Når ytringene går for langt for arbeidsgiveren

­«Alle har rett til å uttale seg om faktiske forhold på sin egen arbeidsplass og til å delta i offentlige debatter om spørsmål som berører virksomheten. Dette gjelder langt på vei også dersom virksomheten skulle bli skadelidende», skriver Ytringsfrihetskommisjonen.

Den europeiske menneskerettsdomstolen EMD har imidlertid fastslått at «selv om arbeidstaker ikke har en absolutt lojalitetsplikt overfor arbeidsgiver, kan likevel ytringer som er legitime i andre relasjoner, anses som uakseptable i et arbeidsforhold».

Dagens Perspektiv presenterer her tre dommer som belyser temaet.

Eksempel 1: Tok advarsel til retten

En ansatt og tillitsvalgt i Equinor fikk en advarsel fra arbeidsgiver etter at han i 2017 hadde skrevet debattinnlegg i Stavanger Aftenblad. Innlegget med tittelen «Misnøyens beger renner over» var sterkt kritisk til arbeidsgivers håndtering av en rekke saker. Tema for innlegget i avisen var partssamarbeidet og betydningen av dette for sikkerheten på norsk sokkel. Equinor svarte med å gi mannen en advarsel.

Saken ble brakt inn for Arbeidsretten, som la til grunn at dette var forhold som det var naturlig at en tillitsvalgt engasjerte seg i, og at den ansatte hadde skrevet det i egenskap av å være tillitsvalgt. Arbeidsrettens flertall konkluderte med advarselen ikke hadde saklig grunn. Flertallet la også vekt på at selskapet ikke hadde forsøkt å imøtegå ytringen:

«Det må legges til grunn at Equinor har en betydelig kommunikasjons- og informasjonsstab som raskt og effektivt kunne ha formidlet selskapets innvendinger til leserinnlegget. Ideen bak ytringsfriheten, at ytringer skal møtes med ytringer, slår til fulle ut i denne saken. Uønskede ytringer skal møtes med saklig informasjon og korrigerende motinnlegg, og ikke med formelle sanksjoner overfor arbeidstakernes representanter.»

Eksempel 2: Avskjediget politimann

En politibetjent ansatt i Hedmark politidistrikt, som også var lokal Frp-politiker, ble etter flere runder til slutt avskjediget på grunn av sine meningsytringer på Facebook. Lagmannsretten konkluderte i 2017 – fire år etter at politidistriktet reiste avskjedssak – med «at hensynet til tilliten til politiet er et «særlig tungtveiende hensyn» som gjør avskjeden forsvarlig holdt opp mot ytringsfrihetens begrunnelse (…)».

Saken fikk mye oppmerksomhet, blant annet fordi den involverte Facebook-ytringer mot daværende (2013) statsminister Jens Stoltenberg:

«Krapylet har styrt i ÅTTE ÅR uten å få til annet enn forfall av landet! Dette merker folk på kroppen, og vil ikke ha mer av denne handlingslammelsen! Det siste kortet denne sosialistspiren har i ermet er å kjøre fram LØGNER om FrPs politikk …»

To år etter ble Hadia Tajiks (daværende leder av justiskomiteen på Stortinget) utsagn til Aftenposten – «Jeg er dypt kritisk til å forby utsagn som hyller terror» – kommentert av samme mann på Facebook:

«Sånne sitter på Stortinget – selvsagt for AP! La oss hylle terrorister! Er ho tilhenger av ABB også? Fan?»

Eksempel 3: Sparket som lektor

Høyesterett stadfestet i 1982 at fylkesskolestyrets oppsigelse av lektoren Olav Hoaas var gyldig. Han var lærer på Stokmarknes gymnas i Vesterålen i Nordland og ble i 1976 dømt til 120 dagers ubetinget fengsel og 5000 i bot for rasisme. Lagmannsretten opprettholdt dommen, og Høyesterett avviste anken.

Hoaas ble dømt for rasisme etter blant annet å ha omtalt gasskamrene fra 2. verdenskrig som rent oppspinn. Til VG sa han i 1975:

«Jeg ønsker primært at norske jøder skal emigrere til Israel. Om de ikke vil flytte frivillig bør de isoleres i et eget jødesamfunn for seg selv. De opptar plass og stillinger for nordmenn».

Avskjeden fra lektorjobben ble begrunnet med hans uttalelser om rasespørsmål og jødeforfølgelsene. Høyesterett pekte på at han hadde samme ytringsfrihet som alle andre, men at «uttaler en lærer seg slik at det – uten hensyn til om de strafferettslige grenser for ytringsfriheten skulle være overskredet – må anses klart utilbørlig, vil dette kunne få betydning for vurderingen av hans skikkethet for lærergjerningen».

Kilder: LO-advokatene, Arkiv i Nordland, NOU 2006:19 Akademisk frihet, Lovdata