Fire av fem nordmenn støtter arbeidslinja

Siden 1990-tallet har arbeidslinja vært en bærebjelke i velferdspolitikken i Norge. Den har som mål at flest mulig skal kunne forsørge seg selv ved hjelp av arbeidsinntekt, ofte oppsummert med formuleringen «flere i jobb og færre på trygd».

For å nå målet for arbeidslinja bruker myndighetene en kombinasjon av gulrot og pisk, av støttende og restriktive tiltak:

• Støttende tiltak handler om å øke sjansene til å komme i jobb gjennom blant annet utdanning, opplæring og arbeidstrening.
• Restriktive tiltak handler om å få trygdemottakere raskest mulig over i arbeid ved å gjøre det mer attraktivt å jobbe enn å motta penger fra Nav.

Sentralt blant de restriktive tiltakene står aktivitetskrav som innebærer at trygdeytelser kan bli kuttet hvis aktiviteten ikke gjennomføres. Slike aktivitetskrav er blitt stadig mer vanlig, og er blant annet blitt lovpålagt for unge mottakere av sosialhjelp.

Undersøkelse av holdninger

Arbeidslinja har ofte vært utsatt for kritikk, og det er særlig bruken av pisk som har vært kritisert. Men støtten til arbeidslinja er massiv i befolkningen, viser en artikkel i siste nummer av Tidsskrift for samfunnsforskning.

I artikkelen presenterer stipendiat Hanna Bugge ved OsloMet resultatene av en spørreundersøkelse om folks syn på ulike tiltak for å fremme arbeidslinja.

Som bakteppe for spørsmålene blir deltakerne i undersøkelsen presentert for en virkelighet der det er nødvendig med kostnadssparende reformer i velferdssystemet, gjennom følgende formulering:

«Flere mener at Norge i løpet av den kommende 10-årsperioden blir nødt til å tilpasse offentlig trygd, service og velferd til en ny virkelighet. I debatten har ulike forslag blitt fremsatt.»

Deretter blir deltakerne bedt om å ta stilling til ulike reformstrategier: først blir de spurt om de liker dem og deretter hvorvidt de tror de er nødvendige.

Holdningen til støttende og restriktive tiltak undersøkes ved at deltakerne blir bedt om å si sin mening om følgende to strategier: «Forbedre muligheter til omskolering og etterutdanning for arbeidsløse og syke» og «Stille strengere krav til mottakere av ulike velferdsordninger når det gjelder å søke på og akseptere nye jobber».

Det første er et eksempel på et støttende tiltak, mens det andre er et restriktivt tiltak.

Klart flertall for arbeidslinja

Svarene viser at et flertall i befolkningen liker og aksepterer både restriktive og støttende tiltak, men at oppslutningen er størst om de støttende tiltakene.

80 prosent svarer at de i hovedsak liker de støttende tiltakene, mens 61 prosent svarer at de i hovedsak liker de restriktive tiltakene.

Når det gjelder synet på om tiltakene er nødvendige, er det ikke en slik forskjell mellom de ulike tiltakene. 78 prosent mener at de restriktive tiltakene er nødvendige, mens 79 prosent mener at de støttende tiltakene er nødvendige.

Mange ser med andre ord ut til å mene at de restriktive tiltakene er et nødvendig onde for å opprettholde en god velferdsstat.

Les også: Ingen effekt av obligatorisk aktivitetsplikt for unge

Egeninteresse påvirker holdninger

Selv om oppslutningen om arbeidslinja er høy, er det betydelige nyanser i befolkningens holdninger til aktiveringsreformer, påpeker Hanna Bugge i artikkelen i Tidsskrift for samfunnsforskning. Det gjelder spesielt de restriktive tiltakene.

De som har store utfordringer med å forsørge seg selv, og dermed i større grad enn andre kan ha behov for velferdsytelser, mener oftere enn andre at de restriktive tiltakene er unødvendige. Og når man ser på dem som mottar velferdsytelser, er det flest motstandere av restriktive tiltak blant dem som allerede har erfaring med aktivitetskrav.

«Samlet sett viser disse resultatene at egeninteresse er en viktig faktor i synet på aktiveringsreformer, og da særlig restriktive tiltak. Personer med utsatt posisjon på arbeidsmarkedet opplever restriktive tiltak som en økonomisk trussel og motsetter seg denne typen politikk i større grad enn andre», konstaterer Bugge.

Politiske holdninger har betydning

Synet på restriktive tiltak påvirkes også av politiske holdninger. Det er klare forskjeller mellom dem som står til venstre i politikken og dem som tilhører høyresiden.

«Restriktive tiltak oppfattes åpenbart som et brudd på venstresidens verdier. Disse virkemidlene for å få personer tilbake i arbeid er helt klart mislikt av personer som i spørsmål om økonomi og fordeling er tilhengere av verdier som forbindes med det politiske venstre», skriver Bugge.

«Dette samme mønsteret, bare i motsatt retning, ser en for støttende tiltak. Venstresiden støtter i større grad disse enn det høyresiden gjør, selv om det er forbundet med noe usikkerhet», påpeker hun.

Kjønnsforskjell

Det er også forskjell mellom kjønnene i oppslutningen om ulike typer tiltak. Kvinner mener i større grad enn menn at både støttende og restriktive tiltak nødvendige.

En mulig forklaring kan være at kvinner har større behov for denne typen velferdsordninger, mener Bugge.

«Både i Norge og internasjonalt forbindes kvinner i større grad enn menn med risiko på arbeidsmarkedet, noe som skyldes både lavere sysselsettingsgrad og høyere sykefravær», påpeker hun.

Lite problematisering av arbeidslinja

Den høye oppslutningen om arbeidslinja i befolkningen kan ha sammenheng med hvordan arbeidslinja presenteres i offentligheten, mener Bugge.

Gjennom de siste 30 årene har det i Norge eksistert en bred partipolitisk enighet rundt arbeidslinjas hovedmål om færre på trygd og flere i arbeid.

«Gjentatte ganger peker offentlige dokumenter på at høy sysselsetting er en forutsetning for at velferdsstaten skal være bærekraftig og kunne evne å løse nye problemer. Bare unntaksvis problematiseres arbeidslinja og dens konsekvenser for den enkelte», skriver hun i Tidsskrift for samfunnsforskning.

«Samlet sett betyr dette at arbeidslinjas positive side har fått dominere i norsk offentlighet, mens de negative sidene i liten grad har blitt belyst», konstaterer Bugge.

Hun tolker den høye oppslutningen om arbeidslinja som et uttrykk for at befolkningen har anerkjent og akseptert de sterke og entydige velferdspolitiske signalene fra det offentlige.