Betinget optimisme blant helsemedarbeiderne

Nærmere brukeren og en helsetjeneste av høy kvalitet. En styrket og kompetansetung kommunehelsetjeneste som kan håndtere både forebygging og ta ansvaret for dem med sammensatte behov. Det er hva fagforeningene håper blir resultatet av Samhandlingsreformen, som av mange også kalles en kommunehelsereform.

Men det mangler ikke på advarsler heller. For det er mye som må på plass før innbyggerne kan si at de har fått et smidigere helsevesen, det viser Mandag Morgens kartlegging av hvordan de ulike profesjonsområdene i helsevesenet, utenom legestanden, ser på den nye reformen.

Fagfolkene er redd for at dette skal bli en ny fastlegereform, med bedre samfunnsmessig utnyttelse av legene, men uten at resten av kommunehelsetjenesten styrkes tilsvarende. I tillegg mener de at finansieringsordningen og ansvarslinjene mellom nivåene i helsetjenesten må avklares bedre.

Desentraliserte tjenester og mer pasientbehandling i distriktene, mens avansert behandling sentraliseres, er rådet fra helsemedarbeiderne. Det skulle love godt for Helse- og omsorgsminister Bjarne Håkon Hanssens masterplan.

Dette spurte vi om

Mandag Morgen har sendt syv av fagforbundene som organiserer helsepersonell fem konkrete spørsmål om hvilke forventninger de har til den nye samhandlingsreformen:

1. Hva vil samhandlingsreformen få å si for medlemmer i ditt forbund når det skal skapes en felleskultur på alle nivå?

2. Har du/dere egne forslag til smarte løsninger for smidigere samhandling? I så fall hvilke?

3. Den ofte omtalte «profesjonskampen» i helsevesenet blir med ujevne mellomrom brukt som

eksempel på at det forekommer unødvendig dobbeltarbeid som resultat av organisasjons- område. Har du/dere eksempler på slikt dobbeltarbeid?

4. Tungvint organisering og lite effektiv arbeidsdeling blir også nevnt som faktorer som bremser

utviklingen i norsk helsevesen. Hvor finner man de tydeligste flaskehalser i systemet, slik du/ditt

forbund ser det?

5. Hva mener du vil bli den viktigste konsekvensen av Bjarne Håkon Hanssens samhandlings-

reform?

Slik svarer fagforbundene som nå skal bli en del av den nye kommunehelsetjenesten på de enkelte spørsmålene:

Fysioterapiforbundet – Elin Ekeland, forbundsleder

1. Hvis man greier å innfri intensjonene, vil det være svært positivt. Nå opplever våre medlemmer på sykehus at de igangsetter en opptrening/rehabilitering, men at det ikke er et apparat ute i kommunene til å følge opp. Det er ikke mangel på felleskultur som er problemet, men manglende ressurser i kommunene.

2. Først og fremst må ressursene økes for de tjenestene som kan forebygge og behandle/rehabilitere pasienter uten at det kreves sykehusinnleggelse. Dernest må man sørge for at informasjonen flyter raskt og greit mellom de ulike aktørene, også elektronisk.

3. Det er kanskje ikke dobbeltarbeid vi opplever, snarere at vår tjeneste kobles inn. Og at vi i så fall kobles for sent inn.

4. Det trengs mer fysioterapiressurser i kommunene. Det er flere enn legene og manuellterapeutene som kan ha roller som henviser og sykmelder.

5. Forhåpentlig en styrket kommunehelsetjeneste som kan tilby reelt forebyggende arbeid, og drive reell rehabilitering.

Norsk Radiografforbund – Anna Pettersen, forbundsleder

1. En del av reformen dreier seg om å desentralisere spesialisttjenester til distriktsmedisinske sentra. Røntgen vil være en slik desentralisert tjeneste, og på sentrene kommer radiografene til å bli «spesialistene» innen røntgen. Dette vil medføre at radiografer må jobbe mer selvstendig opp mot de kommunale legene. Røntgentjenester lar seg enkelt desentralisere, og tolkning av røntgenbilder trenger ikke skje lokalt, men på sentraliserte spesialistsentra. I et slikt perspektiv vil arbeidsplassene og arbeidsvilkårene for radiografene endres.

2. Et viktig element i forhold til smidigere løsninger er at man vurderer hvilken kompetanse man trenger innenfor de ulike tjenestene, og hvordan kompetansen kan utnyttes på best mulig måte overfor befolkningen, pasientene og klientene. I kjølvannet av dette må man vurdere hvilke personellgrupper man trenger, og om arbeidsoppgaver som i dag utføres av høyt kvalifisert personell, kan utøves på et lavere kvalifikasjonsnivå uten at dette forringer kvaliteten i tjenesten som ytes.

3. Norsk Radiografforbund har eksempler på dobbeltarbeid hvor pasienter som kommer til spesialister på sykehus, gjerne må «dobbeltundersøkes», selv om det allerede er gjort undersøkelser på et annet sykehus eller et institutt. Men det handler ikke om profesjonskamp, men om manglende samhandling og koordinering.

4. Røntgen rundt om på sykehusene er typiske «flaskehalser». Etterspørselen er større enn tilgangen på tjenester. Ressursene kunne så absolutt vært brukt mer målrettet, blant annet gjennom helseforebyggende tiltak, og med tilbud om spesialisthelsetjenester på et lavere nivå i tiltakskjeden. Et godt planlagt og strukturert utdanningsprogram/opplæringsprogram for radiografer til å kunne tyde skjelettbilder (innen ortopedi), ville ikke bare medføre en kostnadsreduksjon i tilknytning til utførelsen av selve undersøkelsen, men også i forhold til kostnaden ved oppbygging av spesialistkompetanse. Erfaringer fra andre land, som England og Danmark, viser at radiografer er vel så kvalifisert til å tyde røntgenbilder som radiologer. En endring bare innenfor dette lille fagområdet vil medføre store samfunnsmessige kostnadsreduksjoner. Men slike endringer må ikke forringe kvaliteten i tjenestetilbudet.

5. Den viktigste konsekvensen vil nok bli at helsetjenesten kommer nærmere brukerne. Men for å unngå negative senvirkninger, er det viktig at finansieringsordningen og ansvarslinjene mellom nivåene i helsetjenesten er avklart.

Sykepleiere organisert i Fagforbundet -Sissel M. Skoghaug, sykepleier i Fagforbundet

1. At pasient og bruker skal stå i fokus – ikke for eksempel organisasjonsmodeller.

2. Mer forpliktene samarbeidsavtaler mellom spesialisthelsetjenesten og kommunehelsetjenesten, med glidende overganger slik at nivåene er nødt til å samarbeide også etter overflytning av pasienten er gjennomført. Innsatsstyrt finansiering, bestiller/utførermodeller og enhetsorganisering er med på å opprettholde vanntette skott mellom nivåer, avdelinger og enheter. I disse tilfellene får økonomimodellene være styrende for kvalitet og tilbud til pasienter og brukere, i stedet for at deres behov er styrende slik lovverket egentlig krever.

3. I Fagforbundet er vi opptatt av flerfaglig samarbeid. Når man er samlet i samme organisasjon bidrar dette til at eventuelle profesjonskamper eller motsetninger blir mer usynlige.

4. Ved å øke grunnbemanning og gi tilbud om hele stillinger til ansatte vil vi få et mer stabilt og kvalitetssikret helsevesen med dyktige fagfolk som dermed ønsker å bli i helsevesenet istedenfor å flykte til andre yrker.

5. Økt fokus på kommunehelsetjenesten, eldreomsorgen og de kroniske lidelsene som øker i omfang, og dermed bort fra en markedsstyrt økonomi-tankegang. Det vil bidra til bedre samarbeid mellom nivåer, avdelinger og enheter, og vi vil oppnå større respekt for hverandres fagfelt.

Den norske jordmorforening – Elisabeth Grimsurd, fagkonsulent

1. Det er vanskelig å svare på hvilke konsekvenser Samhandlingsreformen vil få for våre medlemmer.

2. I prinsippet er det positivt for brukerne av helsetjenestene at det settes fokus på en mer sammenhengende tjeneste.

3. En del problemer som ofte ses i forbindelse med samhandling og/eller samarbeid over sektor- og profesjonsgrenser, kunne muligens ha vært unngått dersom reformen eller omorganiseringen hadde vært bedre forankret blant dem som faktisk skal utføre arbeidet. Det tar som regel lang tid å få til endringer, og det er erfaringsvis ikke særlig vellykket å «tvinge» mennesker til å samhandle eller samarbeide. Med tanke på ressurser er det nok mange av våre medlemmer som er av den oppfatning at for lite midler havner der hvor pasienter/brukere befinner seg.

4. Majoriteten av våre medlemmer som arbeider som kommunejordmødre, ikke innen sykehusvirksomhet, uttrykker bekymring for at jordmortjenesten i kommunene (primærhelsetjenesten) vil bli en salderingspost når ressursene ikke strekker til i allerede pressede helseforetak. Den norske jordmorforening har lenge vært av den oppfatning at en større del av forebyggende og helsefremmende arbeid innenfor kvinnehelse med fordel kunne vært et jordmoransvar.

5. Innenfor sykehusvirksomheten er det av stor betydning at det finnes møteplasser hvor jordmødre og obstetrikere har anledning til å diskutere både faglige og organisatoriske emner. Dette er det for lite av ved mange fødeavdelinger i dag.

Norsk Sykepleierforbund – Signy Svendsen, kommunikasjonssjef

1. Den varslede reformen har i utgangspunktet stor støtte og forståelse blant våre medlemmer. Den problemforståelse som er lagt til grunn for reformen deles av mange, og samsvarer godt med den hverdagen sykepleierne erfarer, og som kan oppsummeres i følgende paradoks; at organisering, ansvar og virkemidler i helsepolitikken er uløselig knyttet til de ulike deltjenestene, mens få eller ingen systemer virker for helhetens og pasientens beste. Likevel er det graden av reformvilje i kombinasjon med de rette tiltakene som avgjør om det er mulig å bygge felles kultur på tvers av nivåene.

2. Norsk Sykepleierforbund har levert flere innspill og forslag til myndighetene underveis i arbeidet med reformen, blant annet:

• Helsehus – et tverrfaglig, bredt og lett tilgjengelig lavterskeltilbud av høy kvalitet lokalt.

• Helsekommuner – flere kommuner samarbeider om å tiltrekke seg robuste fagmiljøer, samt bære kostnadene ved ressurskrevende og dyre tjenestetilbud.

• Utvidede fullmakter for sykepleiere som gjør at de kan utføre oppgaver utover det tradisjonelle, og dermed bidra til en mer effektiv helsetjeneste.

• Kommunesykepleier med hovedfokus på forebyggende, behandlende og koordinerende

arbeid i tverrfaglig team.

• Pasientansvarlig sykepleier (lovfestet) med tydeliggjøring av samhandlingsansvar/koordine-

ringsfunksjon. Ny nasjonal rolle for oppfølging av helse, sykepleie og omsorg.

Samhandling og IKT, herunder etablering og utrulling av elektronisk informasjonsutveksling i kommuner og helseinstitusjoner for bedre, raskere og sikrere kommunikasjon og samhandling overfor pasientene.

3. Etter vår oppfatning er dette en udokumentert påstand som er grei å ta i bruk når noe fungerer dårlig i norsk helsevesen.

4. Reformen må svare på, og kvittere ut følgende utfordringer i forhold til dagens situasjon:

• Dårlig helhet i måten tjenesten dekker pasientens/brukerens behov.

• Uhensiktsmessig fordeling av oppgaver og ressurser mellom kommunehelsetjenesten

og spesialisthelsetjenesten.

• Fokus bør endres fra samhandlingsreform til kommune(helse)reform.

• Folkehelse og forebygging må løftes frem.

• Ingen systemer som understøtter pasientensbrukerens behov for helhetlige tjenester.

• Organisering, ansvar og virkemidler er knyttet til de ulike deltjenestene, mens det finnes få eller ingen koordineringsfunksjon mellom de ulike delsystemene.

5. Endret tilbudsorganisering med økt spesialisering og arbeidsdeling mellom de ulike sykehus og helseinstitusjoner. Fjerne ubalanse i ressurstildelingen til henholdsvis kommunehelsetjenesten og spesialisthelsetjenesten, som også fører til at behandling i dag gis på for høyt nivå.

Norsk Ergoterapeutforbund – Mette Kolsrud, forbundsleder

1. Norsk Ergoterapeutforbund mener at samhandlingsreformen er en positiv og etterlengtet utvikling. Det må i større grad fokuseres på forebyggende arbeid og tilbud til dem med kroniske eller langvarige sykdommer og eldre lokalt.

2. Ergoterapeuter behandler og bistår i hovedsak mennesker med sammensatte problemer og varige funksjonsbegrensninger. Det største problemet for en god behandlingskjede for mennesker med behov for habilitering og rehabilitering inkludert ergoterapi, er mangelen på ergoterapeuter og fysioterapeuter i kommunehelsetjenesten.

Forslag:

• Styrke rehabiliteringstjenesten i kommune-helse-tjenesten.

• Fastlønnstilskudd til kommunene også for ergoterapeuter.

• Egen lov om rehabilitering som setter krav til kvalitet, kompetanse og kapasitet.

• Styrke ambulante tjenester fra spesialisthelsetjenesten til lokalsykehusfunksjonene eller kommunehelsetjenesten.

• Fjerne profesjonsbaserte takster på poliklinikkene, da dette fører til bemanning ut fra inntjening og ikke behov for kompetanse.

• Krav om kommunale lærings- og mestringssentra.

3. Noe dobbeltarbeid kan reduseres ved innføring av god databasert kommunikasjon som kommuniserer på tvers av alle ledd. Norsk Ergoterapeutforbund mener at profesjonskamp i for stor grad påberopes som årsak til problemer i helsevesenet. Det finnes i dag finansieringsordninger som er profesjonsdiskriminerende, og dette bør fjernes i en slik reform.

4. Dagens finansieringssystem i helsevesenet, som er basert på bedriftsøkonomiske modeller og ikke tar utgangspunkt i samfunnsmessig lønnsomhet og individets behov, er klart den vesentligste flaskehalsen for en smidig og god pasientbehandling.

5. Vårt håp er at dette skal føre til en bedre og mer helhetlig helsetjeneste for innbyggerne, spesielt for dem med sammensatte behov. Vår bekymring er at dette blir en ny fastlegereform med bedre samfunnsmessig utnyttelse av legene, men uten at andre deler av kommunehelsetjenesten blir styrket. Vi er også bekymret for om man vil nedbygge spisskompetansen i sykehusene. Gode utredninger er en forutsetning for at kommunehelsetjenesten skal kunne yte riktig behandling og tjenester.

Bioingeniørene – Brit Valaas Viddal, leder

1. I dag arbeider de fleste bioingeniører i sykehus. Det vil de nok også gjøre i fremtiden, men med en omlegging der flere og sykere pasienter skal behandles utenfor sykehus, må de følges opp med analyser som det kreves kunnskap og kompetanse å utføre. Bioingeniører må her inn enten i distriktsmedisinske sentra, DPS, eller muligens i stillinger som dekker flere kommuner.

2. Det vil bli stilt større krav til kvalitetssikring av blodprøvetaking og medisinske laboratorieanalyser som utføres utenfor sykehus. Dialysebehandling og respiratorbehandling vil i større grad bli gitt pasienter både på sykehjem og i hjemmet. Dette igjen fører til at pasienter må følges tettere opp med blant annet laboratorieanalyser. For at pasientene skal slippe transport til sykehus, må det være mulig både å kunne ta og analysere enkelte blodprøver lokalt. Dette krever at personalet har tilfredsstillende kunnskap og kompetanse og kan følge etablerte kvalitetskriterier for å kunne få representative analyseresultater. Sykehjem og helsesentra trenger bistand og veiledning i laboratorietekniske spørsmål.

3. Det primære for oss er at omlegginger ikke skal skje på bekostning av kvalitet. Dersom andre yrkesgrupper skal gjøre «bioingeniørfaglig» arbeid, skal de også være utdannet til dette og få faglig veiledning og oppfølging.

Mangel på felles IT-systemer fører i tillegg til dobbeltarbeid fordi prøver må tas om igjen ettersom legene ikke har tilgang på laboratoriedata tatt på for eksempel andre sykehus.

4. Det er svært viktig at laboratoriene har nok ressurser til å utføre analysering uten ventetid. Behandling av pasienter er i de fleste tilfeller avhengig av laboratorieresultater og røntgenundersøkelser. Det skal være unødvendig at operasjoner utsettes på grunn av at analyseresultater ikke foreligger.

5. Det er fornuftig at det foreslås at mer pasientbehandling skal foregå i distriktene, mens avansert behandling sentraliseres. Dette kan redusere kostnadene i sykehusene. I dag legges enkelte unødig inn på sykehus.

Dette er en forkortet og redigert versjon av svarene. Fullstendige og mer utfyllende svar på hvordan de syv fagforbundene vurderer samhandlingsreformen og de generelle utfordringene norsk helsevesen står overfor, blir fortløpende lagt ut på vår nye blogg for helsedebatt: http://www.helsedebatt.no/

Redaksjonen Mandag Morgen

Britt Wang

britt@mandagmorgen.no