Den tålmodige aktivisten

Det er bare drøye tre tiår siden samiske aktivister lå i lenker ved Alta-vassdraget, sultestreiket foran Stortinget og oppsøkte paven i Vatikanet i håp om å få støtte for sin sak. Da frontene mellom samene og storsamfunnet var som hardest gjorde en sabotørtrio til og med et mislykket forsøk på å sprenge en anleggsbro.

Tidligere sametingspresident Ole Henrik Magga deltok ikke i ulovlige aksjoner. Han var, og er, aktivist på en annen måte. Under Alta-aksjonen var han leder for Norske Samers Riksforbund (NSR). Han er av dem som er tålmodig nok til å kjempe kamper gjennom organisasjoner, råd og utvalg, offentlige utredninger, forhandlinger, kompromisser og møter med statsråder og embedsmenn. Han har jobbet for samenes rett til vann og land, for språk og kulturpolitikk og for de samiske institusjonene, herunder Sametinget og Samisk høyskole – hvor Magga nå arbeider som professor i samiske språk – i bortimot 40 år. Det er mange år siden han ga seg i politikken, men han har satt spor og er fremdeles en av de mest kjente personene i Norge med samisk bakgrunn.

Vi møtes i Guovdageaidnu; Kautokeino. Vi har avtalt på telefon at vi skal til bygda Ávževuopmi, stedet hvor Ole Henrik Magga vokste opp. Det er ingen bilvei dit, så vi har leid snøscooter og ute på vidda er kilometere blitt til mil. Småvokst bjørkeskog dekker landskapet. Lukker man øynene og bruker fantasien, kan man bare forestille seg hvor intenst grønt det må bli her når våren virkelig tar grep. Ole Henrik Magga kjører. Jeg sitter på. Snøscooteren klatrer små høydedrag, krysser daler og haster avgårde på iskledde vann som er flekkete av overvann. Vinden suser rundt ørene. Det er verken mennesker eller dyr å se. De fleste reinsdyrsflokkene som holder til her er nå flyttet til vårbeiter. Noen så langt sør som til Troms.

Etter tre mil med hvite vidder ser vi ei brunbeiset hytte og et gammelt lite hus i grått treverk. Magga reiser seg opp på scooteren, bøyer høyre kne og lener seg ut til siden for å få scooteren til å følge rett spor. Motorlyden stiger når han gir gass opp bakken. Lukkaen – et tradisjonelt poncholignende plagg av hvitt vadmelsstoff – flagrer rundt ham. Han stanser scooteren bak hytta. Vi er framme. Neste nabo er å finne i Finland.

Denne hytta tilhører noen familiemedlemmer. Huset han vokste opp i lå noen meter lenger nede, men brant i 2002. Husene er rammet inn av lave høydedrag i bakkant og på begge sider. I front åpner landskapet seg og fra hytteverandaen ser vi utover et langstrakt vann.

– Dette er min barndoms horisont, sier Magga. Tydelig fornøyd med å være tilbake.

Her kjenner han hver stein, sti, bekk og fiskeplass. Han peker for å vise hvor elva renner ut i vannet, og forteller om fjøset som stod der nede på enga som bestefaren ryddet en gang på tredvetallet. Moren fikk ham som veldig ung, og han vokste til dels opp hos besteforeldrene mens moren var ute på arbeid. Farsslekten bodde i Finland. På det meste bodde de rundt ti mennesker på gården. Besteforeldre og barnebarn, tanter og onkler. I nabohuset bodde Ole Bær, en ungkar som i sin tid hadde mistet alle sine søsken i spanskesyken. De levde uten strøm og maskiner, men hadde hest, kuer, sauer og rein. Noen ganger også noen geiter. Den lille jordflekken var ikke nok til å fø dyra, så de slo også gress ved vann og på myrer i utmarka. I vannene fisket de sik og røye med not.

Han peker og forteller at de nede ved vannet her pleide å bygge en gamme til reinsdyra for at de skulle slippe den verste myggen om sommeren. Igjennom gamma rant det en liten, avkjølende bekk. Reinen likte seg der inne. De laget også egne gammer for lagring av fisk og for koking og røyking av kjøtt.

– Gamme til fisk, gamme til kuer og hest, gammer til mennesker. Det var en gamme for alt.

Ole Henrik Magga er en dreven scooterkjører. Han har på seg en poncholignende, samiske lukka som verner mot vind. Hans egne og konens intitialer er innbrodert med røde bokstaver.

Som barn deltok han i arbeidet. Det kunne være tungt, og han forteller at han en gang var han så trøtt at han sovnet mellom takene da han skulle stake båten oppover elva etter å ha vært ute og fisket med not. I dag ville det antagelig blitt kalt barnearbeid. Magga omtaler det som en naturlig overgang fra å være barn til voksen i et miljø der man fikk nye oppgaver etter hvert som man lærte seg ting og orket å gjøre stadig mer.

En av de tingene han lærte seg, var å flytte rein på beite. Det tok tid, for du kunne ikke gå strake veien fra A til B. Du må finne en god vei å gå. Gå et stykke. Så snu rundt og føre dem litt tilbake igjen. Stoppet du, måtte du passe på reinen til den slo seg til ro og pausen måtte skje i rett terreng.

– Det skal helst være litt flatt, ikke for sterkt opp, men ikke helt flatt heller. Da vil ikke reinen holde seg der. Det skal være litt småknudrete, og litt trær kanskje. Det hjelper, sier Magga, som mener at han lærte mye viktig i oppveksten.

– Jeg lærte hva det betyr å greie seg sjøl. Hva arbeid betyr. Jeg kan ikke tenke meg en bedre oppvekst.

Bestefaren hadde valgt å slutte med reindrift til fordel for et nytt liv som gårdbruker.

– Det var litt kaotisk og han likte seg ikke i det miljøet. Han var også veldig religiøs og ville ikke oppdra sine barn i det miljøet. De konfliktene som var i det området, de ville han bort fra.

Magga utdyper ikke hva konfliktene bestod i. Det var konflikter den gangen, og det er fremdeles konflikter knyttet til reindriften. I dag handler det blant annet om at det er for mye rein på vidda.

Magga går ikke inn i det. Han nøyer seg med å si at det ikke er noen som vil at beiteområder og rein skal utarmes, men minner om at forholdene ikke er like over hele vidda. Allerede på bestefarens tid var det for mye rein. Bestefaren konstaterte det, på samme måte som han så at det var dårlige kår for gårdsbruk. Han anbefalte barnebarnet å ta utdannelse, til tross for at utdanning gjerne ble sett på som noe unyttig i de tider.

Bestefaren var opptatt av å gjøre det rette, og hvis man hadde kommet i skade for å gjøre noe galt, var det første prioritet at man skulle gjøre opp for seg. Hvis andre hadde gjort noe galt og ville gjøre opp for seg, var bestefaren raus. Han var ikke den som overdimensjonerte feil som var gjort.

– Det var for eksempel en kar. Når han drakk seg full, kunne han være ganske uregjerlig og en gang kom han kom faktisk hit. Det var kvinnene som var hjemme, og han knuste alt inventaret i huset. Det var ganske dramatisk, men så, da han ble edru, skjemtes han og kjøpte inn alt han hadde knust og kom tilbake og ba om unnskyldning. Siden var min bestefar veldig tålmodig med ham. Han kunne komme tilbake hit når han var litt på snurr, og min bestefar satt og pratet med ham hele kvelden. Han var vennlig med ham, selv om han hadde gjort det der. Det var oppgjort. Det var noe min bestefar var ferdig med.

– Din bestefar var religiøs?

– Ja, og han holdt andakt også når ingen så på. Det er typisk for mange kristne at de liker å vise frem at de er religiøse, men han sa at det er ikke hva andre mennesker tror om deg som gjelder, men om hva du virkelig står for sjøl. Han sang fra sin salmebok og leste fra postillen i lyset fra glørne fra bålet når vi var ute. Han hadde heller ikke den der trangen til å irettesette folk. Nei, det han var opptatt av var hva som var rimelig og rett.

Bestefaren var læstadianer, men ikke så streng i sin fortolkning av religionen som mange andre. Han så praktisk på mangt, og var de nødt til jobbe på en søndag så holdt de isteden søndag på mandag.

– Han holdt seg til det vesentlige. Det lærte jeg veldig mye av.

Øverst til venstre: Ole Henrik Magga har samarbeidet med en rekke internasjonale urfolksledere. Den guate-malske indianderkvinnen -Rigoberta Menchù Tum fikk i 1992 Nobels fredspris.

I 1957 flyttet de til Kautokeino kirkested, og senere – da moren giftet seg, flyttet Ole Henrik Magga med moren til Stjernøya. Det er imidlertid her, på vidda, Magga føler seg mest hjemme. Landskapet får ham til å tenke på de menneskene som bodde her.

Han forteller om naboen. Det er vanlig at samer har en joik eller flere som beskriver dem som person. Naboen hadde tre. På oppfordring lar Magga en malende, nesten meditativ joik lyde utover det snødekte landskapet.

Det klinger i runde vokaler. Tonene går opp og ned i høyde, fram og tilbake i intensitet. Han veksler til en annen joik, joiken til naboens bror. Den tegner et bilde av en kvikkere og raskere person. Tonene er sterkere og joiken intens. Etterpå forteller Magga at teksten handler om et firefotet dyr. Den beskriver hurtighet, og en mann som var noe helt for seg selv.

Han var vel seks-sju år da han begynte å forstå at samer ble sett på som annerledes enn de norske. Det var blikk og gester. Ting som ble sagt. Vitser. Noen ganger mobbing. Dette fortsatte opp gjennom det voksne livet. Han er ikke en mann av mange elendighetsbeskrivelser, men gir et par eksempler.

– I den tiden var det skammelig å være same. Det var den generelle oppfatningen blant nordmenn i Finnmark, og man ble behandlet deretter.

Han forteller om en gang han gikk i land fra Hurtigruta i Øksfjord og spurte en mann som jobbet med båtanløp og bussavganger om når det gikk buss. Magga legger stemmen i et lysere leie og drar ordene ut i spydige, lange drag:

– Den der karen tar vel ikke buss, han tar vel taxi. Han har vel reina nok til å betale for seg.

Magga fikk ikke svar på når bussen gikk, og det var gått en hel stund før mannen sa: «Ja, forresten den bussen, den gikk for femten minutter siden … »

– Jeg ble rasende. Jeg sa til han at det her kommer du til å lese om i avisa, og din sjef kommer til å få til å vite det. Jeg kommer til å skrive et brev. Ikke av hensyn til meg sjøl, men av hensyn til andre. Sånn kan du ikke behandle folk.

Det som så skjer, er ganske betegnende. Mannen har forstått at han har gått for langt. Han forteller at det går en buss dagen etter, men han legger også til: «Forresten, du kan få overnatte hos meg...»

Og Magga takket ja. De to ble til og med venner, til tross for at starten på det hele ikke var særlig hyggelig.

Ved en annen anledning på sekstitallet, traff Magga besteforeldrene til en venn sørfra på Hurtigruta. De inviterte ham til middag på første klasse. Han hadde samekofte på seg da ha gikk til restauranten, og ble stoppet i døra. Det hjalp ikke at han sa at han var invitert dit på middag av noen av passasjerene. De reisende fra Oslo som hadde invitert ham kom til, og det er da sannheten glipper ut av den ansatte. De bruker ikke å slippe inn sånne som går kledd på den måten. De menneskene der. Etter at de førsteklassereisende har truet med å ringe hovedstadsavisene, slipper Magga inn.

– Å sitte der på nåde, og vite at man er til de grader uønsket. Det var ikke hyggelig. Men for å være hyggelig med dem som hadde invitert meg, holdt jeg ut det der. De var hjertegode folk.

Øverst til høyre: Store politistyrker ble satt inn mot demonstrantene under Alta-aksjonen i 1981. Alta-saken ble et vendepunkt i kampen for samenes rettigheter. Miljøkampen ble til en urfolkssak.

I dag er den offisielle holdningen at Norge er grunnlagt på territoriet til to folk; samer og nordmenn. Fra midten av 1800-tallet og drøye hundre år framover førte imidlertid norske myndigheter en fornorskingspolitikk hvor målet var at samene skulle absorberes av den norske nasjon. Et av tiltakene var at skolegang skulle skje på norsk.

Ole Henrik Magga ble sendt til Kautokeino for å gå på vinterskole da han var syv år og måtte bo på internat. Han beskriver skolen som både og.

– Altså, i utgangspunktet var det naturligvis veldig trist å bli igjen der alene når mor og besteforeldrene reiste. Men vi hadde på en måte et mye mer praktisk forhold til sånne saker. Vi var vant til det at noen ganger måtte man være borte, og vi var også ganske vant til å greie oss sjøl. Det var litt vanskelig å kle på seg, med skaller og sennegress og sånn, så mor hadde fått en jente som var en tre-fire år eldre til å hjelpe meg på morran, men etter hvert greide jeg å kle på meg sjøl.

– Fra internatet er det mange historier. De fleste av dem er veldig negative og visst var det fryktelig for dem som ikke hadde noen å holde seg til. Det var mange som ble mobbet, og personalet var ganske uforstående til hvilke problemer barn kunne ha. De forstod ikke engang hva barna sa. Den eneste som snakket samisk til oss, var hun som gjorde rent på internatet. Hun het Berit, og henne glemmer vi aldri. Hvis det virkelig var noe som var alvorlig, gikk vi til henne. Hun visste råd.

Magga pleier å moderere dette bildet av skolen. På sitt sedvanlige, diplomatiske vis viser han til at det var bra at barna ble stelt ordentlig og at de fikk riktig mat. Og selv om tomatsuppe var fremmed for barn som aldri hadde smakt tomater før og tannlegen var skrekken, så sier han at de mente det godt. Selv dro han fordel av at han hadde lett for å lære, og han og en kamerat som var flinke i matematikk ble oppmuntret til å gå fra pluss, minus, gange og dele til regnestykker hvor de måtte lese tekst. Hver gang de lærte et nytt ord, var det en stor seier.

– Jeg husker at det aller første norske ordet jeg lærte var «ingenting». Det var det fineste ordet jeg visste. Det klinger så fint, som en liten bjelle. Litt ironisk var det, for mange av barna lærte ingen ting. Jeg har sett barn sitte lydig på skolen i syv år uten å lære å lese. De prøvde helt til siste klassen, syvendeklassen, og det er så vondt å se det der. Når noen har lidd et nederlag og aldri greier å reise seg fra det, selv om de egentlig har både evner og forutsetninger.

Underveis i Alta-aksjonen ble Magga av de mest radikale aktivistene sett på som både godtroende og moderat. Han er opptatt av å være tolerant, og han snakker heller motsetninger ned enn å snakke dem opp.

– Det oppleves sikkert veldig forskjellig for folk, men jeg har alltid hatt det sånn. Jeg liker ikke overdrivelser. Da lager man det egentlig verre enn det er. Jeg mener man må forsøke å få en så riktig beskrivelse som mulig av tingene, og at man må respektere hverandres opplevelse av hvor ille det er. Med det som utgangspunkt må man forsøke å finne en utvei. Hva kan vi gjøre med dette, og hvor fort kan vi gjøre det?

Han sparker litt i snøen med de grønne gummistøvlene som han har snørt sammen med skallebånd rundt anklene.

– Dette opplevde jeg veldig sterkt under Alta-saken. Folk var jo så rasende. Nå skulle det gjøres opp, og det er ikke nok at de bare sier i Oslo at de beklager. De må gjøre noe med det nå. I morgen. Det var en veldig vanskelig oppgave å forklare folk at nei, faktisk må ting gjøres med rimelighet og gjennom de kanaler som er bygget opp i et demokrati.

Alta-saken og myndighetenes hardhendte håndtering av den sivile ulydigheten, er det mest dramatiske som har skjedd i nyere, samisk historie. Staten ville i utgangspunktet demme opp store områder i Alta-vassdraget for å produsere kraft. Aksjonene som fulgte handlet først om miljøvern, men det hele utviklet seg til å bli en urfolksak og en kamp for samenes rettigheter. Det var samene mot storsamfunnet, og engasjementet spredde seg. Folk kom helt fra Oslo for å være med på aksjonene i Stilla; stedet hvor kraftutbyggingen skulle skje. Som leder av Norske Samers Riksforbund jobbet Magga imot utbygging, men han gjorde det gjennom formelle fora.

– Vi måtte ha en front med flere frontavsnitt. Det var ikke nok å satse bare på demonstrasjonen i Stilla, fremfor alt måtte det være en oppfølging gjennom de formelle kanalene. Jeg var også veldig klar over regjeringens bastante holdning om at de ikke ville forhandle med demonstranter. Eller som de selv sa det: gatas parlament skulle ikke få råde.

– Det var noen harde tak underveis?

– Forferdelig. Jeg måtte lære mine egne å godta at vi måtte ha en stor utredning og at det ville ta så og så lang tid. Utredningen skal så ut til høring, og så skal den behandles. Ja, men det vil jo ta en evighet, sa de. Ja, sa jeg, men det er faktisk sånn det er, og hvis vi vil ha en endring så må faktisk vi være med på det.

– Ble folk sinte på deg?

– Javisst, altså de som hadde demonstrert i Stilla, en del av dem var rasende på meg. Rosenrasende.

– Hvordan kom det til uttrykk?

– Det kunne komme til uttrykk på mange måter, for eksempel gjennom telefoner sent på natta. Ja, telefoner når som helst, egentlig. Men jeg hadde også bred støtte for min linje.

Men han sier at han ikke mistet nattesøvnen, og han tror at han beholdt roen fordi han var opptatt av å sette seg inn i deres situasjon og respektere dem. Han var dessuten trygg på at han gjorde det han mente var rett. Han slo seg til ro med at når du gjør ditt aller beste, da må det være nok. Mer kan man ikke forlange av mennesker.

TV-bilder fra Alta-aksjonen viste fly og militærbiler fylt med politifolk som kjørte mot Stilla i nattemørket. Aksjonister som lå ved Stilla har senere fortalt at de ble vekket av lyden av snøscootere som kom innover landskapet og stoppet på høydene rundt leiren. Da politiet til slutt gikk inn i leiren, var det for å klippe seg igjennom aksjonistenes kjettinger og bære aksjonistene bort og inn i de ventende bilene. De var tre politimenn per aksjonist. Én bar beina, de to andre tok tak under hver sin arm. For Ole Henrik Magga er det scenen i forkant av alt dette som står igjen som det sterkeste bildet fra denne tiden: Den dagen da Janina – skipet som skulle huse politiet – og politistyrkene kom til Alta.

– De kom med hunder og i det hele tatt. Det så ut som en forberedelse av angrep, med alt det utstyret som behøves for å nedkjempe andre. Det var bare våpen som ikke var med. De så ut som frontsoldater som skulle rykke ut i krig, og de var jo mange. De var vel 600 stykker og så ut som en hær. Det var uvirkelig.

En annen surrealistisk opplevelse var radiomeldingen om at regjeringen vurderte å sette inn militære mannskaper mot demonstrantene. Magga, som var tilknyttet Forsvaret og troppsjef i Alta bataljon, trodde ikke det han hørte. Hva var det de tenkte på? Skulle de bruke militære mannskaper mot sivile demonstranter i Norge?

– Det var to mennesker om reddet oss ut av den situasjonen. Jussprofessor Carsten Smith, som laget en betenkning hvor han viste til at demonstrantene i Stilla ikke truet rikets sikkerhet. Og så var det Thorvald Stoltenberg, som var nyutnevnt forsvarsminister. Han fikk regjeringen til å snu. Det var en politisk prestisjesak, men at de vurderte å sette inn Forsvaret, det var trist. Jeg trodde ikke jeg skulle oppleve det.

Altasaken ble et vendepunkt og Magga sier at det som skjedde var noe han alltid hadde hatt tro på. Han hadde alltid tenkt at når folk sørpå, og han understreker sørpå, forstod hvordan tingene egentlig var, så ville de gjøre noe med det.

– Det var lettere å bli enige med politikere sørpå enn politikere i Nord-Norge?

– Lettere? Det var den eneste muligheten.

Motsetningene i Finnmark hadde vart så lenge at han opplevde at det var vanskelig å komme noen vei, men det vanskeligste han var borti som leder, var sulteaksjonen i 1981.

– Folk ringte meg dag og natt og sa «de holder på å dø og det er din skyld». Men jeg hadde overhodet ingenting med den aksjonen å gjøre.

Han hadde blitt oppringt den dagen sultestreiken skulle starte og han hadde bedt dem om å la være. Dette kunne han ikke ta ansvar for, og dessuten hadde myndighetene satt i gang en utredning i samråd med samerettsutvalget. Han mente det var lite å få gjort så lenge myndighetene holdt på å utrede saken.

Han trekker pusten.

– Det... altså ... det var virkelig veldig vanskelig. For jeg kjente jo alle de som var der. Jeg kjente dem personlig. Deres foreldre og søsken. Det var nok den vanskeligste tiden.

Nederst til venstre:
Kong Harald under Sametingets åpning i 1993. I bakgrunnen Ole Henrik Magga. Konge-familien har betydd mye for anerkjennelsen av samene, mener Magga.

Det er ikke mye han angrer på i sitt politiske liv, men han har grunnet på om han burde ha vært tøffere mot myndighetene i et møte som samenes organisasjoner hadde med daværende statsråd Harriet Andreassen og hennes delegasjon av byråkrater under sulteaksjonen. Han var imidlertid preget av at regjeringen faktisk hadde sendt en delegasjon til Kautokeino og at de viste politisk vilje til å drøfte saken. Sulteaksjonen i Oslo var et problem, men Magga fant til slutt noen uklarheter i kulturminneloven og bidro til at anleggsmaskinene i Stilla ble stanset og sulteaksjonen i Oslo ble avblåst.

– Du kjøpte deg tid?

– Ja, og regjeringen var jo så glad. Ikke minst Tormod Hermansen, som var departementsråd i Kommunaldepartementet.

På møtet i Kautokeino hadde regjeringen og de samiske organisasjonene ifølge Magga blitt enige om at de fra nå av skulle samrådes om problemstillingene, men høsten 1981 kom nyheten om at anleggsarbeidet i Stilla var gjenopptatt. Radioreporteren spurte om dette hadde skjedd i samråd med de samiske organisasjonene. Svaret var nei. Hele poenget var at samene ikke skulle ikke vite når arbeidet skulle begynne.

– Her hadde vi sittet i Kautokeino og forsøkt å finne løsninger for oss alle sammen. De lovet uttrykkelig at her skulle det være samråd og så går de ut offentlig og sier nei, selvfølgelig har vi ikke hatt noe samråd. Altså det gjorde vondt, rett og slett. Jeg ble så skuffa... For midt oppi alt dette, hadde jeg en grunnleggende tro på at folk der i Oslo var fornuftige mennesker når det kom til stykket.

Han opplevde det som et tillitsbrudd, men visste samtidig at regjeringen ikke kunne late som om et stortingsvedtak som var gjort flere ganger ikke fantes. Noen vesentlige endringer tror han ikke det hadde vært mulig å få til.

– Men da angret jeg på at jeg hadde vært så snill i februar. Hadde jeg visst om det der, skulle jeg vært mye strengere i møtet og stilt krav som ville skapt en krise for regjeringen som ville vært vanskelig å håndtere.

Vi har snakket lenge, og det er tid for å sette seg på scooteren igjen. Men før vi drar, vil Ole Henrik Magga vise meg naboens hus. Det står slik han husker det fra sin barndom.

Samene har et sted mellom 300 og 400 ord for snø. Nå er det njáhcu; våt snø på grunn av mildvær, og den er blitt til sievlla; snø som er fuktig helt ned til marken. På vei opp en bakke til det gamle huset synker scooteren såpass langt ned i snøen at vi kjører oss fast.

Magga kaster fra seg lukka, hansker og lue på snøen, folder ut den lille røde spaden han har med seg i sekken og begynner å grave. Vi har bare én spade. Jeg sparker bort snø med støvlene og graver fram snø med hendene, men det monner ikke så mye.

Han bestemmer seg for å gjøre et nytt forsøk. Rygger litt, kjører framover, rygger igjen, kjører litt lenger framover, rygger nok en gang. Han får farten han trenger for å komme opp bakken, og velger nå ei ny kjørerute. Når vi senere raster, begynner han å fortelle om bestemoren mens han skreller en appelsin. På kalde vinterdager bar hun alltid appelsinene under lukkaen når han hadde vært og handlet. Ellers kunne de fryse. Når hun kom hjem spiste de alltid appelsinene med en gang. De hadde ingen steder hvor de frostfritt kunne lagre mat.

Vi er tilbake i Kautokeino, hvor vi litt seinere på dagen møtes igjen på Samisk høgskole. Her er det høyt under taket, lyst treverk langs veggene og store vinduer. En bred trapp går ned til kantina, hvor en hel rekke med vinder gir utsikt over Kautokeino. Magga viser meg rundt i det store bygget som ble åpnet i 2009. Vi er inne i den store aulaen, og vi går igjennom store og små undervisningsrom. Han forteller om moderne teknologi for tolking og de rundt 200 studentene som er her. 12 av hans egne studenter var nylig oppe i muntlig eksamen i samisk.

Vi setter oss på Maggas professorkontor. Det er lite og lyst, med en bokhylle overfylt av bøker, permer og papirer. Han underviser i nordsamisk, sørsamisk og lulesamisk, han forsker og han skriver artikler. Ordbøker skal revideres, en ny grammatikk skal skrives. Han forteller om forskjellen på de samiske språkene. Lulesamisk og nordsamisk ligner hverandre omtrent som norsk og svensk, mens sørsamisk er like forskjellig fra nordsamisk som norsk er forskjellig fra islandsk.

Magga har vært med på å utvikle studiet i samisk fra grunnfag og mellomfag til en masterutdanning i samisk. Nå er målet å få til et doktorgradsstudium. De har planene klare, men departementet og Nokut har normer og der heter det at du skal kunne synliggjøre at man i løpet av noen år skal ha 15 doktorgradsstudenter. Magga viser til at 15 doktorgradsstudenter i samisk – det har aldri eksistert i hele historien. Han mener at man her setter et tall som man på forhånd vet at det er umulig å oppnå. Han har imidlertid ikke gitt opp. Han er vant til å måtte jobbe for å få igjennom saker.

Fra 1989 – året da Sametinget ble åpnet – til 1997 var Ole Henrik Magga sametingspresident. Han har deltatt i og ledet en rekke samiske organisasjoner i Norge, og han har også jobbet mye internasjonalt. Midt på 70-tallet var han med på å stifte verdensrådet for urfolk, World Council of Indigenous Peoples (WCIP), i Canada. Han har sittet i FNs kulturkommisjon og ledet fra 2002 FNs permanente forum for urfolkssaker.

Allerede fra femtitallet av hadde Nordisk sameråd hatt kontakt med minoritetsorganisasjonene i Europa, men de opplevde ikke at de hørte til der. I 1973 ble imidlertid Arctic People’s Conference arrangert i København og der deltok både inuitter og indianere fra nordlige Canada og folk fra Grønland og Alaska. Magga beskriver det som døra som åpnet seg. De forstod at de hadde likedanne problemer, og all den tid de kom fra ganske like klima- og livsforhold var det også lett å forstå hverandre. Dette var utgangspunktet, og senere gikk George Manuel videre med sin idé om verdensrådet.

I 1975 ble verdensrådet for urfolk dannet i Canada, og på dette møtet kom den ene historien etter den andre. Perspektivet utvidet seg. Problemstillingene var knyttet til språk, kultur og rettigheter til naturressurser, men også til det faktum at mange urfolk ble undertrykt på en mer brutal måte enn det samene noen gang har opplevd.

– I 2002–2003 reiste jeg rundt i Afrika med FN, og fortellingene fra Kongo er noe av det mest grusomme jeg har hørt. Folk som snakket med oss var redde. De hadde sett sitt eget folk bli myrdet og voldtatt og til og med bli spist opp. Det var kannibalsk det som hadde skjedd der. Jeg har også vært i Guatamala og sett gravene etter folkemordene, og i Peru og sett all fattigdommen der. Og så er det den allmenne tristessen som man eksempelvis kan oppleve i reservater i Amerika. Der man ser at folk har mistet alt håp og all livsgnist.

Da Magga ble leder av FNs permanente råd for urfolk i 2002, startet de med å snakke med alle deler av FN. De som hadde med utviklingsprogram å gjøre, de som jobbet med matvareprogram, skog- og jordbruksprogrammer. En del var begynt å jobbe med urfolksområder, men etter hvert ble dette en egen del av FN-systemet og så langt som mulig ble arbeidet koordinert av forumet. Magga mener at dette førte til at arbeidet fikk et dytt i riktig retning.

– Mennesker har det ille mange steder, men som regel er det slik at det er urfolkene som har det verst. Jeg tror at det vi har gjort har vært til nytte, men man ser jo denne verden – hvor utrolig den egentlig er. Får man bevegelse ett sted, oppstår det nye problemer andre steder.

Han lar refleksjonen henge i luften. Han har sett mye og han har møtt mange markante urfolksledere. I 1992 fikk Rigoberta Menchú Tum fra Guatemala fredsprisen. Det ble sett på som urfolkenes pris, og Magga inviterte henne til Finnmark for å vise solidaritet.

– Rigoberta var et symbol, og er det fortsatt. Det var fantastisk at hun kom hit.

Tidligere, en fryktelig kald vinterdag i 1989, hadde en annen fredsprisvinner, Dalai Lama, landet i Finnmark. Han hadde vært i Norge året før og ikke blitt tatt imot av den norske regjering og hadde antagelig et markeringsbehov. Det at det var 40 kuldegrader da han kom skapte noen praktiske utfordringer. Men det var et viktig besøk.

– Urfolkenes bevegelse er verdensomspennende, og det er viktig at vi står sammen. Slik blir urfolksproblematikken noe regjeringer verden over blir nødt til å ta stilling til og bry seg om.

I Norge er samenes situasjon nå noe helt annet enn den var.

– Jeg som politiker liker jo å tenke at det politiske arbeidet har vært viktig, og at det var viktig for oss at vi ble akseptert i Oslo. Men den kunstneriske aktiviteten, som det Mari Boine har gjort, har også vært viktig. Mari og mange andre kunstneres bidrag er verdt hundrevis av de resolusjoner som vi har skrevet.

Samtidig har teknologien og samfunnsutviklingen ført til at kunnskapen om andre kulturer har økt, men det er liten tvil om at Alta-saken var et vendepunkt. Det ble kraftutbygging, men saken hadde også fungert som det Magga omtaler som en «informasjonskampanje av dimensjoner». Han tror utvalgene, utredningene og lovendringene som gikk i samenes favør hadde kommet uansett, men han er overbevist om at Alta-saken fikk fortgang i sakene.

Da Sametinget åpnet i 1989 var det kong Olav som åpnet det. Magga mener kongefamilien har betydd mye. Etter at kong Olav hadde vært der stilnet diskusjonene om sameflagget og de tingene.

Senere skulle kong Harald anerkjenne samene som et folk og på vegne av Norge be samene om unnskyldning. Samene har tradisjon for å sette sin lit til kongen, forteller Magga, som tror det henger igjen fra den gang kongen satt så langt unna som i København.

– Min mor pleide å si: «Hvis ingenting annet hjelper, gå til kongen.»

Første gang Magga skulle i slottsmiddag ba moren ham om å overbringe en hilsen til kongen. Magga så gjorde, og han fikk med seg en hilsen tilbake. Da han møtte sin mor igjen, fortalte han at han hadde med en hilsen fra Hans Majestet. Han legger en pekefinger under hvert øye og trekker fingrene nedover begge kinn.

– Da gråt min mor av glede.

Nederst til høyre:
Det var sprengkulde da fredsprisvinner Dalai Lama gjestet Finnmark vinteren 1989. Ole Henrik Magga omtaler det som et viktig besøk:
– Urfolkenes bevegelse er verdensomspennende, og det er viktig at vi står sammen.

Det krever tid og tålmodighet å drive politikk. Allerede i 1968, ved stiftelsen av Norske Samers Riksforbund, var målet å utrede samenes rettigheter til vann og land. Nå – 47 år seinere – jobber Magga med samme sak som medlem av Finnmarkskommisjonen. De snakker med folk, finkjemmer kart og terreng og går bakover i historien. Oppgaven er å kartlegge hvem som har eier- og bruksrettigheter basert på langvarig bruk. Hvem har fisket i det vannet her? Hvem har hatt reinen på beite i det dalføret der? Det er et vanskelig arbeid. Hva skal gjelde? Er det de som brukte områdene for 30 år tilbake som i dag har rettighetene? Eller skal man gå 50 eller 100 år tilbake i tid? Kommisjonens konklusjoner er rettslige uttalelser, som kan prøves i Finnmarksdomstolen for rettskraftig dom.

Han har sammenlignet politikken med å føre en flokk med rein. Du kan ikke bare trekke en rett linje mellom to punkter og gå. Du må tenke deg om, hva er en praktisk vei for å få dette til, og du må du følge terrenget. Andre ganger er det mer som å kjøre seg fast med scooter. Du må komme deg løs, ta deg en rundtur og forsøke en annen vei.

Det er fremdeles saker som ikke er løst i brytningene mellom det samiske og det norske. Magga mener de viktigste sakene fremover er sjøsamenes og sørsamenes rettigheter, samt det videre arbeidet for en nordisk samekonvensjon.

Når det gjelder hva han og andre aktivister har fått til opp gjennom disse årene, er han imidlertid ikke i tvil om hva som er det viktigste:

– Det er ganske enkelt: At samer ikke lenger trenger å være redd for å være samer.