Først og fremst advokat, kollega og likeverdig

ESSAY av Lotte Tvedt / ltv@regjeringsadvokaten.no

Det er en allment kjent sannhet at blindhet er blant de større ulykkene som kan ramme et menneske og vedkommendes næreste. Jeg er selv født blind, og skjønt jeg i bunn og grunn kan si meg enig i at det å vandre gjennom livet uten å kunne se ikke nødvendigvis er noe å trakte etter, er det likevel vesentlig mindre brysomt enn man skulle tro. Det kan sågar være til god hjelp i flere sammenhenger. Enda viktigere er imidlertid kanskje at det skal nokså lite til for å gjøre det enda mindre til en plage, og tilsvarende mer til gavn for både den enkelte og samfunnet. Det krever imidlertid at noen grunnleggende forutsetninger er til stede hos samtlige parter.

Trass i mange års arbeid både fra det offentlige, interesseorganisasjoner og private, er det fremdeles et uunngåelig faktum at blinde, og for så vidt også personer med andre former for sansetap eller andre utfordringer, kommer dårligere ut enn andre i mange sammenhenger. Mest påtakelig er det kanskje i arbeidslivet, der sysselsettingsgraden standhaftig holder seg betydelig lavere enn for såkalt funksjonsfriske. Jeg er blant de heldige som har fått stå i full jobb siden jeg var ferdig utdannet jurist for fem år siden. Jeg blir ofte spurt om hva jeg tror er årsaken til at mange blinde aldri får den muligheten, og ikke minst hvorfor akkurat jeg fikk det. Svaret på de spørsmålene er naturligvis mangefasettert og også til en viss grad individuelt for den enkelte, og kan ikke besvares endelig og allmenngyldig her. Jeg tror imidlertid at man kommer langt på vei med de to stikkordene «forståelse» og «forventninger».