Klissen fondue og helseskadelig eksersis

Hittil har det største regjeringspartiet lykkes bemerkelsesverdig dårlig. Den politiske høsten rir Ap som en mare. Det startet med 22. juli-kommisjonens knusende kritikk. Den rokket ved Aps kanskje største fordel de siste 50 årene – styringsdyktigheten.

Så kom de såkalte «sykehusskandalene» ved Ahus og Oslo universitetssykehus. Om begrepet «skandale» faktisk er dekkende eller ikke, er blitt uvesentlig. Saken har fått «skandale-stempel», og er ødeleggende for Ap, som er arkitekter og garantister for den såkalte foretaksmodellen for organisering av sykehusene i Norge. I tillegg har regjeringen måttet ty til tvungen lønnsnemnd tre ganger under vårens lønnsoppgjør, samtidig som den fikk et bondeopprør på nakken. Ingen lystig situasjon for de rødgrønne.

Så hvordan svarer Arbeiderpartiet på utfordringene? Budsjettlekkasjer og strategimøter sist uke ga oss noen smakebiter. De smakte dårlig, rent taktisk, så vidt vi kan bedømme:

Bøndene og Senterpartiet får sitt gjennom økte tollsatser for utenlandsk ost. EU-reagerer skarpt og målet blir stående vidåpent for opposisjonens straffeskudd: Dyrere matvarer og fare for økt toll for norske eksportvarer, som for eksempel fisk. At ostetollen sannsynligvis til dels har symbolsk verdi da mange snadderoster blir fritatt, betyr lite. Inntrykket som fester seg er at ost blir dyrere og at regjeringen gjør knefall for særinteressene til Senterpartiet.

Bedre var ikke forslaget om økonomisk å «straffe» de sykehusene som begår feil. På den måten skal Ap gjøre vei i helsevellinga. Frp fikk æren av å motta lissepasningen: «Sykehusene blir ikke bedre av å få inndratt økonomiske midler. Snarere tvert i mot. Det er viktigere å kurere det som fører til at det gjøres (så mange) feil».

Et intervju med Aps nestleder Helga Pedersen i NRK Radio sist onsdag tok kransekaka: Først innledet hun med at Ap skulle arbeide for mer kunnskap, en bærekraftig velferdsstat og et konkurransedyktig næringsliv som gir arbeid til folket.

Det vel bare Mitt Romney som vi si seg uenig i en slik målsetning, så vi ventet i spenning på de konkrete forslagene. Dette dreide seg jo om fremtiden. «Ap vil stanse trygdeeksporten,» var resepten for å trygge velferden, kunne vi høre. Polakker som mottar barnetrygd fra Norge, skal heretter få den i zloty – beregnet ut fra kostnadsnivået i Warszawa.

Forslaget var så lite fremsynt at ikke eng gang Frp orket å kommentere. De overlot til regjeringspartner SV å ta den debatten.

En annen betraktning vi gjør oss handler om Aps kamp i skole- og kunnskapspolitikken. Både Trond Giske og Hadja Tadjik har gått i debatt med høyrefolk om skolepolitikk den siste uken. Det slår oss at Ap på denne måten desavuerer regjeringspartner SV som har sittet i Kunnskapsdepartementet i snart åtte år. Hvorfor skal næringsministeren forsvare regjeringens skolepolitikk? Er han uenig med sin egen kunnskapsminister? Høyre lot seg selvsagt ikke be to ganger, og borret i akkurat dette poenget. Hva regjeringen faktisk ønsker i skolepolitikken kom i annen rekke.

Det virker som om Ap ikke lenger har tro på det rødgrønne samarbeidet – nå er det «alle mot alle» som gjelder. Jakten på de gode sakene som kan samle de tre regjeringspartnerne, fremstår som avblåst.

Ap er tatt på sengen av Høyres myke linje, der velferd og ikke skattelette, fremstår som sentrale politikkområder. «Høyre stjeler våre klær,» klager Ap-erne. Akkurat slik Høyrefolk sutret, under den første Stoltenberg-regjeringen i 2001.

Det Ap bør skjønne er at de i stor grad har den samme garderoben som Høyre, og at de har hatt det i årevis. Det nye er at de to partiene har begynt å kle seg likt når de inviteres på den samme festen. Og det har fått Arbeiderpartiet til å se rødt.