Jobben i Norge holdt ham tilbake fra å bli superstjerne i Indonesia

Audun Kvitland Røstad gikk i 2016 viralt over natta. Tidligere det året hadde han og en kompis reist rundt i Indonesia, og Kvitland Røstad hadde forelsket seg i matretten nasi padang. Vel hjemme i Norge kom savnet etter hans nye yndlingsrett, og etter å ha søkt rundt om i hele Norge, innså han at det ikke var mulig å oppdrive. Derfor lagde han en kjærlighetssang til nasi padang, og lastet den opp på YouTube og Facebook.

Neste morgen våknet han til at journalister fra hele verden, blant annet BBC World, prøvde å få tak i ham. Sangen fikk så stor oppmerksomhet i rettens hjemland Indonesia at han ble invitert tilbake av guvernøren av Vest Sumatra, hvor Padang er provinshovedstad Dette skulle vise seg og bare være starten på hans virale eventyr.

Reisen har i ettertid blitt til dokumentarfilmen Nasi Padang – Et viralt eventyr, og HELP! I’VE GONE VIRAL på som den heter på engelsk.

– Magefølelsen sa at dette kunne bli noe spesielt

Å lage en dokumentarfilm var i likhet med det å bli indonesisk superstjerne, ikke planlagt.

– I starten var det ingen plan om å lage film, og til og med da vi begynte å filme var planene at det kanskje skulle bli en liten reportasje eller snutt vi kunne ha det morsomt med, sier Kvitland Røstad til KulturPlot.

Ideen om å filme kom da han ble invitert tilbake til Indonesia av Vest Sumatras guvernør. Han sier at magefølelsen da sa at dette kunne bli noe spesielt. Og det at en guvernør i Indonesia inviterer ned en «random» trønder, kanskje kunne være artig for Norge.

Kvitland Røstad tok derfor kontakt med Audun Amundsen. Amundsen kunne indonesisk, og de to hadde møttes gjennom et filmprosjekt Amundsen hadde jobbet med i nettopp Indonesia. Kvitland Røstad driver nemlig til vanlig Ambolt Audio, et studio som lager lyd og musikk til filmproduksjoner.

Amundsen forteller at han så turen som et påskudd for å dra tilbake til Indonesia og spise enda mer Nasi Padang, men innså da de landet i Padang og de ble møtt med trommekorps på flyplassen at dette kunne bli til noe mer.

Fått gode tilbakemeldinger

Over tre år filmet de og samlet inn materialet til kortfilmdokumentaren som ble lansert i fjor. Den mest intensive innspillingsperioden strakk seg fra første tur til Indonesia i desember 2016 til april 2017. Som filmskaper gikk regissør Amundsen inn for å dokumentere mest mulig, og tenke på posisjonering i øyeblikkene underveis i filmingen. Derfor satt de igjen med til sammen over 60 timer med materiale å lage film av, forteller han.

– Det er jo utvelgelsesprosessen etterpå som er den store jobben. Så når du lager film på denne måten så lager du veldig mye arbeid for deg selv. Du må være mye mer kritisk når du ser igjennom alt materialet etterpå.

Amundsen sier at han likevel er glad for at han valgte den tilnærmingen. Fordi de ikke hadde oversikt over hva som til enhver tid skulle se, var det avgjørende at han alltid hadde kamera på seg. Den velkomstscenen på flyplassen ville for eksempel aldri vært med på kamera hvis han hadde hatt kameraet i bagen, sier han.

Filmen, som er co-produsert av den australske filmprodusenten Nick Calpakdjian, bosatt i Indonesia, har fått gode tilbakemeldinger, og fortsetter å spilles på filmfestivaler verden over.

– Nå nettopp fikk jeg vite at den skal på en sørkoreansk filmfestival, en av Asias største musikk- og filmfestivaler, forteller Amundsen.

Fra før har filmen vunnet beste kortfilmdokumentar under Dili International Filmfestival, og også blitt vist på Canberra filmfestival i Australia. Da fikk Kvitland Røstad tilsendt en video hvor hele salen sang med på Nasi Padang under rulleteksten.

I dag finnes filmen i en engelsk versjon på 20 minutter og en norsk versjon på 38 minutter på NRK. På grunn av de gode tilbakemeldingene har flere etterspurt en lengre film. De er derfor nå i gang med å klippe sammen en engelsk versjon på 52 minutter.

– Det er gøy at folk vil se mer, og at folk hvert fall ikke synes den er for lang, sier Amundsen.

Ville ikke risikere jobben hjemme i Norge

Amundsen og Indonesia vil være en god match også i fremtiden håper han. Hvis ikke koronapandemien setter en stopper for planene, planlegger han å reise tilbake på nyåret for mer filmproduksjon.

Amundsens tidligere prosjekt, det Kvitland Røstad fikset lyden på, er en dokumentarfilm ved navn Newtopia, hvor han har fulgt sjaman og medisinmannen Aman Paksa i den indonesiske jungelen i 15 år. Amundsen selger filmen på nettsiden newtopiafilm.com, og gir 50 % av inntektene tilbake til Paksa og hans lokalbefolkning.

For filmens stjerne, Audun Kvitland Røstad, er derimot mye av Nasi Padang-eventyret nå over. Han har i tiden etter suksessen gitt ut i gjennomsnitt én sang i året. Dette for å holde litt liv i det, men mest for gøy, sier han.

Livet til Kvitland Røstad kunne derimot sett veldig annerledes ut enn det gjør nå.

– Du har jo kunnet bygd en karriere med Nasi Padang som en kickstart hvis du hadde gått inn for det, sier Amundsen til kompisen Kvitland Røstad.

– Spesielt hvis du i tillegg hadde spilt i noen av de filmene du fikk tilbud om å spill i, legger han til.

Det ble for eksempel lagd et dataspill med Kvitland Røstad i hovedrollen hvor han prøvde å «puske» Nasi Padang på folk. Amundsen er derfor overbevist om at kameraten kunne startet en karriere hvis han hadde flyttet til Indonesia og satset.

Kvitland Røstad selv innrømmer at det var nok av tilbud å hive seg på, men at det var vanskelig å skulle hive seg på alt sammen. Det var spesielt jobben i Ambolt Audio, noe han har brukt mesteparten av sitt voksne liv på å bygge opp, som satte en stopper for en videre karriere i Indonesia.

– Hadde jeg hatt en mer vanlig A4-jobb hadde jeg kanskje vurdert å ta et års permisjon og flyttet ned for å se hva som kunne skje. Det hadde jo vært artig det også, men jeg er litt for glad i livet jeg har nå til å være villig til å risikere noe, sier han.

Holdt på ikke å dra

Kvitland Røstad sitter igjen med flere lærdommer etter sitt indonesiske eventyr.

– Det er kanskje en klisjé-ting å si, men jeg føler jeg har lært at man virkelig kan få en del ubetalelig opplevelser ved å gå litt utenfor komfortsonen sin, sier han.

Og det å gå ut av komfortsonene var ikke noe Kvitland Røstad var spesielt glad i. Han vurderte sterkt å takke nei til invitasjonen fra guvernøren, men innså samtidig at dette var en mulighet som ikke ville komme tilbake. Når Amundsen også sa ja til å bli med, senket skuddene seg litt ekstra.

– Det var et realistisk utfall at jeg hadde takket nei også, men jeg er veldig glad for at jeg ikke gjorde det – og det er en lærdom det også. Jeg har blitt enda mer åpen for å kaste meg ut i ting som jeg ikke nødvendigvis er superkomfortable med i utgangspunktet.

Ubehagelig å miste kontrollen

Underveis i filmen får vi se en veldig nervøs mann som skal gjøre en av sine største opptredende i Indonesia. Kvitland Røstad forteller at det var flere slike øyeblikk underveis på reisen. Men også mye av det skjedde helt i begynnelsen, da han gikk viralt over natten og opplevde å miste kontroll over situasjonen.

– Ting går så ut av kontroll, og du har ikke sjans til å gjøre noe med det. I mitt tilfelle var jeg jo heldig, at det var en positiv ting, men jeg har jo tenkt tanken «Hva om det hadde gått like mye ut av kontroll i negativ forstand?». Da hadde det jo vært et mareritt som hadde fulgt meg i mange år.

Det som skremte han mest, var hvor raskt sosiale medie-kontiene hans ble tappet for informasjon.

– Innen jeg hadde våknet dagen etterpå hadde journalister begynt å lage saker om meg uten at jeg egentlig hadde sagt eller gjort noe. For eksempel hadde noen skrevet en sak hvor det stod «Her er Kvitlands fem favoritt plasser i Indonesia». Da hadde de tatt fem tilfeldige bilder fra Instagramen min og diktet opp historier om hvorfor jeg likte de stedene. Det var jo harmløst i mitt tilfelle, og egentlig morsomt å lese, men hva om jeg hadde hatt noe annet på sosiale medie-kontoene mine? Noe som hadde fornærmet noen eller lignende, da vet jeg ikke hvordan vinklingen hadde vært.

Opplevelsen har derfor fått ham til å tenke mer over hvilken informasjon om seg selv han har tilgjengelig på internett. En lærdom han har forsøkt å dele med yngre generasjoner ved å holde foredrag om sosiale medier.