Askeladder eller geopolitiske eksperter?

Det er viktigere enn noen gang for norske bedrifter å tilegne seg kunnskap om kultur, ­politikk og maktstrukturer når de driver virksomhet i land som preges av uro og uoversiktlige strukturer, hevder mangeårig ambassadør og utenrikstjenestekvinne.

I en kronikk i Dagens Perspektiv 16. mai skriver spesialrådgiver i KPMG og tidligere ambassadør i Iran, Aud Lise Norheim, at norske bedrifter som opererer i geopolitiske risikoområder har behov for hjelp. Hun hevder at bedrifter som skal etablere seg i land som Iran, Kina eller Russland mangler kunnskap om det stadig skiftende og uforutsigbare politiske landskapet.

– Vi får henvendelser om sanksjonsregimer som Iran og Russland, der bedrifter for eksempel lurer på hva sanksjonene innebærer og hva disse har å si for deres virksomhet, sier Norheim.

Da USAs president Donald Trump nylig tok USA ut av atomavtalen med Iran sa den norske regjeringen at det er usikkert hva konsekvensene blir for bedrifter som driver virksomhet i landet. Næringslivet har en formidabel oppgave med å holde seg oppdatert.

– Da melder spørsmål om investeringsrisiko og handel med Iran seg raskt. Situasjonen blir med en gang også mer usikker i hele Midt–Østenregionen. En sterkere polarisering preger det politiske landskapet, mens land som Saudi Arabia er tilfreds med situasjonen. Iran er naturligvis misfornøyd, men situasjonen er enda mer kompleks: det finnes flere grupperinger i Iran, utdyper hun.

Må opp i styrerommene

I slike situasjoner mener hun at det ligger en tung bør på næringslivet. For å lykkes i land som preges av uro må man gjøre hjemmeleksa si. Ikke bare må bedriftene finne ut hva sanksjonene har å si for deres virksomhet. De må også evne å analysere den regionale situasjonen, og i tillegg skaffe seg god oversikt over hele det politiske bildet.

– Man må også vite hvordan man skal bruke denne kunnskapen i praksis. Derfor må geopolitikk og implikasjonene av geopolitiske endringer opp på dagsordenen – både i styrerommene og i den daglige ledelsen, anbefaler hun.

Det handler om å minske risikoen, og dette lykkes man oftere med gjennom god planlegging. Kunnskapen må benyttes for å kunne ta de strategiske valgene. Da er bedriftene avhengige av å tenke helhetlig, i tillegg til å ha god kunnskap om markedene rundt.

– I tillegg til ekstern hjelp, må jo bedriftene ta beslutningene selv: om hvor stor risiko de er villige til å ta. De kan få råd om hvilke markeder det er lurt å gå inn i, og lignende, men næringslivet må finne ut av hvilket marked som er viktigst for dem, og hva for eksempel sanksjoner innebærer. Hvor konkret vil for eksempel sanksjoner mot russiske oligarker ramme tredjepartenes bedrifter, eksemplifiserer hun.

Stresstesting

Norheim anbefaler bedrifter å gjennomføre såkalt geopolitisk stresstesting. Dette innebærer å gå igjennom ulike scenarier og se på hvilken innvirkning disse har på bedriften. Dette kan de gjennomføre innenfor strategi og planlagte aktiviteter – for å redusere konsekvensene av eksempelvis alvorlige omveltninger i landet. Slike omveltninger kan være regjeringsskifter, med nasjonalisering av all virksomhet, eller en forverring av forholdet mellom landet de opererer i og Norge.

– Jeg tviler ikke på at norske bedrifter gjør dette i dag, men vi ser samtidig at dette arbeidet har blitt enda viktigere i dagens situasjon. Da må bedriftene bli enda mer omstillingsdyktige enn tidligere. De må kunne gjennomføre raske risikovurderinger, og eventuelt legge om virksomheten til nye markeder. De må ha en plan B og C, om du vil, forklarer hun.

Informasjonsoverflod

Geopolitisk kunnskap handler også om å vite hvilken informasjon som er troverdig. I dagens informasjonsoverflod, der en stor del av jobben handler om å skille fakta fra propaganda, kan situasjonen fort bli krevende for en bedrift som ennå ikke kjenner landet, pressen eller mekanismene.

– Du er avhengig av god informasjon for å kunne treffe gode beslutninger. Det holder ikke bare å bli fõret med informasjon – den må analyseres fortløpende. Da anbefales det å ha gode systemer internt, men også å finne gode samarbeidspartnere som kan hjelpe deg med dette arbeidet. Situasjonen i dag er at alle får altfor mye informasjon – hele tiden, sier Norheim.

For det er viktig at man har et bredt utvalg av kilder. Mange land presenterer styrt informasjon, der staten bestemmer hva som skal publiseres. Da må bedriftene ha flere troverdige kilder som de stoler på. Norheims arbeidsgiver, KPMG, har inngått en allianse med selskapet Eurasia Group om geopolitisk analysearbeid. En av hensiktene med partnerskapet er nettopp vurdering av troverdige kilder.

– Vi jobber sammen for å vurdere og analysere informasjonen som er tilgjengelig. Det finnes ikke objektiv informasjon. Derfor er det viktig å kjenne kilder, og å vite bakgrunnen for at informasjonen blir publisert akkurat nå. Hvem er avsender? Hvordan blir mottaker påvirket? Dette er sentrale spørsmål, sier hun.

Utfordringer

Når USAs president Donald Trump kvitrer i vei representerer dette noe helt nytt i internasjonal politikk. De sosiale mediene er også generelt utfordrende å forholde seg til.

– Måten informasjonen blir publisert på kan representere utfordringer for mange. Det brukes nye verktøy, og mottakerne blir overlatt til å tolke informasjonen de får. Nå har etterhvert en del statsledere blitt mer aktive i sosiale medier, og ting går raskere. Men det blir mye mer informasjon – på godt og vondt, sier hun.

Dette fører til at det stilles andre krav til oss – om å kunne skille klinten fra hveten. Næringsliv og politikere blir stilt overfor den samme utfordringen. Tempoet er rivende.

Typiske feil

Som mangeårig ambassadør i blant annet Iran og Bangladesh har Aud Lise Norheim bitt seg merke i klassiske brølere som norske bedrifter gjør i disse landene. Fellesnevneren for feilene er mangel på forberedelser:

– Vi møter et næringsliv som ikke har gjort hjemmeleksa si. Bedriftene mangler ofte kunnskap om kultur, politikk og maktstrukturer. I Iran, for eksempel, er det avgjørende å kjenne det politiske systemet. Mange overvurderer hva presidenten kan få til, og vet ikke at han har en leder over seg, som kan nedlegge veto i viktige saker. Man er ikke kjent med strukturen. Iran er et stolt land, med en lang historie. Man bør for eksempel vite hva det persiske riket innebar, og hva det fortsatt betyr for landet i dag. Likestillingspolitikk er et annet tema, som bedrifter må sette seg grundig inn i før de entrer det iranske markedet, utdyper hun.

Konklusjonen er at du må kjenne risikoen av de beslutningene du treffer i slike markeder.

– Kjenner du ikke kutymen for korrupsjon eller reguleringsmekanismene kan du raskt havne i trøbbel, forteller hun.

– Hvordan forholder norske bedrifter seg disse utfordringene i dag? De står vel ikke akkurat i kø for å entre det iranske markedet, for eksempel?

– Jeg har inntrykk av at mange norske bedrifter sitter på gjerdet akkurat nå. Da atomavtalen mellom Iran og Obama–administrasjonen ble inngått i 2015 var situasjonen en annen. Da ble sanksjoner opphevet, og mange var interesserte i landets olje- og gassressurser. Dette skjedde samtidig med oljekrisen her hjemme. I dag råder usikkerheten, og blikket vendes i stedet mot EU. Vil unionen komme med kompenserende tiltak? Det er det mange som er spente på, forklarer Norheim.

Hun legger til at vi nå vil få se hvilke land som er avhengige av USAs handlinger og hvilke som ikke er det.

– Askeladder

Ledelsesprofessor ved BI, Jan Ketil Arnulf, har skrevet boken «En kultur kalt ledelse», som kom ut tidligere i år. Her fokuserer han blant annet på at det i forsøket på å kunne bruke ledelse overalt og til enhver tid, oppstår problemer med konkurrerende kulturer. Noen av disse problemene er forutsigbare, men mange er overraskende.

Arnulf hevder at norske bedrifter opptrer som Askeladder i utlandet – på godt og vondt: Vi har eventyrere i småbedrifter som hopper på muligheter, uten nevneverdig strategisk kompetanse.

– Samtidig er store oljeselskaper svært dyktige og godt oppdaterte på de geopolitiske situasjonene, sier han.

Ifølge Arnulf råder en generell ad hoc–mentalitet i norske bedrifter som etablerer seg i andre land. Det er ikke viljen det står på, men mange går på trynet på grunn av manglende kunnskap om landene de skal gjøre forretninger i.

– Inntrykket mitt er at norske bedrifter mangler en kultur for å tenke strategisk rundt dette. De søker først og fremst mulighetene – og jeg må understreke at dette også kan være bra – men kompetansen er generelt sett veldig variabel. Dette kan få store konsekvenser for det norske næringslivet generelt, men har muligens mindre betydning for den enkelte bedrift, utdyper han.

Arnulf forklarer at norske bedrifter generelt er mindre HR–tunge enn sine utenlandske konkurrenter. Det innebærer at de ofte reiser rundt og driver prosjektbasert virksomhet, der få personer er involvert.

– De lærer litt mindre, og finner ikke helt ut av hvorfor de mislykkes. Da legger de skuffelsen raskt bak seg og reiser hjem. I et større perspektiv er disse bedriftene smidige, og kan raskere flytte virksomhetene sine videre til andre land. Å kunne mye om et marked er ikke alltid nødvendig, men generelt sett lønner kunnskap seg alltid, utdyper han.

Leie saker

Arnulf peker på flere leie saker, der større norske bedrifter har vært involvert, som for eksempel korrupsjonssakene med Telenor og Yara.

– Man kan ikke dømme dem, men det er lett å havne på feil side i slike regimer. Faren ved den norske stilen er at bedriftene kan bli litt for naive og opportunistiske, sier han.

Geopolitisk kunnskap gir bedriftene flere ben å stå på, og bør ikke ignoreres, mener han. Bedrifter som driver i utlandet trenger et bedre manøvreringsgrunnlag.

– Norske bedrifter har egentlig vært tredjepartsnøytrale lenge. Nå har vi tatt steget ut, og er blitt en del av verden – en verden som kommer til å bli preget av enda mer internasjonal handel. Det er dumt ikke å være med, understreker han.