Professor Bente Kalsnes om ytringsklimaet i norsk politikk: − Retorikk får konsekvenser

­Det sier professor i politisk kommunikasjon Bente Kalsnes ved Høyskolen Kristiania. Hun har i flere år vært en av de fremste ekspertene i landet på kommunikasjon via sosiale medier. Kalnses mener at det politiske ordskiftet i Norge ikke er spesielt polarisert eller «hardt». Snarere tvert imot.

− Det er det mange som tror og mener at den politiske debatten i Norge er blitt mye mer polarisert, men det stemmer ikke helt, sier Kalsnes til Dagens Perspektiv.

Samarbeidsevner er avgjørende

Som norsk politiker kan du ikke bare være «tøff i trynet» og kaste ut harde ord, ifølge Bente Kalsnes.

− Husk at Sylvi Listhaug måtte gå av som justisminister da hun postet at «Ap mener terroristenes rettigheter er viktigere enn nasjonal sikkerhet» på Facebook. Retorikk får konsekvenser.

− Årsaken til at det er slik, er nok at vårt politiske system et basert på samarbeid mellom flere partier, forklarer Kalsnes.

− Man kan ikke «kveste» sine motstandere i en valgkamp dersom man kanskje må samarbeide med dem etter valget. Polarisering er vanligere i to-partisystemer. Hos oss samler de fleste velgerne seg i midten. Vi ser ikke så stor oppslutning for ytterpartiene.

Hun viser til at man ser den samme tendensen blant velgerne. Det er sjelden du treffer folk som «ikke kan fordra mennesker som stemmer Sp eller SV» Eller som nekter ungene sine å bli kjæreste med en fra Frp eller KrF.

− Slike skillelinjer finner du blant velgergrupper i andre land. Det er lite sånt i Norge.Det er ikke dokumentert at vi har utfordringer med stor politisk polarisering i Norge.

Bente Kalsnes understreker at hun snakker om politisk polarisering, ikke netthets som sådan.

− For det er svært problematisk når noen blir utsatt for sterk hets. Og det er et problem at det ofte treffer kvinnelige politikere, etniske minoriteter eller folk i det skeive miljøet. Det er noen som virkelig får gjennomgå. Den hetsen må vi klare å bremse.

Norge kan med andre ord både være preget av netthets mot utsatte minoriteter selv om vi opplever lite polarisering i politikken.

Kommentarfeltets fødsel

Bente Kalsnes interesse for nettkommunikasjon ble for alvor vekket da hun tok sin mastergrad i USA på begynnelsen av 2000-tallet. Tematikken var kriser og interaktivitet i etterkant av terrorangrepet i New York 11. september 2001.

Vel tilbake i Norge jobbet Kalsnes en stund som journalist og i et teknologiselskap, før akademia «tok henne».

− Hvordan har internett preget journalistikken og det offentlige ordskiftet i Norge siden den spede starten på 1990-tallet?

− Det første som opptok meg var kommentarfeltene i avisenes nettutgaver. Plutselig var det adgang for mange flere å «mene noe». Så fikk vi egne blogger utenfor de tradisjonelle avisene. Da skjedde det noe.

De som husker tilbake 20 år og vel så det, vil kanskje erindre de anonyme nettrollenes innkomst på den offentlige arenaen. Plutselig ble meninger og argumenter publisert direkte og uredigert – uten noen form for siling.

Da kom moderatorrollen. Mediene måtte ha egne folk som fulgte med og luket vekk de verste personangrepene og urimelighetene.

− Det viste seg å være vanskelig å lage gode verktøy for moderering, sier Kalsnes.

Etter 22. juli 2011 krevde de fleste mediene at folk identifiserte seg. Det hjalp litt − en stund. Men ikke alle la lokk på seg selv om de måtte skrive i eget navn, og etter hvert har mange nettaviser gitt opp kommentarfelt − det er for ressurskrevende å moderere dem. Dessuten har de med ytterliggående synspunkter gått til nettpublikasjoner med liten eller ingen moderering av kommentarfeltene.

− Men så kom Facebook og tok over, forteller Kalsnes. − I dag er alle «sin egen redaktør». Siden 2011 har Facebook blitt alles kommentarfelt. Også de tradisjonelle medienes. De publiserer saker på Facebook, og debatten fortsetter gjerne der

Bente Kalsnes oppsummerer de foreløpige milepælene for digital og online kommunikasjon slik:

• Først kom blogger med egne kommentarfelt

• Så kom nettaviser med egne kommentarfelt

• Og etter hvert så tar Facebook og andre sosiale medier «over» som debatt- og informasjonsarena utenfor de tradisjonelle mediene

Et senere utviklingstrekk Kalsnes peker på er framveksten av betalingsmurer og abonnement for nettaviser. De siste årene har annonsemarkedet blitt kraftig redusert, og abonnement er blitt den viktigste inntektskilden for presse og media i Norge.

− Dette er et litt særnorsk fenomen at man har lykkes med brukerbetaling på nett. Medieforbruket i Norge har tradisjonelt vært abonnementsdrevet, noe som har gjort overgangen fra gratis til betalt stoff på nett enklere her enn andre steder. Det har også gjort at avisdøden har vært mindre i Norge enn i andre land, som for eksempel USA, Storbritannia og også Danmark. I Norge er vi mer villige til å betale for innhold enn i de fleste andre land.

En litt merkelig konsekvens av betalingsmurene er at nettdebattene i dag ofte kun baserer seg på tittel og ingress (innledningen) i en avisartikkel. Resten må man jo som oftest betale for å få tilgang til. Dermed kan debattene ta utgangspunkt i en totalt feil forståelse av en problemstilling, fordi leserne ikke har hatt tilgang til helheten i for eksempel en avisartikkel.

Nye stemmer og mer «dritt»

− Hva har sosiale medier gjort for og med det offentlige ordskiftet i Norge?

− For det første har det ført til at alle kan delta. Før var det jo veldig få som kom til orde. I dag er den offentlige debatten mye mer mangfoldig. Og det betyr jo selvfølgelig også et mye større skille i kvaliteten på det som publiseres. Silingen er borte.

− Vi har gjennom sosiale medier fått fram mange nye, superinteressante stemmer. Men det klart at det også har ført med seg mye dritt, rett og slett. Debatten handler ofte om det negative, og ordskiftet kan være både hardt og hatefullt. Det kan gjøre at mange vegrer seg. Men uansett er det mange flere som ytrer seg i dag. Og det i seg selv er jo positivt.

Det er også flere måter å delta i et ordskifte på, framhever Kalsnes. For hva vil det egentlig si å delta og ytre seg?

− Man kan dele en artikkel ute å si noe mer. Det er en ytring. Man kan like noe. Da synliggjør du også en mening uten å si noe. Vi har fått et større spekter og flere måter å delta på. Smilefjes og «tommel opp», er også en ytring.

Kunstig intelligens

− Hva vil kunstig intelligens (KI) gjøre med den offentlige debatten? Kan vi egentlig tro på noe som helst lenger?

− Det er for tidlig å konkludere når det gjelder KI. Men vi ser nok tendenser til mer maskinelle ytringer. Og det blir stadig vanskeligere å skille en bot fra en person, sier Kalsnes.

Eksempler på bruk av KI i reklame, har allerede skapt debatt.I en reklame for en bank var den avbildede og superfornøyde «kunden» en KI-generert ikke-eksisterende person. Også frivillige organisasjoner har brukt KI-genererte bilder av demonstrasjoner, nød og katastrofer for å skape oppslutning rundt sitt engasjement.

− Innhold blir forfalsket eller generert maskinelt. Det er også eksempler på manipulerte historier både fra krigen mellom Hamas og Israel og i Ukraina-krigen, forteller kommunikasjonsprofessoren.

− Det er helt klart blitt vanskeligere å skille mellom fakta og fiksjon. Men vi må ikke glemme det positive. Kanskje KI kan hjelpe oss å avsløre det falske innholdet. KI tilbyr sterke verktøy som kan hjelpe oss å gjøre jobben på nye og mer effektive måter, eksempelvis til å sortere, kategorisere og generere innsikt fra et datamateriale.

TikTok-valget

Etter høstens lokalvalg ble det en smule debatt om at partiene som var «flinkest på TikTok», hadde en fordel og at det til en viss grad bidro til høyresidens fremmarsj. Bente Kalsnes kjøper ikke helt det argumentet.

− I mange år har vi snakket om det første «blogg-valget», det første «Facebook-valget», det første «Instagram-valget» og, nå sist, det første «TikTok-valget».

− Men atter en gang viser analysene at det er de politiske sakene som til slutt avgjør hvem du og jeg stemmer på.

− Så det er bare tull at Høyre vant valget på TikTok?

− Ja. Men det er klart at sosiale medier kan bidra til større spredning og ikke minst nå ut til spesielle grupper velgere. For eksempel ungdom. Så kanskje hadde TikTok noe å si for skolevalget, da mange unge bruker TikTok mer enn de benytter seg av tradisjonelle medier. − Men jeg tror ikke verken TikTok eller andre sosiale mediekanaler var tungen på vektskålen ved valget.

Hva som skjer med dataene våre hos de store tek-gigantene er noe som ofte blir gjenstand for debatt. TikTok eies av den kinesiske staten, og her hjemme blir politikere og næringslivsledere – ja, også forskere – advart mot å bruke det sosiale mediet.

− Vi vet lite om hvordan dataene vi legger igjen blir brukt. Men noen gir blaffen i akkurat det.

− Men det gjelder ikke bare for TikTok vel? Også Facebook og Google vet jo «alt» om oss?

− Ja, det stemmer. Vi legger igjen veldig mye data om oss selv når vi bruker sosiale medier. Overvåkingskapitalisme, kaller man det.

Politikk og sosiale medier

Om sosiale meder kanskje ikke endrer selve valgresultatet, så har de bidratt til å endre det politiske ordskiftet. En vanlig «metode» politikere og andre med interesse av å nå ut til mange benytter seg av, er komme med et friskt utspill for eksempel på Facebook, Instagram eller Twitter (X), og håpe på at det «går videre». Kanskje blir det delt av flere og så plukket opp av de tradisjonelle mediene. Til slutt ender man i Dagsnytt 18 eller i Debatten på NRK.

− Man bruker en kanal for å komme videre til en annen kanal. Men det blir stadig vanskeligere å få til, da det jo blir svært mange slike Facebook-utspill. Men noen er veldig gode på akkurat dette, for eksempel Rødts Mimir Kristjánsson og Sylvi Listhaug fra Frp.

− Hvor lønner det seg «å starte» et slikt løp da?

− Twitter var en slik kanal, helt til Elon Musk byttet navnet til X, og stadig flere brukere blir usikre på innholdet i kanalen. X er klart mindre viktig nå, mens Facebook og Instagram er de klart viktigste. Muligens vil TikTok bli viktigere i tiden som kommer.

− Ser man andre som kan konkurrere mot Facebook i så henseende?

− Det er jo kommet noen nye kanaler. Mastadon og Bluesky er to eksempler. Men det er altfor tidlig å si om de på sikt kan måle seg med Facebook. I Russland og Øst-Europa er jo russiskeide Telegram store, mens kineserne også har sin egen hovedkanal i WeChat.Men i Vesten er Facebook og Instagram fortsatt soleklart størst.

− Hvordan utnytter de politiske partiene potensialet i sosiale medier?

− De politiske partiene bruker SoMe ulikt. Og de konsentrerer innsatsen mot ulike brukere. For det er langt fra sikkert at hyppige postinger og mange delinger betyr flere velgere. Se på Olaug Bollestad i KrF. Hun er blitt et Instagram-fenomen. Men klarer hun å konvertere alle sine følgere til KrF-velgere? Det er tvilsomt.

Bente Kalsnes har merket seg at Høyre har satset på humor på Instagram som en bevisst strategi. Mens Rødt har vært «hyperaktive» med postinger av sine politiske budskap på Facebook.

− Rødt og Frp har mest likes og delinger av de norske politiske partiene på Facebook. Men det trenger ikke å bety at de får stor politisk oppslutning.

− Partiene er veldig bevisste på betydningen av og mulighetene på sosiale medier nå. Men flere partier har jo veldig brede velgergrupper å ta hensyn til, så de må være litt runde i kantene for ikke å støte vekk flere velgere enn de trekker til seg. Det er lettere for Rødt og Frp å provosere andre og begeistre sine egne, samtidig som de får høy synlighet på Facebook. De vet at sentrumsorienterte velgere ikke vil stemme på dem uansett.

Kalsnes forteller at partienes bruk av sosiale medier er blitt mye mer profesjonalisert de siste par årene. De har ansatt egne folk som jobber med SoMe, og de tenker mye mer taktisk om målgrupper og budskap. De målretter innsatsen der de tror de kan få mest igjen i form av velgeroppslutning.

− Ting er blitt mer fragmentert. Det er blitt vanskeligere å sette dagsorden. Valgkampen blir lengre, og man må starte tidligere og tidligere for å utvikle politikk og få oppmerksomhet rundt «sine saker». Den korte og intensive valgkampen er ikke nok for å etablere egne kampsaker i folks bevissthet. Det innebærer at man må starte tidlig. Allerede nå jobber partiene med det kommende stortingsvalget i 2025.