Kapteiner kommer i alle former. Noen brøler høyest, andre trener mest

27. januar 2017 står kapteinen for håndballandslaget, Bjarte Myrhol, på tv og gråter.

Han har nettopp ledet et nederlagsdømt norsk landslag til en historisk VM-finale. Jubel, svette og tårer formelig renner ut av tv-ruta under intervjuet. Folk er hoppende glade og kaster seg rundt halsen på hverandre.

Til tross for tårene fremstår kapteinen både rolig og fattet.

For å forklare suksessen i intervjuet med tv-kanalen MAX, fremhever kapteinen laget. Han nevner sult, ungt pågangsmot, treningskultur og talent som nøkkelfaktorer.

Myrhol er med sine 34 år den eldste på laget, som har en snittalder på 24,7 år. Den naturlige lederen både på og utenfor banen, tenker du kanskje? Det har ikke alltid vært sånn, ifølge kilder Ukeavisen Ledelse har vært i kontakt med.

– Da Bjarte kom til Sandefjord var han en litt slapp kar fra Stovner. I Sandefjord hadde vi et vanvittig vinnerinstinkt og en treningskultur der det var forbudt å slentre unna eller å gjemme seg bort. Dette tok Bjarte raskt til seg, og startet utviklingen mot å bli den fantastiske spilleren og ledertypen han er i dag, sier en tidligere kollega.

– Har vært heldig

Myrhol selv påpeker at han har vært heldig, som har fått være med i et kapteinsteam i alle klubbene han har vært i de siste 10 årene. Han beskriver kapteinsrollen som et balansepunkt mellom trenere og spillere, hvor man hele tiden må se an posisjonen sin i forhold til gruppen man er kaptein for.

– På landslaget kan det være perioder der man ser seg nødt til å tre frem og gå foran som et godt eksempel. Man må ta en ekstra støyt, og vise at man er til stede. Samtidig er det i andre situasjoner lurt å gi andre mer plass. Landslaget kan være samlet i over en måned. Da må må man av og til trekke seg tilbake, og bidra til at andre får skinne. Det er viktig for meg at det ikke blir for mye Bjarte Myrhol, sier han.

Et kapteinsteam i håndball kan bestå av en kaptein og en visekaptein. I tillegg trekker enkelte trenere inn andre yngre spillere, som kan få ekstra ansvar. Myrhol påpeker at en kapteinsrolle innbærer ledelse, og at man skal bidra med det man kan til at medspillerne skal føle seg vel. Slik kan de prestere på best mulige nivå.

– Alle skal være i en posisjon, der man kan prestere optimalt, enten det gjelder spilleren som nettopp bommet på et skudd eller han som ikke fikk sove natten før kampen. Det handler om situasjonsbestemt ledelse og utvikling av personlige relasjoner, forklarer Myrhol.

Ulike tilnærminger

Han forklarer at det er ulike måter i tilnærme seg kapteinsrollen på. Mye avhenger av hva treneren og trenerteamet legger i rollen.

– Nå har jeg akkurat blitt kaptein på klubblaget mitt (Skjern i Danmark, red.anm.) etter bare to år i klubben. Det er veldig tidlig. Rollen her er annerledes fra rollen min på landslaget. Når trenerne er forskjellige, blir også rollen ulik. Hvis jeg hadde spilt under en diktatorisk trener, ville min rolle ha blitt bagatellisert. Da hadde jeg ikke på langt nær blitt involvert i avgjørelser i samme grad som i dag, sier han.

På landslaget handler mye om å legge til rette for prestasjoner, både faglig og sosialt. Alle skal både forstå og utvikle seg best mulig i sine roller. Norge har vært påpasselige med å sørge for at det er rom for ulike personligheter.

– Det er en ekstremt stor takhøyde for ulike personligheter på landslaget. Det er svært viktig for meg. Jeg elsker at folk får være seg selv, og dermed kunne ha de beste forutsetningene for å prestere. Jeg er sikker på at noe av det vi har fått til i denne spillergruppen kan overføres til organisasjoner og virksomheter i næringslivet, sier han.

Foregangsfigur

Kapteiner kommer i alle former. Noen brøler høyest, andre trener mest. Noen har autoritet på grunn av snakketøyet, mens andre kan være stoisk rolige, men blir lyttet til så snart de åpner munnen. På spørsmål om hvilken kapteinstype han er, svarer Myrhol at det har vært viktig for ham å kunne gå foran som et godt eksempel.

– Jeg er handlingsorientert, og ønsker å gå foran og vise hva som kreves for å lykkes med handling. Vi har bygget en prestasjonskultur over mange år på landslaget, med en økende grad av profesjonalitet. Som kaptein har jeg vært tydelig på at jeg skal trene litt mer, og gjøre det lille ekstra, for å ta laget videre. Det smitter forhåpentligvis over på de andre, forklarer han.

Han presiserer at han må se an hvilken type gruppe han jobber med, og at det ikke alltid foregangsfigur-kapteinen har den samme ledelseskraften.

– Man må se an gruppen. I dag har vi en ung tropp på landslaget, der man må gå inn og styre litt ekstra. Etterhvert som mer kvalitet og rutine kommer inn i gruppen, kan man trekke seg litt tilbake, sier han.

Kapteinsrollen på håndballandslaget fungerer som en mellomlederfunksjon – godt plassert mellom trenerteamet og lagkameratene.

– Jeg synes det er en god beskrivelse, sier Myrhol.

God ledelse sammen

Tidligere landslagssjef for håndballjentene, Marit Breivik, jobber i dag som coach i Olympiatoppen for en rekke sommeridretter. Hun var selv kaptein, både på klubb- og landslag da hun var aktiv håndballspiller. Som landslagssjef videreutviklet hun kapteinskonseptet, og innførte kapteinsteam på landslaget.

– Kapteinen er trenerens forlengede arm inn i spillergruppen. Som trener var jeg tidlig opptatt av at dette ansvaret ikke skulle hvile på én person alene. Derfor utviklet vi kapteinsteam, med både eldre, smarte, rutinerte og yngre spillere, sier hun.

Trenerteamet registrerte hvilke spillere som hadde evnen til å lede seg selv i trening og i sin opptreden på banen. Spillerne kjenner på kroppen hvordan ting fungerer på banen. Hensikten med kapteinsteamet var å få til god ledelse sammen, forteller Breivik:

– Kapteinen må ha en posisjon i spillergruppen, og bør helst være en god spiller som spiller mye. Går man foran, øker også muligheten for å nå frem til de andre spillerne. Dette kan naturligvis løses på ulike måter, men teamorganiseringen fungerte svært godt for landslaget, sier hun.

Utvikling

Marit Breivik la vekt på at kapteinen skulle være faglig dyktig, med viktige egenskaper både på og utenfor banen. Samtidig påpeker hun at det var viktig at kapteinen ikke ble pådynget for mange oppgaver.

– Kapteinen må først og fremst få lov til å være spiller, sier hun.

Breivik betegner det hun kaller utviklingsnysgjerrighet som en viktig ferdighet hos gode kapteiner.

– Jeg var selv en spiller som var glad i å diskutere med trenerne mine. I dag blir spillerne langt mer involverte enn tidligere. Det forventes at de tar lederskap. Dette øver de på, og de får ledelsessparring også utenfor banen gjennom coaching. Vi har prosesser med feedback innad i spillergruppa, der Olympiatoppen er inne og coacher kapteinsteamet, forklarer hun.

Hensikten med denne modellen er å oppnå utviklingstenkning, og å få en god evaluering som skal lede til hvordan gruppen jobber sammen på best mulig måte. Breivik forklarer at det finnes svært gode lederskapsressurser i en spillergruppe som må utnyttes.

– I håndball må spillerne stole på seg selv, både i kamp og treningssituasjon samt utenfor banen, sier hun.

De siste årene har Marit Breivik jobbet som assisterende toppidrettssjef og sommeridrettssjef i Olympiatoppen. Arbeidet har blant annet bestått av coaching av spillergrupper i en rekke idretter, med utøvere av begge kjønn. Hun har jobbet tettest med håndball damer, fotball damer, fotball herrer og sandvolleyball. Hun forklarer at det er fellestrekk ved kapteinsrollen i de ulike idrettene, men det finnes også forskjeller.

– Oppgavenivåene er ulike, spesielt i forhold til hvordan trenerne velger å bruke spillergruppen i de forskjellige idrettene, forklarer hun.

– Hadde tydelige lederegenskaper

Tirsdag denne uken ble det kjent at en av Norges beste håndballspillere gjennom tidene, Gro Hammerseng-Edin legger opp. Tidligere Larvik-trener Ole Gustav Gjekstad har karakterisert Hammerseng-Edin som Norges beste kaptein noensinne. Breivik forteller at hun raskt så kapteinmaterialet i henne.

– Jeg valgte Gro som kaptein fordi hun hadde tydelige lederegenskaper. Jeg har sjelden sett en spiller som var så kampklar. Hun var alltid skrudd på, og hadde en unik evne til å styre energien sin. Det innebar at hun ikke lot seg rive med, eller hisse seg opp over tvilsomme dommeravgjørelser eller unfair play. Fokuset hennes var i stedet hele tiden på neste mulighet. Hun var opptatt av laget, samtidig som hun også hadde egne ambisjoner. Hun fungerte utmerket i mitt kapteinsteam, sier hun om håndballegenden.