Når mange unge får en diagnose, øker utstøtingen fra skole og arbeidsliv

I noen kommuner er det mer vanlig enn i andre at unge blir diagnostisert, utredet og behandlet for et psykisk helseproblem. Det gjelder selv om man korrigerer for ulikheter i befolkningssammensetningen, ifølge en studie gjort av forskerne Knut Røed og Simen Markussen ved Frischsenteret.

– Noe av forskjellen er uforklart, og vi tror det kan handle om kulturforskjeller, sier Røed til Velferd.no.

Han påpeker at det er store geografiske forskjeller i det som har med helse å gjøre. En høy andel uføre i en kommune er blant forholdene som kan påvirke tilbøyeligheten til å gi unge en diagnose, mener forskeren.

Sykdomsorientering øker utenforskap

Røed og Markussen har kartlagt de lokale forskjellene i hyppigheten av diagnosesetting og psykiske helsebehandling av barn og unge, og de har sammenholdt dette med statistikk for utdanning, arbeid og inntekt, og mottak av helserelaterte ytelser fra Nav.

Funnene presenteres i en artikkel i siste nummer av tiidsskriftet Søkelys på arbeidslivet som lanseres tirsdag. Forskernes konklusjon er urovekkende:

«Resultatene tyder på at stor grad av sykdomsorientering henger sammen med dårligere resultater i grunnskolen, lavere sannsynlighet for å fullføre videregående utdanning, høyere sannsynlighet for senere mottak av helserelatert trygdeytelse og lavere inntekt gjennom eget arbeid».

Det er ikke bare snakk om et tilfeldig sammenfall, men en klar årsakssammenheng, ifølge Røed.

– Vi har ikke fellende bevis, men våre funn gir sterke indisier i retning av at medikalisering av barn og unge faktisk bidrar til utstøting fra skole og arbeidsliv, sier han til Velferd.no.

Han mener funnene viser at sykdomsorientering i en del tilfeller kan gjøre mer skade enn gavn.

(Artikkelen fortsetter under bildet.)

Individualisering av problemer

Røed forteller at arbeidet med studien har vært motivert av et ønske om å bidra til debatten om det som omtales som «medikalisering» av unge. Det er en betegnelse for en overdreven tilbøyelighet til å jakte på sykdomsforklaringer og diagnoser i møte med ungdoms vanskeligheter.

En slik sykdomsorientering kan ha en rekke negative konsekvenser. Det kan blant annet innebære at man individualiserer det som er et kollektivt problem, advarer Røed.

– Å få en diagnose kan påvirke selvbildet på en måte som ikke fremmer en positiv utvikling. Det er også en fare for at man individualiserer problemer som egentlig er kollektive, som handler om helt reelle forhold i familien, på skolen eller i arbeidslivet. Når man individualiserer problemet, skyver man oppmerksomheten vekk fra der problemene kan løses.

«Medikaliseringskultur»

Det Røed og Markussen hel konkret har gjort, er å se på variasjoner mellom kommuner i andelen av ungdommer under 19 år som får en diagnose for et psykisk helseproblem og/eller henvises til barne- og ungdomspsykiatrien eller annen psykologisk spesialisthelsetjeneste.

De uforklarte forskjellene de sitter igjen med, tolker de som en indikator på «medikaliseringskulturen» i kommunen.

Dette mener de også kan fange opp geografiske variasjoner i tilbøyeligheten til å anse barn og ungdoms problemer som sykdomsrelatert mer generelt, og at disse variasjonene i sin tur kan påvirke andre lokale aktørers atferd, som familier, skoler, potensielle arbeidsgivere og Nav-kontorer.

Røed understreker at det er usikkerhet knyttet til deres funn og at de ikke kan tolkes i retning av at diagnostisering og behandling av psykiske lidelser generelt sett er skadelig.

Litt forenklet deler de barn og unge inn i tre grupper: (i) de som ikke har noen symptomer på psykiske plager, og som dermed heller ikke vil få en slik diagnose uansett hvor de bor, (ii) de som har svært alvorlige symptomer, og som vil bli diagnostisert med en psykisk lidelse uavhengig av bosted, og (iii) de som har symptomer i grenselandet for eventuelt behandlingsbehov, og som vil bli fanget opp med en slik diagnose i noen kommuner, men ikke i andre.

Det er den siste gruppen som studien tar for seg.

Flere unge på Nav-ytelser

I artikkelen i Søkelys på arbeidslivet påpeker Røed og Markussen at antallet unge under 30 år som mottar uføretrygd, har blitt mer enn fordoblet de siste årene.

Noe av økningen skyldes regelendringer som har ført til at flere har gått fra arbeidsavklaringspenger og over på uføretrygd, men også det samlede mottaket at helserelaterte trygdeytelser har økt markert blant de unge under 30 år.

Ved utgangen av fjoråret var det 44.500 unge under 30 år som mottok helserelaterte ytelser. Ved utgangen av 2010 var antallet om lag 37.000. Det betyr at det har vært en økning på 20 prosent i løpet av disse årene.

Flere rapporterer om helseplager

Også andelen unge som rapporterer om psykiske helseplager, har økt de senere årene. Blant jenter i videregående skole økte andelen som oppga at de hadde «mange psykiske plager» fra 26 prosent i 2015 til 31 prosent i 2018, viser Ungdataundersøkelsen. Blant gutter økte andelen fra 9 til 12 prosent.

Veksten i selvrapporterte psykiske helseplager gjenspeiles også i omfanget av behandlinger innenfor helsetjenesten. Andelen unge med diagnose for psykiske helseplager har økt betydelig de siste årene, særlig blant jenter.

Omfanget av diagnoser og behandling henger for øvrig nært tett sammen med sosioøkonomiske forhold.

Sannsynligheten for å være registrert med et psykisk helseproblem er mer enn dobbelt så høy for barn av foreldre nederst i inntektsfordelingen som for barn av foreldre som befinner seg i toppen av fordelingen, påpeker Røed og Markussen.

Diagnose som inngangsbillett til Nav

Økningen i diagnoser kan altså ha en sammenheng med en økning i psykiske helseplager, men Markussen og Røed mener det også er andre mekanismer som ligger bak. De påpeker blant annet at en sykdomsdiagnose i en del tilfeller kan være inngangsbilletten for unge til ulike former for økonomisk bistand fra samfunnet.

De siste ti årene har det vært en markert økning i andelen unge voksne uten arbeid, og uten tidligere arbeidserfaring kan det være nødvendig med en sykdomsdiagnose for å få tilgang en ytelse fra Nav.

– Det er en gråsone mellom helseproblemer og problemer på arbeidsmarkedet, påpeker Knut Røed. Han viser til forskning som har dokumentert at bruken av helserelaterte ytelser i betydelig grad påvirkes av etterspørselen etter arbeidskraft.

Ifølge Røed kan manglende jobbmuligheter være en mulig kilde til at både Nav og det lokale helsevesenet i større grad tolker arbeidsledighet som uttrykk for et helseproblem, ettersom dette i en del tilfeller vil være en betingelse for varig inntektssikring.

– Dette kan i neste omgang bidra til å skape en lokal medikaliseringskultur, der vanskeligheter i skole og arbeidsliv mer generelt har lett for å bli tolket i et sykdomsperspektiv, mener Røed.

Systemskapt

Røed og Markussen mener måten velferdssystemet er bygd opp, bidrar til medikaliseringen av problemer og utfordringer unge har.

«Ettersom en del støtteordninger for barn og unge, samt varig inntektssikring, ofte forutsetter en sykdomsdiagnose, er det en systemskapt fare for at sykdomstolkningen noen ganger primært drives fram av behovet for ulike støttetiltak eller inntektssikring framfor av behovet for behandling», skriver de i Søkelys på arbeidslivet.

– Systemet oppmuntrer til å bruke diagnoser der det ikke er begrunnet i behandling. Man bør se på om det er mulig å skru om støtteordningene slik at de blir mindre sykdomsorienterte, sier Knut Røed til Velferd.no.