Drapsmann som 13-åring

Sporene fins over hele kroppen til Juan Flores. Tatoveringene dekker armene hans, hendene, mage, bryst, hode og rygg. De aller fleste viser eller har noe med tallet 18 å gjøre. Barrio 18 var hans gjeng. Det var der han fant trygghet, fellesskap og følelsen han hadde savnet av å være satt pris på. Det var der han lærte seg å drepe.

Juan vokste opp i Apopa, en kommune i utkanten av San Salvador, et ganske ukjent sted til å være så sterkt preget av vold og gjengkultur.

– Alt startet med mobbing. Jeg ble mobbet både på skolen og i gaten, så da jeg var elleve år bestemte jeg at jeg ikke skulle akseptere det lenger, forklarer han.

Problemet var at de eldre guttene som slo ham tilhørte gjengen Mara Salvatrucha, MS. Så Juan og noen andre barn som var i samme situasjon bestemte seg for å danne en egen gjeng. Så flyttet en eldre tatovert gutt til området. Han hadde våpen og kom fra motstanderne, Barrio 18.

– Det var første gangen vi hadde holdt i et våpen og første gangen vi så noen med tatoveringer fra 18.

Hjemmefra var Juan vant med å få høre fra faren sin at han var en dust. Ideen om gjengen som en familie der alle stiller opp for hverandre, var noe helt nytt.

– Med en gang jeg kom inn i gjengverdenen kjente jeg at jeg passet inn. Hver gang jeg gjorde noe, oppmuntret de meg. Så jeg kom fram til at jeg hadde funnet det jeg var god på og en plass som var min, der jeg ikke var en dust.

Den første oppgaven ble å «rydde opp» i området, å kjøre ut og drepe motstanderne. Veggene var fulle av MS- graffiti som de malte over med hvit maling, og Juan sier at folk i kvartalet var glade over å ha blitt kvitt dem som ranet og gjorde innbrudd. Men deres plan var en annen.

– I begynnelsen var det aldri meningen å skade andre. Vi hadde klart for oss at vår fiende var MS og alle andre gjenger, men ikke sivilbefolkningen.

Samtidig stjal de for å kunne kjøpe våpen. Dette var før virksomheten utviklet seg og de kunne forsørge seg ved utpressing og ved å selge narkotika. Etter hvert som gjengen vokste økte også utgiftene, med advokatkostnader og hjelp til dem som ble tatt.

Første gangen Juan drepte noen var med en revolver 357. Han var tretten år og offeret var en av hans fremste mobbere, områdets leder for MS.

– Vi var glade og vi feiret. Det kjentes bra da jeg gjorde det. Jeg hadde ingen følelse av anger, ikke i det hele tatt. Tvert imot kjentes det bra.

I tillegg til den personlige følelsen av hevn kom hyllesten fra gjengen. Plutselig var han noen, og nøt et helt nytt nivå når det gjaldt respekt.

Under borgerkrigen i El Salvador i 1980–1992 ble 75.000 mennesker drept, og over en million ble fordrevet fra sine hjem. Mange flyktet fra landet og en stor gruppe endte i Los Angeles. I en kontekst av arbeidsløshet, marginalisering og andre kriminelle gjenger ble MS-13 og 18th Street, som de kalles i USA, dannet. Særlig MS ble kjent for ikke å vike unna, og ble snart en av Californias mest fryktede gjenger.

På slutten av 1990-tallet begynte USA å deportere større grupper av utlendinger som var dømt for forbrytelser. Tusenvis av kriminelle dro tilbake til et Mellom-Amerika som var sterkt preget av krig. Med få andre muligheter valgte mange å fortsette livet på gaten og gjengene spredte seg til så vel El Salvador som Honduras og Guatemala.

Juans foreldre aksepterte aldri valget hans, og forsøkte å få ham til å forlate gjengen. Men det var lettere sagt enn gjort.

– Jeg sa til dem at dette er min virkelighet, at jeg hadde funnet meg selv og at de må akseptere det – at jeg skulle dø som gjengmedlem, for det var mitt liv. Det var ikke mulig å snu.

Han hadde blitt tatt flere ganger tidligere, men da han var 22 år ble han tatt for ran og dømt til fem års fengsel. Han viser ingen følelser når han forteller, men er nøye med å påpeke at grunnen til at de ble tatt var at den den yngre gutten han skulle lære å stjele gjorde en feil. Det var ikke hans feil, men fengselet var en forventet destinasjon.

– Man vet at man før eller senere kommer til å havne i fengsel, om det så er for mord eller for noe annet. Så jeg programmerte meg til å tenke at dette er min virkelighet nå.

I gjengen var det ulike grupperinger, og muligheten til å bestemme selv kan variere mye i de ulike «klikkene» som tilhører samme gjeng. Etter en våpenhvile mellom de største grupperingene, som ble forhandlet fram i 2012, minsket antallet mord i landet betydelig. Da den sprakk, to og et halvt år senere, ble det desto verre. 2015 var det blodigste året i El Salvador siden borgerkrigen, med i snitt 18 mord om dagen.

I fjor minsket antallet mord til drøyt 14 om dagen, men El Salvador er fortsatt et av de mest voldelige landene i verden utenfor krig. Mange anser at situasjonen som er blitt forverret av de «hardere takene» som har vært det politiske svaret, og som blant annet har gjort at man har soldater i gatene. Sivilsamfunnet vitner om økt trakassering mot folk, og politi som planter narkotika på ungdommer for å bedre statistikken. Et slikt tilfelle, der man kunne bevise at politiets forklaring ikke stemte, var nylig oppe i en domstol.

Juan Flores forklarer hvordan uskyldige uunngåelig rammes av volden.

– I begynnelsen var det ikke meningen å skade samfunnet, det var det egentlig aldri. Men ettersom tiden gikk og undertrykkingen (fra politiet red.anm) ble hardere, fikk man følelsen av at alle hatet en. Det er klart at samfunnet tok skade.

Problemet, sier han, er når noen legger seg borti ting de ikke har noe med, eller befinner seg på feil gjengs territorium – noe som er vanskelig å unngå i et land der de fleste må passere flere imaginære grenser på vei til skolen eller jobben. Det kan være nok at du kommer inn i kvartalet til en annen enn den som kontrollerer området du bor i, selv om du selv ikke har noe med gjengen å gjøre. Å anmelde forbrytelser er heller ikke populært.

– Ingen liker angivere, og når det var noen, så endte det med at vi drepte dem, sier Juan.

Da han kom ut fra fengslet i 2009 ventet alle på ham. Han hadde hatt en viktig rolle i fengselshierarkiet, som i praksis er en roligere forlengelse av gaten. Gjengstrukturene er like fullt steinharde og de ulike gruppene er oppdelt i ulike avdelinger.

Hans nye oppgave ble å løse konflikter og sørge for at gjengen vokste. Gatens makt lå i hans hender.

– Jeg var praktisk talt utvalgt, for jeg var den eneste som kunne ta kontroll. Så jeg kom ut med et ego …

Juan himler med øynene når han tenker tilbake på alles forventninger.

– Jeg kom ut og kjente meg sterkest av alle, forklarer han.

Da noen gutter fra den evangeliske frikirken farmoren hans var aktiv i begynte å invitere ham med til gudstjenester, var Juan først uinteressert. Etter hvert gikk han dit likevel, og da pastoren messet om at dette var dagen for de som ville ta i mot Jesus som sin personlige frelser, satt han og lyttet motvillig.

– Plutselig kjente jeg meg fryktelig, helt fryktelig, og det kjentes sånn som når man ikke vil gråte, men man har en klump i halsen som man ikke kan svelge.

Prestens tale fortsatte, og snart begynte tårene å trille.

– Pastoren sa «om du sitter der og alt svømmer over, så er det Den hellige ånd som rører ved deg», og jeg gråt og gråt og gråt når jeg kjente på det..

Han tapper med fingrene mot ansiktet for å forklare følelsen av Den hellige ånd.

– Jeg sa: «Du vet at dette er min virkelighet. Men om du kan gi meg en annen framtid, om du kan gjøre noe, så ber jeg om tilgivelse for alt jeg har gjort og legger mitt liv i dine hender.»

Tidligere hadde han sett det som umulig å integreres på nytt i et samfunn som ikke ville ha ham.

– Jeg var helt låst i tanken om at min virkelighet er fengslet, kirkegården og om det ikke er politiet som dreper meg, så er det fienden. Men Gud åpnet dørene for meg.

Valget var alt annet enn lett. I gjengverdenen er lojalitet en grunnregel og i visse «klikker» kan en utmelding straffes med døden. Juan plukket SIM-kortet ut av telefonen og lot være å gå ut. Etter en uke sendte gjengen en gutt dit med en telefon. I den andre enden var en av lederne, som snakket fra fengselet.

– «Det sies at du har blitt kristen, er det sant?» spurte han. «Ja,» sa jeg.

Lederen og vennen forklarte at om han var helt sikker, leverte inn våpnene og holdt seg til vilkårene, så skulle de respektere hans valg. Vilkårene: Å aldri ta bort eller dekke over tatoveringene han har gjort for gjengen, og aldri fortelle noe til politiet.

– Om jeg hadde fortsatt med en fot i gjengen og en fot utenfor, så hadde de drept meg. Man leker ikke med Gud og enda mindre med gjengen. Enten er du på den ene siden eller så er du på den andre. Men om jeg en dag skulle ville komme tilbake, så skulle de ta imot meg med åpne armer, forklarte Juan.

Det er sju år siden han konverterte nå. Som tidligere gjengmedlem, med en kriminell fortid og kroppen full av tatoveringer, er det vanskelig å få jobb i El Salvador.

– Verken myndighetene eller politiet tror på forandring. For politiet er et gjengmedlem alltid et gjengmedlem som de skal drepe og sperre inne, sier han.

Men gjennom kirken kom han for fem år siden i kontakt med en tekstilfabrikk hvor de ansetter nettopp gjengmedlemmer og andre som har vanskelig for å få jobb, og som ofte mangler både utdanning og erfaring. I kontrakten inngår det at de utenfor arbeidstid studerer i foretakets lokaler. Tanken er at den ansatte gjennom opplegget blir værende lenger, noe som påvirker personalomsetningen positivt.

Til tross for at Juan nå er produksjonsleder, ligger lønnen på litt over 4000 kroner i måneden. Men det å ha en jobb har forandret mye.

– Tidligere hadde jeg ingen drømmer, ingen framtid. Det eneste jeg visste var at jeg skulle dø. Jeg trodde aldri at jeg skulle fylle 18 år. Jeg trodde aldri at jeg skulle bli 25, 30, enda mindre 34, som jeg fyller i år.

Ved siden av jobben tar han nå fag på videregående skole. Etter dette drømmer han om å studere jus – eller teologi, som en av pastorene i kirken har foreslått.

Der hjemme, i Apopa, bor hans kone. De ble sammen da han var 16 og hun 13, og hun måtte holde ut mye da han var med i gjengen... Deres i dag 15-årige datter var nesten tre år da han kom i fengsel, og sju år da han kom ut igjen.

– En gang i fengselet fantaserte jeg om hvordan det skulle være å ha en familie og komme trøtt hjem fra jobben og at barna kom og tok imot en, slik som det er på film. Da jeg fortalte det for gutten i sengen under sa han: «Skjerp deg, du vet at dette er vår virkelighet.»

Juans kone ville ikke ha flere barn på grunn av det livet han hadde valgt, men i dag har de i tillegg til datteren en sønn på tre år.

– Hver dag når jeg kommer hjem, kommer han og møter meg. Jeg lever det livet som jeg trodde bare fantes på film.

Oversatt av Anne Jordahl