Når krisen blir personlig

Alle ledere vil før eller senere møte ansatte som har opplevd ulykker, blind vold, dødsfall i familien eller andre alvorlige traumatiske hendelser. Hvis ledere skal kunne være en reell støtte for ansatte som har pådratt seg posttraumatiske lidelser må både beredskapen og kunnskapen være på plass, mener ekspertene Ukeavisen Ledelse har snakket med.

«Eksplosjonen er et kort, vanvittig, gjennomtrengende, øredøvende smell. Et øyeblikk er hele verden bare en altoppslukende, sønderrivende lyd. Jeg står oppreist på kontoret mitt, skal inn på postrommet hvor takplatene faller ned og veggen trykkes inn i rommet. Jeg forstår ikke at det er lufttrykket av bomben jeg kjenner gjennom kroppen. Først er det helt stille. Eller kanskje det bare er ørene mine som har sluttet å virke. Snart skal kollegaen min rope på meg og be meg komme, om litt begynner brannklokkene å ringe. Men fremdeles er verden lydløs, utenfor er det ingen sirener fra utrykningskjøretøyene, og ennå har jeg ikke hørt den forferdelige jamringen fra plassen utenfor».

Slik beskriver Nille Lauvås det som skjedde på jobben 22. juli 2011 i sin bok, Etter sjokket, som hun har skrevet sammen med psykolog Rolf Lindgren. Hun var på jobb i Kunnskapsdepartementet da det smalt. Som personalsjef deltok hun i departementets kriseledelse de første dagene, og fikk deretter ansvar for å ivareta de som var på jobb den dagen. Lauvaas fikk ganske raskt diagnosen posttraumatisk stresslidelse (PTSD), og ble etter noen måneder sykmeldt.