– Den norske likestillingsdiskusjonen har blitt veldig elitistisk

Konferanserommet i et av byggene på Akershus Festning fylles sakte, men sikkert. Noen i uniform, andre i sivil. En god del er ansatt i Forsvaret, men mange er også fra næringslivet. Alle er kvinner.

– Er du fornøyd med oppmøtet?

– Ja, er du gæren. Vi har ikke annonsert dette noen plass. Det er jungeltelegrafen som har gjort jobben, sier Louise Dedichen.

I 2008 ble hun utnevnt til kontreadmiral og skolesjef i Forsvaret, og ble med det første kvinne med militær grad på generalnivå i Norge.

I et kjønnsperspektiv er hun fortsatt, mer enn 10 år senere, ganske alene i jobbhverdagen.

– Forsvaret er kanskje den mest mannsdominerte arbeidsplassen i landet. Da kan en av og til føle seg alene som kvinne. Her blir vi minnet på at mange står i samme situasjon, og vi kan utveksle erfaringer.

Nye kontakter

Dedichen, med støtte fra medlemmer i høgskolens eget likestillingsutvalg, ønsket et møtested for kvinner. Engasjementet resulterte i et kvartalsvis frokostseminar. De har holdt på i halvannet år nå.

Det startet som et internt forum, men har etterhvert tiltrukket seg folk fra andre sektorer, deriblant flere ledere fra næringslivet.

– Det viser seg at de som er i Forsvaret og de som kommer fra næringslivet har mange av de samme referansepunktene, og mange står overfor liknende utfordringer, både faglig og ellers. Så her knyttes viktige kontakter som man kanskje ellers aldri ville tenkt på, sier Dedichen.

I rommet summer samtaler om offentlige utgifter over eller under streken, skandaløse helikopterinnkjøp, og en ennå ikke publisert rapport om seksuelle overgrep og mobbing i Forsvaret. «Det blir ille», mener flere å vite. «Nå blir det kanskje endelig tatt på alvor,» sier de om rapporten som noen uker senere viste omfattende maktovergrep mot både menn og kvinner i etaten.

Fag og inspirasjon

På programmet for årets første utgave av seminaret står Forsvarshøyskolens (FHS) professor Øistein Tusjø, som skal snakke om geopolitikk med særlig søkelys på Kina, og tidligere Telenor-topp og utenlandssjef i Vipps, Berit Svendsen.

– Litt faglig påfyll og litt inspirasjon, sier Dedichen.

Samme morgen har Svendsens tidligere sjef i Telenor, Jon Fredrik Baksaas, sluppet bok om sin tid i Telenor. Hun skryter av ham. Og hun skryter av Baksaas’ forgjenger, Tormod Hermansen. Andre lar hun være å nevne. I stedet snakker hun om hvordan hun har vært nødt til å kjempe for å komme dit hun er i dag.

– Mitt viktigste råd nå, er: sørg for at dere har nøkkelkompetansen. Dere må holde dere oppdatert. Det skjer så utrolig mye fantastisk spennende for tiden, så vær nysgjerrig og grip mulighetene. Men hvis du ikke har det bra på jobben, må du finne deg en ny, slår hun fast.

Snart, forteller Svendsen, kommer det en annen bok der hun utdyper dette. NRK-journalist Lilla Sølhusvik har samlet historiene til åtte kvinnelige næringslivsledere om veien til toppen, og hvorfor det var verdt det.

«Hvis du er alene som jente vet du ikke alltid helt hva som foregår. Du er ikke med på samme måte. Det blir gjerne en annen stemning når man får mer mangfold. Det handler ikke om at de skal bli venninner, men at du har noe mer å spille på,» sier Svendsen i boka, som Dagens Perspektiv har lest.

– Vi har større problemer

Denne oppfatningen har bredt om seg de seneste årene, og resultert i at stadig flere såkalte kvinnenettverk dannes.

Det finnes et nettverk som kaller seg «Energy ladies», der konsernsjef Anne Marit Panengstuen i Siemens AS og Maria Moræus Hanssen, toppsjef i Tysklands eldste olje- og gasselskap, er med. Sistnevnte startet også en egen kvinnekonferanse da hun først kom til selskapet, noe som ifølge boka til Sølhusvik ga henne tilnærmet heltestatus blant de 150 kvinnene som møtte opp.

«Jeg gikk rett fra konferansen til ledermøtet, og der var det totalt stemningsskifte. De lurte på hva jeg holdt på med, og følte seg angrepet. De lurte på hvorfor de ikke var inkludert, og hva jeg egentlig hadde satt i gang,» forteller Hanssen i boka.

I tillegg har Telenor sitt «Female Empowerment Network», teknologibransjen har ODA-nettverket, mediene har sitt «Medienettverk», og shippingbransjen har «Wista» for kvinner. I 2016 dannet Innovasjon Norge et globalt nettverk kun for kvinner, som blant annet skal være en pådriver for å sikre mangfold og likestilling i globale arbeidsmiljøer. Listen er lang.

Slike nettverk er ikke uten sine kritikere.

– Jeg synes at den norske likestillingsdiskusjonen har blitt veldig elitistisk, sier administrerende direktør Anne-Kari Bratten i arbeidsgiverorganisasjonen Spekter.

I 2016 laget hun furore da hun advarte de ulike kvinnenettverkene mot «å stille seg i en posisjon der motivene kan fortenkes i retning av hva det hevdes at ‘Gutteklubben Grei’ har holdt på med.»

– Det står jeg absolutt ved, sier hun nå.

– Jeg opplever slike nettverk som lukkede fora der kvinner i posisjon snakker med andre kvinner i posisjon om hvordan det er å være kvinnelige leder eller hvordan de ble det.

Hun legger til at hun både beundrer og respekterer kvinner som har kommet seg opp og frem.

– Min innsigelse mot nettverkene er at vi ikke må kopiere «Gutteklubben grei». Det betyr ikke at man ikke skal heie på hverandre, men passe på å ikke gå i de samme fellene som man beskylder menn for.

Hun avviser heller ikke nytteverdien av slike fora.

– Men vi har større likestillingsutfordringer enn skjev kjønnsfordeling i toppledelsen. Hvis de er så opptatt av likhet, hvorfor skal vi understreke med slike nettverk at de er kvinner? Det er jo mangfoldet som er viktig, og da hadde det vært like interessant med nettverk for eksempel for de som er mye yngre eller mye eldre enn resten i en bransje eller bedrift, mener hun.

I stedet for å samle seg i rom lukket for allmenheten, oppfordrer Bratten de ulike nettverkene til å bruke sine samlede stemmer til å sette søkelyset på det hun mener er de virkelig store likestillingsutfordringene her i landet; at mange kvinner fremdeles ikke har økonomisk selvstendighet og dermed ikke sosial selvstendighet, spørsmålene om kontantstøtte, mangel på barnehageplasser eller motstanden mot tredelingen av foreldrepermisjon – som hun kaller «ammepolitiet».

– Kvinnelige toppledere er forbilder. Så i stedet for å danne lukkede klubber kunne de bruke tid på å få bukt med holdningene blant 16 år gamle gutter som mener at menn er bedre egnet som ledere enn kvinner. Hvis det er en konstant kraft som snakker kvinners sak, bør en større del brukes på å ta et oppgjør med faktorene som ikke fremmer likestilling her i landet, mener hun.

Fellesskap

Senterleder og kjønnsforsker Mari Teigen ved Institutt for Samfunnsforskning mener på sin side at det ofte kan være både et behov og en fordel med såkalte kvinnenettverk innenfor mannsdominerte yrker, bransjer og arbeidsmiljøer.

– Disse kan fungere som viktige arenaer for å dele erfaringer, strategier og muligheter – samt å styrke den enkelte rundt opplevelser, sier hun.

Hun advarer også mot å se på slike rene kvinnenettverk som paralleller til det som gjerne har vært omtalt som «old boys network».

– Tilgangen på makt og posisjoner vil for kvinner gjerne ligge i samhandling med menn i sentrale posisjoner, særlig i mannsdominerte miljøer, bemerker Teigen.

– Men egne kvinnenettverk kan være viktige likevel, nettopp fordi de kan bidra til å skape et fellesskap rundt de opplevelsene som er særlig utfordrende for «minoriteter innenfor en majoritet», mener hun.