Analyse: Klimakampen er i ny fase

Aslak Bonde analyserer politikk for Dagens Perspektiv. ­

Analyse. Denne fredagen går startskuddet for forhandlingene i Stortinget om neste års statsbudsjett. SV legger frem sitt alternativ til regjeringens budsjettforslag. Helgen brukes til finlesing av dokumentene og strategidiskusjoner internt i regjeringspartiene, og så er forhandlingene for fullt i gang fra mandag.

Da vil også klimatoppmøtet i Sharm el-Sheikh i Egypt være i gang. Det skjer i en ganske nedtrykket stemning.

Én ting er at uvanlig mange klimaaktivister holder seg hjemme i protest mot ulike særtrekk ved akkurat dette klimatoppmøtet. Egypt bryter menneskerettighetene, Coca Cola er hovedsponsor og det sies at fossilindustriens folk kommer til å være mer tydelig til stede enn på lenge.

Viktigere er det at det stadig kommer nye rapporter som viser at verden er veldig langt fra å nå målet om å holde temperaturstigningen ned mot 1,5 grader. Landene i sør klager også med rette over at en del av de løftene om klimabistand som ble gitt av rike land på toppmøtene i Paris og i Glasgow ikke er oppfylt.

Stramt for å holde renten nede

Politikerne blir ikke straffet av velgerne for at kampen mot klimaendringene føres på relativt lavbluss. Både holdningsundersøkelser og nylig avholdte valg i europeiske land viser at klima faller nedover på den politiske dagsorden. Kantars klimabarometer viser et markert fall – blant annet er det ikke lenger slik at ungdommen er mer opptatt av klima enn andre aldersgrupper. I tirsdagens danske valg mistet de partiene som karakteriseres som grønne ti mandater. Klima var mer eller mindre fraværende i valgkampen.

Den åpenbare årsaken er krigen i Ukraina og energikrisen. Nå er det galopperende priser og risikoen for sult og vinterkulde som opptar velgerne.

Dyrtid og risiko for enda høyere rente vil også utgjøre den aller største delen av bakteppet for budsjettforhandlingene i Stortinget. Det er flere grunner til at regjeringspartiene faller på meningsmålingene, men en av de viktigste er at budsjettforslaget for neste år har som hovedmålsetting å minske risikoen for langvarig høy inflasjon med dertil hørende høye renter.

Budsjettforslaget er ikke spesielt stramt på makronivå, men det skyldes at det er kommet inn nesten 100 milliarder kroner i mer eller mindre uventede kostnadsøkninger. (Økte pensjonsforpliktelser, ulike Ukraina-kostnader og strømstøtte).

Kostnadsveksten er så stor at regjeringen ikke klarte å dekke den helt inn på tross av at budsjettet til hvert enkelt departement er mye strammere enn det som har vært vanlig.

Det er foretatt mange små og store kutt og mange utsettelser av prosjekter og støtteordninger som har skapt kraftige reaksjoner. Ikke bare blant opposisjonspolitikerne og lobbyistene, men også blant et oppsiktsvekkende stort antall av Aps og Sps lokalpolitikere.

Statsrådenes standardforklaring på kuttene og utsettelsene er at budsjettet må være stramt for å holde renten nede, men det budskapet blir undergravet av at den store fortellingen om statsbudsjettet er at det slett ikke er så stramt.

Budsjettforhandlingene

Denne kommunikasjonsutfordringen kommer også til å prege budsjettforhandlingene. SVs velgere vil forvente store gjennomslag fordi de har oppfattet at det faktisk er et handlingsrom for å bruke penger i statsbudsjettet for neste år.

Regjeringspartiene vil ha ekstra lite å gå på fordi det oppfattes som avgjørende viktig at man beholder stramheten i hvert enkelt departementsbudsjett. Jonas Gahr Støre var senest ute i Aftenposten denne uken og sa at han heller vil være upopulær enn å gi opp en budsjettdisiplin som etter hans mening er helt avgjørende for å holde kontroll på renten.

Hva gjør så SV og regjeringspartiene når de kommer i en situasjon der det er lite penger å fordele, men store forventninger å innfri? Jo, de ser etter politiske enigheter som ikke gjør mye fra eller til på neste års budsjett, men som kan få stor betydning for de etterfølgende årene.

Dermed er vi tilbake ved klimapolitikken. Det ligger faktisk ganske godt til rette for at SV på dette området kan få større gjennomslag enn det partiet og omverdenen hadde trodd for et år siden. Klimabevegelsens hovedkrav om at det settes bom for petroleumsvirksomhet lengst nord i Barentshavet kommer ikke til å bli innfridd. Fortsatt er det slik at Wisting-feltet utredes og planlegges av Equinor, og at politikerne formelt sett ikke kan mene noe om den feltutbyggingen før Equinor legger frem sin plan for utbygging og drift (PUD).

Det er likevel mulig at SV allerede i høstens budsjettforhandlinger kan legge noen føringer som gjør at Equinor får mindre grunn til å tro at Wisting-feltet noen gang kan bli realisert. Det kan kanskje dreie seg om ekstra krav til olje- og gassvirksomhet nær iskanten, eller kanskje noen ekstra økonomiske forpliktelser.

Det er interessant at SV oppfatter at regjeringen med sitt eget forslag til statsbudsjett åpnet opp for forhandlinger om de meget gunstige skatteintensivene som oljenæringen fikk våren 2020. Oljelobbyistenes problem er at de den gangen ga fra seg sitt argument om at rammevilkårene for næringen skulle ligge fast. Da de lobbet for endrede skattevilkår på grunn av lave oljepriser, åpnet de opp for nye endringer med begrunnelse i at olje og gassprisene er høye.

Klimagjennomslag på andre områder

Samtidig sitter det langt inne å få regjeringspartiene med på kompromisser som kan gi reelt grunnlag for en påstand om at denne regjeringen ikke lenger satser på oljenæringen. Kanskje må SV få sine klimagjennomslag på andre områder.

Noen av dem vil bli pekt på av statsminister Støre når han skal holde Norges innlegg på klimatoppmøtet mandag. På en pressekonferanse torsdag morgen annonserte han at et av Norges budskap på toppmøtet vil være at vi nå skjerper klimaforpliktelsene som rapporteres inn til FN. Før var de på «opp til» 55 prosent. Nå skal vi forplikte oss til å nå målet om å kutte 55 prosent av klimautslippene fra 1990 til 2030. Det innebærer også at den klimamålsetningen som står i Hurdalsplattformen blir gjeldende for hva som er rapportert til FN.

Klimamålene til FN skal oppnås i samarbeid med andre land, og det betyr at vi ikke er nødt til å gjøre alle kuttene her hjemme. Vi kan kjøpe oss fri. Et av SVs mål i de pågående budsjettforhandlingene blir ganske sikkert å få regjeringen til å gi ytterligere forpliktelser om hvordan vi skal legge om norsk økonomi slik at utslippene går kraftig ned.

Da blir det et spørsmål om å akselerere og å forsterke de mange satsingene som allerede er varslet og/eller påbegynt. Det begynner å bli ganske mange av dem, blant annet om havvind, hydrogen, fangst og lagring av CO2, Enøk-tiltak og sirkulærøkonomi.

Det er nemlig ett viktig poeng for alle de som nå forsøker å holde optimismen oppe i en tid der klimaengasjementet blant velgerne er dalende: Mye av det som kreves for å få til en reell grønn omstilling er nå i ferd med å komme på skinner. Da skal det ikke mer til enn å dytte litt ekstra. Så kommer omstillingen til å gå fortere.