Søker etter lederidentitet

Professor Stig Johannessen ved Universitetet i Nordland og førsteamanuensis Rune Glomseth ved Politihøgskolen har sammen med erfarne politiledere, forskere, jurister og journalister skrevet en viktig bok. Boka Politiledelse er den første boka som beskriver og utforsker politiledelse gitt norske forhold. Etter at 22. juli-kommisjonen pekte på svakheter i kultur, holdninger og ledelse i politiet, er politiledelse blitt et hett tema. Kommisjonens konklusjoner ble lite kritisert, og kontekstuelle forhold som kunne nyansert bildet, som skiftende politiske rammebetingelser, manglende bevilgninger og et styringskåt embetsverk, fikk lite plass i debatten som fulgte, ei heller i selve Gjørv-rapporten. Politiet valgte allikevel, utad i alle fall, å ta selvkritikk. I etterkant av deres egen Politianalyse ble det derfor satt i gang en reformprosess hvor politiledelse også er sentralt.

Styrker og svakheter

Boka til Johannessen og Glomseth er en antologi med antologiens styrker og svakheter. Bokas styrke er den bredde og det mangfoldet av perspektiver som presenteres over hele 22 kapitler. Vi får innsikt i alt fra kontekstuelle forhold og samfunnsmessige rammebetingelser til operativ politiledelse ute i distriktene. Forfatterne søker å beskrive hva politiledelse handler om og boka representerer et godt bilde av dagens situasjon i politi-Norge. Lesverdige bidrag er blant annet forskernes bidrag til boka, representert ved Johannessen, Glomseth, Sand og Christensen. Deres kapitler hviler på anerkjente teorier, solide kilder og det er grundige analyser som presenteres.

Bokas redaktører gir leseren i starten av boka et innblikk i politiets organisasjon og de særegne forholdene som preger utøvelse av politiledelse. Her hevdes det blant annet at ledelse er utøvelse av en erfaringsbasert praksis. Og at politiets organisasjon er et profesjonelt byråkrati og en kunnskapsdrevet virksomhet med komplekse oppgaver, hvor ikke minst kultur spiller en viktig rolle.

Politiets rolle i det norske demokratiet diskuteres også. Professor i offentlig rett ved Universitetet i Oslo, Inger-Johanne Sand, leverer en interessant analyse av de ambisiøse kravene dagen samfunn har til politiet. Hun konkluderer med at det er behov for styrings- og ledelsesreformer i politiet som balanserer fag, tillit, etikk og effektivitet. Det er ingen liten utfordring for en presset etat på jakt etter å finne formelen for ledelse og kultur.

Tidligere høyesterettsdommer og leder av Lund-kommisjonen, Ketil Lund bidrar med en god analyse av utviklingen av den norske overvåkingsstaten og PSTs utfordringer i så hensende. Lund peker blant annet på farene for et mer og mer segregert samfunn, noe som vil sette store krav til fremtidens politiarbeid. Glomseth trekker på anerkjent ledelsesteori når han analyserer lederroller, lederkompetanse og ledelsesoppgaver i politiet. Han diskuterer hva det han kaller moderne og kompetent ledelse bør inneholde, og kravene det vil stille til rekruttering og utvikling av ledere i politiet. Blant annet hevder han at det vil bli viktig å utvikle en sterkere lederidentitet, noe som vil utfordre dagens sterke profesjonskultur. Mange politiledere betrakter seg som en del av gruppa, hevder forfatteren, og identifiserer seg med kollegaene og ikke som ledere. Det er en viktig ukultur å utfordre hvis politiet skal utvikle bedre ledelse.

Denne avisas redaktør, Magne Lerø, tar i boka et nødvendig oppgjør med politikerens styringsiver ovenfor politiet. Han diskuterer også forskjellene mellom det å være ansatt eller embedsmann, og konkluderer med at politimestere bør bli ansatt av politidirektøren.

Politiet trenger handlekraftige politiledere som leverer resultater. Skal en leder levere må han eller hun ha lojalitet oppover, få nødvendig støtte, og ha mot nok til å håndtere vanskelige situasjoner og ta beslutninger. Johannessen utfordrer politiets hang til struktur og planer. Professoren bruker tankegods fra kompleksitetstekning for å hevde at effektive ledelses- og operasjonsmønstre i politiet er et resultat av initiativ i små grupper, nettverksbasert jobbing og ikke-hierarkiske strukturer.

Vi får i boka også et innblikk i innsatsledelse, operasjonsledelse, stabs- og kriseledelse, etterforskningsledelse og ledelse av forebyggende arbeid. Dette er mer normative og deskriptive bidrag, og de gir et bilde av det mangfoldet av de ledelsesformer som politiet må utøve for å løse sitt samfunnsoppdrag.

Arne Jørgen Olafsen, politimester i Follo, beskriver en nylig gjennomført omstillingsprosess i Follo politidistrikt. Dette er interessant lesning, ikke minst med tanke på de kommende endringene politiet står ovenfor når de skal organisere seg i nye og større politidistrikter. Olafsens beskriver imidlertid hans versjon av den gjennomførte prosessen, boka kunne muligens vært styrket hvis Follo-prosessen hadde blitt nyansert med erfaringer fra ansatte og mellomledere. En observasjon fra Olafsens omstilling er at politidistriktet først i etterkant fikk dekket sine utgifter relatert til omstillingen, noe som medførte at de måtte radikalt nedbemanne. Det var kanskje hensikten. Men det å drive krevende endringsprosesser samtidig som man skal levere i hverdagen er ekstremsport for ledere. Tilstrekkelig finansiering til å både dekke drift og endring er en viktig suksessfaktor.

Mangel på åpenhet

Torbjørn Aas, administrerende direktør i Finnmarkssykehuset, og tidligere politimester i Vest-Finnmark, sammenlikner toppledelse i politiet versus i helsevesenet. Han problematiserer politietatens åpenhetskultur, eller rettere sagt mangel på sådan. Han stiller et betimelig spørsmål om politiet reelt evner å lytte til eksterne aktører når disse har et annet syn enn politiet selv. Og det samme gjelder politiets interne prosesser, hevder forfatteren. Hvordan blir de som har et avvikende syn og andre ideer sett og behandlet? Svarene på disse spørsmålene vil være en sentral del av det arbeidet som skal gjøres for å endre holdninger, kultur og ledelse i politiet i årene som kommer.

Boka avsluttes med en diskusjon fra redaktørene om hva som skal til for å utdanne og utvikle fremtidens politiledere. De hevder at politiledelse ikke er en vitenskap, men en sosial og relasjonell aktivitet som utspiller seg i grupper, og at ledelse derfor må forstås som utøvelse av en praksis som foregår i gitte sammenhenger. Formelle lederutdanninger i politiet må derfor knyttes tett til organisasjonsmessige problemstillinger og politiledernes egne erfaringer. Ledelse må profesjonaliseres, og ledere må bli bevisst sin kompetanse, kapasitet, og ikke minst, sine begrensinger. Forfatterne hevder at særlig gjelder dette aksjons- og kriseledelse. I motsetning til ledere i næringslivet kan ikke politiledere kun være opptatt av effektivitet, de må også være klar over hvor grensene for effektivitet utfordrer demokratiets spilleregler.

Et øyeblikksbilde

Boka Politiledelse representerer på mange måter et øyeblikksbilde, den gir en god beskrivelse på hva jeg vil kalle politiets søken etter en lederidentitet. Bokas mål er ikke å gi råd eller oppskrifter, men bidra til innsikt og refleksjon. Det synes jeg forfatterne har lykkes med, men de som er på jakt etter modeller og klare oppskrifter på effektiv politiledelse i Norge i 2015 vil bli skuffet.

Boka lider også av antropologiens forbannelse, noen bidrag er sterke, noen svakere. En stor teoretisk bredde anvendes på å forklare politirelevante problemstillinger, men det er også bidrag som i tillegg til å være beskrivende med fordel kunne vært supplert med analyse, problematisering, spørsmål til debatt og at spesifikke betraktninger ble løftet til generiske læringspunkter. Her og der i boka kan man savne oppsummeringer, modeller, figurer, en rødere tråd og delkonklusjoner, det varierer imidlertid noe. Noen få bidrag i boka kunne derfor med fordel vært videre bearbeidet, eventuelt kuttet. Kanskje hadde en sterkere redaksjonell styring rettet på dette, men da man også mistet noe av det mangfoldet, som er bokas styrke. Boka henter frem den beste av forskning på politiledelse i Norge, samt har referanser til relevante utenlandske studier. Det eksisterer imidlertid få gode empiriske studier av ledelsesutøvelse i norsk politi, noe som også boka bærer preg av. Redaktørene har gjort sitt for å bedre på det og er tunge på sine felt, men det kreves på sikt etter større tilfang av forskning som tar i bruk et bredere metodisk rammeverk for å forklare og forstå politiledelse.

Tom Karp er professor ved Markedshøgskolen.

Bedre politiledelse en masteridé?

Etter å ha lest boka sitter jeg igjen med viktige spørsmål om politikeres styringsiver og behov for tydelighet i bestillingen til politiet, spørsmål om hva som er politiets lederidentitet og hva som skal til for å best utdanne og utvikle fremtidens politiledere, noe jeg tror var forfatternes hensikt. Hvis jeg på tampen skal driste meg til å komme med noen refleksjoner, så er det at ledelse ofte blir sett på som svaret på alt når ting går dårlig. Forfatterne introduserer selv begrepet masteridé, det vil si tanker som får mye forklaringskraft. Er det også kanskje slik at bedre politiledelse har blitt en masteridé? I andre deler av organisasjonslivet har man oppdaget er at det er lett å bli forelsket i fenomenet ledelse og troen på hva god ledelse kan utrette. Det finnes mange teorier for hva som er effektiv ledelse. Problemet er at det ser ut til å være et gap mellom idealer og virkelighet, mellom retorikk og realiteter. Noe av det samme er nok også tilfellet med politiledelse. Mange forskningsstudier viser imidlertid at oftere enn vi liker å tro er ikke lederen den strategiske, effektive, handlende, relasjonelle, kommunikative og beslutningssterke lederen vi ønsker oss. Men en problemløser med mye ansvar som så godt han eller hun kan prøver å overleve i en utydelig rolle med krysspress, ressursmangel, målkonflikter, stress og friksjon i hverdagen. Kanskje er det også slik i politiet?

Hva en politileder skal være

Flere av bidragsyterne peker på at svaret på hva som vil skape bedre politiledelse er lederutdanning, lederutvikling og en tydeligere lederrolle. Det er antageligvis en riktig analyse. Her har politihøgskolen en viktig rolle og bør sette seg i førersetet før konsulenten tar definisjonsmakt. Denne boka tjener som et godt debattgrunnlag og refleksjonsnotat som gir kommende politiledere noe å tenke gjennom. Politiet har et ekstremt komplekst og mangfoldig samfunnsoppdrag. Politiet sammenliknes nå og da med Forsvaret. I Forsvaret kan man si at «vi utdanner krigere», en tradisjon man har over 350 års erfaring med. Hva skal vi si om politiledelse? Hva slags ledere skal vi utdanne i politiet? Kanskje en denne bokas viktigste bidrag å reise spørsmål om hva og hvem en politileder skal være. Antageligvis et spørsmål uten generiske svar, men et spørsmål hver enkelt politileder selv må finne sitt tydelige svar på, og agere etter.

Boka vil også forhåpentligvis bidra til at politiet utvikler en større grad av bevissthet om hva politiledelse skal være, og ikke være, og således skape seg en egen tradisjon for hva det vil si å være leder i norsk politi. Nå fomles det litt for mye med lånte klær fra næringslivet, New Public Management og utenlandske teorier. Det er det ingen grunn til, norsk politi har selv det beste svaret. Mediadekningen etter boklanseringen har vært opptatt av hvorfor politidirektør Odd Reidar Humlegård ikke reiste seg og takket for boka og forfatterne som sto bak det omfattende arbeidet. Og hvorfor han ikke der og da inviterte til en debatt om temaet politiledelse. Det burde han ha gjort og det hadde bokas bidragsytere fortjent. Det ser absolutt ut som om det er en vei å gå når det gjelder kultur, holdninger og ledelse i politiet. Ikke minst når det gjelder åpenhet. Fra toppen og nedover.

Tom Karp er professor i ledelse ved Markedshøyskolen og Handelshøgskolen i Bodø.

Anmeldelse av boka Politiledelse av Stig O. Johannessen og Rune Glomseth (red.).