men både i Sp og Ap vet de at det både i energipolitikken og i forholdet til EU ligger problemstillinger som på kort tid kan ødelegge hele regjeringsprosjektet. Om noen skal true med regjeringskrise i denne stortingsperioden, blir det ikke SV, men krefter innad i Ap og/eller Sp.