Kommune-Norge styrer mot lederkrise

­Det er særlig én ting som går igjen når tilsyn, medieoppslag, kommentatorer og analyser skal forklare årsaken til at mange norske kommuner bryter loven og ikke makter å å levere tjenestene de er pålagt: Sviktende ledelse.

Men altså, for en uriaspost: du har for få ansatte, og de du har mangler den kompetansen du trenger. Pengene strekker ikke til, mens arbeidsoppgavene og ansvaret du blir pålagt bare øker. Innbyggerne du er til for klager – ofte med rette – på at du og dine folk ikke leverer det dere har lovet.

Dessuten har du fått beskjed om at avisa vil snakke med deg om det som skjedde sist helg …

«Lederrommet»

Å være sosialsjef, rektor, sykehjemsdirektør eller leder av for eksempel helse og omsorgstjenestene i en norsk kommune er ingen dans på roser. Det frister mer å være fyrbøter i helvete. I alle fall om vi legger de siste ukers offentlige oppmerksomhet til grunn. Eller de siste 20 årenes tilsyn og kontroller fra statens mange forlengede armer.

Hva gjør denne utsatte posisjonen med de som faktisk jobber som ledere rundt om i kommunene? Og ikke minst: hvem gidder å påta seg slike lederjobber?

− Ja, jeg tror det blir vanskeligere å finne gode ledere i det offentlige framover, sier professor i offentlig administrasjon og ledelse ved Universitetet i Agder, Morten Øgård. Sammen med sin forskerkollega Linda Hye har han forsket på den kommunale lederrollen i en årrekke. Hye mener at vi ikke kan regne med å kunne rekruttere de beste kommunelederne hvis vi ikke «møblerer lederrommet» bedre. For hva innebærer en lederrolle i norsk kommune i disse dager?

− Det brukes svært mange floskler når lederroller og målsettinger i norske kommuner skal forklares, sier Linda Hye, og ramser opp: «Sømløse tjenester, samskaping, totalansvar, formålsdrevet ledelse …»

− Hva betyr alt dette egentlig? spør hun. − Det blir veldig ullent og uklart. Lederrollen defineres med veldig vide begreper.

Fagfolk funker ikke automatisk «på tvers»

En trend i kommunal sektor de siste årene er at stadig flere oppgaver skal løses «på tvers» – på tvers av sektorer og på tvers av fagfelt. Samhandlingsreformen, der spesialhelsetjenesten og kommunene sammen skal finne beste vei i et pasientløp, er et kroneksempel på dette. Men hvem som egentlig har ansvar for hva, er uklart. Dermed skjer det feil, noe også Helsepersonellkommisjonen påpekte i sin rapport som ble lagt fram nylig. .

− Dette er systemiske feil. Det virker som om ingen lenger vet hvordan man bør drive en organisasjon her i landet, sier Hye.

Morten Øgård minner om at ledere i kommunal sektor er oppdratt i et «hierarkisk og profesjonsdrevet system», der det er et skarpt skille mellom administrasjon og politikk. De aller fleste lederne er fagfolk i bunn.

De siste årene har man imidlertid gått mer og mer vekk fra denne hierarkiske organiseringen og over i en kompleks nettverksorganisasjon, påpeker Øgård. Man skal altså jobbe mer «på tvers». I tillegg blir kommunene pålagt flere oppgaver.

− Dette er ikke de kommunale lederne trent på. De er ikke skolert i nettverksorganisering, samhandling og tverrsektoriell oppgaveløsning, framhever han.

«Smertefull omstilling»

− Og når helseminister Ingvild Kjerkol sier at «vi står foran en smertefull omstilling», så nevner hun ikke med et ord om hva det innebærer i praksis, legger professoren til.

Men det er jo lov å gjette hva hun egentlig mener. Et slikt begrep kan naturlig tolkes som om det handler om mindre ressurser, mindre folk eller enda flere oppgaver. Kanskje betyr det at mer av ansvaret for syke eldre lagt på de pårørende.

− Jeg vet ikke hva hun mener med «smertefull omstilling», og det gjør nok ikke de kommunale lederne heller, sier Øgård, og fortsetter:

− Det skal også «jobbes annerledes». Igjen er spørsmålet: hva mener statsråden med det? Skal flere oppgaver settes ut til private aktører? Skal man delegere mer makt til den enkelte medarbeider i førstelinja? Den som lever, får se …

Morten Øgårds poeng er at en regjering eller et departement ikke bare kan knipse, og siden forvente at alle disse lederne skjønner tegninga og at alt blir annerledes og til det bedre.

− Det helseministeren jo egentlig sier gjennom begrepet «smertefull omstilling» er jo at vi må senke standarden og kvaliteten på tjenestene. Men det tør ingen politiker si høyt og tydelig offentlig, så da snakkes det heller om å «jobbe annerledes». Eller at vi må satse mer på digitalisering.

− Uansett hva disse uklare signalene betyr, så forutsetter dette helt andre tenkemåter enn det lederne i disse kommunale organisasjonene har i bagasjen sin.

Systemsvikt

Øgård og Hye mener det er fire måter man kan forstå det som må kunne sies å være en systemsvikt i deler av kommunesektoren på:

1. Instrumentell systemsvikt: Her er det praksis som ikke følger jussen – eller omvendt. Alt politisk skjønn er kastet over bord, og alle må forholde seg til et detaljert regelverk. Og når dette systemet svikter fordi det er umulig å oppfylle «lovens mange bokstaver», så får den kommunale lederen et dilemma: skal hen være lojal mot loven (og bruke ressurser som ikke finnes), eller skal hen være lojal mot ledelsen i egen kommune (og ikke oppfylle sine lovpålagte oppgaver)?

2. En profesjonskamp: Uenigheten vokser mellom profesjonene og det profesjonaliserte samfunnet «står i spagaten». Det store spørsmålet er: hvem skal definere utfordringene og ressursbruken – profesjonene eller politikerne?

3. Fra en klassisk styrt velferdsstat til en velferdsjungel: Polariseringen i samfunnet har økt. Fremveksten av en-sakspartier og aksjonsgrupper ødelegger mulighetene for politisk styring. Det blir «alles kamp mot alle», der den sterkeste i øyeblikket vinner, mens politikken som sådan blir fragmentert.

4. Karnevalstaten: Aktørene i velferdsstaten spiller hver sine roller og folket lokkes til å følge den som er flinkest til å bruse med fjærene. Men, hvis rollefigurene ikke makter å overbevise verken opinionen eller fagfolkene, blir det systemsvikt. Vi er farlig nær dette punktet nå. Og når rollene ikke lenger er tydelige og avklart, da kommer sjarlatanene fram.

− Uansett hvordan man forklarer utviklingen, så er konsekvensen systemsvikt. Med uklar, utydelig og til tider undergravende ledelse, sier Linda Hye.

De to forskerne fra Universitetet i Agder mener at Norge kan stå overfor en lederkrise i kommunesektoren, dersom ikke den enkelte leder får utvidet handlingsrom og mer makt over sin egen rolle:

− Med all denne uklarheten, som kommer midt i en ressurskrise etter 50 år med oppgang, så virker ikke en topplederjobb i kommunen særlig fristende. I alle fall ikke hvis du er en profesjonell fagperson som er opptatt av eget fagfelt. Dersom lederrollen ikke gis større handlingsrom enn i dag, vil stadig flere si nei, takk til disse lederstillingene. Resultatet kan bli offentlig ledermangel, sier Morten Øgård.

I dagens situasjon er det mange tegn på at systemet undergraves, mener de to forskerne. Det foregår et slags «blame game». Helsestatsråden og stortingspolitikerne skylder på kommunene og ber dem skjerpe seg. I kommunene eller i mediene peker man kanskje på en spesiell etat eller institusjon.

− Som leder risikerer du å bli hengt ut til tørk helt alene på grunn av et system som ikke fungerer. Det er ikke en jobb som frister, konkluderer Linda Hye.