Starter dagen med en prat med nattevakta

Andreas Stensvold, snobber ikke. Han er på jobb før klokken seks om morgenen for å høre om hvordan natten har vært for de som har hatt vakt.

Det er enkel psykologi. Hvordan vil jeg selv bli møtt? Når sjefen ser meg, da vokser jeg litt og yter det lille ekstra.

– Jeg kan snakke med folk, jeg kan motivere, men jeg er ingen god administrator. Av og til trenger man en person som tenker: hvordan skal vi se ut om ti-femten år. Det er det som er min styrke.

Overlege Andreas Stensvold er onkolog og avdelingssjef ved kreftavdelingen på Kalnes sykehus i Sarpsborg i Østfold. Han har ansvaret for 130 ansatte, 27 senger og 28 behandlingsstoler, et budsjett på 120 millioner kroner, og ved det splitter nye sykehuset hjelper han kreftsyke mennesker med 50 – 80 kurer om dagen.

Vi kan godt kalle ham både klinikkdirektør og direktør, men titler blåser han i.

– Jeg vil heller være avdelingssjef, sier han. – Det er det som står på kontordøren min. Jeg vil være der pasientene er. Det er dem jeg er til for.

En god sekretær

For ikke lenge siden så vi ham på talkshow-programmet Lindmo på NRK, sammen med kreftrammede Ingrid Bjørnov. – Det er takket være Andreas jeg lever, sa hun, og det sa han seg jo enig i. – Hadde du kommet for ti år siden, hadde vi ikke hatt noen behandling for deg.

Som daglig leder av en nyetablert kreftavdeling på Kalnes sykehus, har han syn for de som vi ikke så ofte ser. Han kjemper sekretærenes kamp.

– Jeg vil ikke ha så mange rundt meg, men jeg vil ha en god gammeldags sekretær, som kan gjøre tingene jeg ikke får til. Jeg vil ha en som kan holde meg i ørene, svare på mail og passe på lønninger, rett og slett passe på at alt blir gjort riktig.

– Det er helt essensielt med en god sekretær. Da kan jeg konsentrere meg om å være leder, sier han.

Da Stensvold kom til Kalnes sykehus, fra Radiumhospitalet, hadde han gått gradene, vært tillitsvalgt, bråket litt i media og prøvd å sette fokus på kreft. – Jeg hadde fått bygd opp foreningen for kreftleger fra å være ingen ting til plutselig å være den som departementet ringer til for å be om råd.

Speider`n og søndagsskolen

Andreas Stensvold har ingen formell lederutdannelse. – Det eneste jeg har, er speider`n og søndagsskolen, sier han. Først nå har han skjønt at han må formalisere lederutdannelsen.

– Det jeg har opplevd av ledere, er ikke at det er de som har de lengste lederutdannelsene som er best. Du må ha talent og skjønne hvem du skal lede. Og jeg er ikke helt med når det blir sagt at 'er du en leder kan du lede hvem og hva som helst'.

– I en oppbygningsfase må du vite hva du leder. Noe av grunnen til at jeg har fått med meg folk, er at jeg har jobbet døgnet rundt, jeg har brettet opp ermene, gått kveldsvakt og vært til stede på lørdags- og søndagspoliklinikk for å ta unna pasienter.

Stensvold har 3000 eposter i innboksen, men har ikke svart på noen av dem. Han forteller at han heller ber folk purre ham på telefon om de ikke får svar på sine eposter.

– Det er ikke min styrke å svare på mail. Jeg har lederkolleger som når de går hjem på kvelden alltid har svart på alle mail. Jeg er ikke den typen.

Fra helvete til paradis

Hvorfor ble Andreas Stensvold kreftlege, eller for å bruke et fremmedord, onkolog? Han begynte å studere medisin og kjemi i Halle an der Saale i Øst-Tyskland og avsluttet i Umeå i Sverige.

– Jeg har alltid likt å jobbe med mennesker. Jeg hadde sabla dårlig artium, og tok eksamen om igjen for å forbedre karakterene, for å bli litt bedre, men jeg ble ikke særlig god likevel.

Han kom inn på medisinstudiet i Øst-Tyskland etter mye om og men, rett etter murens fall.

– Det var knalltøft, men jeg skulle vise at tross alle mine utfordringer så skulle jeg klare det. Så kom jeg inn i Umeå. Det var som å komme fra helvete til paradis. I Tyskland lærte jeg meg selv å kjenne til de grader, på godt og vondt, ja alle sider ved meg. Jeg bodde i en såkalt russerblokk, jeg hadde ingen norske å snakke med. Det var tøft, folk tok livet av seg rundt meg. Men det gode var at jeg fikk noen utrolige vennskap.

– Da jeg kom til Umeå fikk jeg en mentor som var fantastisk. Det var hun som fikk meg til å tenke på kreftbehandling.

Foreldre med krav

Etter noen år med indremedisin i Telemark, kom han til Radiumhospitalet i Oslo, hvor han fikk sin spesialistutdannelse. Han disputerte (PhD) innen urontologi for seks år siden. I tillegg har han vært hovedtillitsvalgt for Yngre legers forening og brukt mye tid på Onkologisk Forening som han var leder for i fire år. For tiden er han leder av Norsk Urologisk Cancer Group, og har fått jobben med å bygge opp den nyopprettede kreftavdelingen ved Kalnes Sykehus i Østfold.

– Det jeg lærte hjemme, var knallhard jobbing. Fader`n sa: du kan bli hva du vil. Hvis du vil. De satte krav til meg.

Andreas Stensvold har CP, cerebral parese. Men det bekymrer ham ikke så mye.

– Jeg vet ikke om noe annet, sier han. Foreldrene mine så jo at jeg hadde et ekstra behov, men satte like store krav til meg som mine andre søsken, min tvillingsøster og eldre bror.

– Det største drawbacket mitt er at jeg har dysleksi, og det kan jeg slite litt med. Du får ingen lange mail fra meg. Nei, kort og konsis, er jeg. Og så er det fantastisk at det er retteprogram på alle pc'er.

For sterke følelser

– Jeg kan si og gjøre det meste, men hadde nok ikke blitt noen flink nevrokirurg. Men jeg tror jeg er en flink lege likevel. Jeg er lært opp til å ta vare på de svakeste. Det gjør at jeg er vant til å omgås mennesker. Det jeg fikk med meg i barndommen og speider`n, var å ta ansvar tidlig, som leder for mindre grupper rundt meg.

– Hva gjør du når jobben og livet blir for komplisert, når pasienter blir så syke at de dør?

– Jeg går aldri i begravelse, da blir følelsene for sterke. Det blir for nært for meg. Når en pasient er død, da er pasienten død, sier Stensvold.

– I starten på mitt yrke ble jeg veldig følelsesmessig engasjert, jeg kunne strekke meg langt, men lærte tidlig at jeg ikke kunne strekke meg 180 prosent til alle familier. Da ville jeg gå til grunne. Det holder at jeg gir 80-100 prosent. Jeg har ingen problem med å reise hjem til pasienter. Men når de dør, så er de døde.

Stensvolds fristed er hytta på fjellet, i Tuddal. Det er hans lille paradis.

– Der oppe sitter jeg og ser ut på naturen.

Brenner for pasientene

Da Andreas Stensvold som ung lege kom til Radiumhospitalet, ble han konstituert overlege etter noen få måneder.

– Der fikk jeg en utrolig god kontakt med pasientene. Jeg så hvordan mennesker klarte å løse kriser og hva lille meg kunne bidra med.

– I ettertid var det kanskje ikke det smarteste. Men jeg fikk ansvar, jeg tok det og jeg vokste voldsomt. Det ble sett et potensial i meg. Jeg tenke at jeg var for dum til å forske, men jeg fikk da en doktorgrad da.

– Vel, jeg er ikke dum, moderer han seg selv. Jeg er normalt intelligent, men jeg jobber hardt og brenner for pasienter. Og når jeg første brenner for ting, gir jeg mye.

Da han drev på med doktorgraden innen uroonkologi, jobbet han 80 prosent stilling selv om han egentlig skulle jobbe det halve. Han brukte all fritiden sin til å jobbe med doktorgraden.

Trenger korreks

Stensvold tror på bondevett som en viktig veiviser i sin ledergjerning. Det trengs, særlig hvis du skal få med deg doktorer og sykepleiere. Du må vise at du har faglig ballast. Leger må se at lederne ikke bare sitter og svarer på mail, men at de bretter opp ermene når det smeller.

– Jeg tror jeg er flink til å få med meg folk, til å tenne noen gnister. Her på sykehuset har det vært beinhard jobbing, og det har det ikke alltid like lett å stille spørsmål. Jeg har nok stengt noen dører ved å være litt proaktiv, ved å være forberedt på det som kommer.

– Du er litt kranglete, med andre ord?

– Jeg oppfattes vel ikke som kverulant, men er heller en som stiller spørsmål. Jeg tror jeg har stor rettferdighetssans, og lureri og gutteklubben Grei klarer jeg ikke.

Sårbare situasjoner

– Det er så gøy å være kreftlege, sa du hos Lindmo i hennes program på NRK?

– Jeg møter pasienter i sårbare situasjoner og ser at jeg kan gjøre noe godt for dem. Og så har vi fått nye medikamentene de siste årene. Da jeg begynte på Radiumhospitalet, døde nesten alle sammen. Nå har vi noe å tilby, sier han.

– Jeg blir både rørt, fortvilet og ekstremt glad, når jeg har noe å tilby. Når jeg får pasienter som er yngre enn meg, som har små barn når de blir syke, da er det godt å ha noe å tilby.

– Selvfølgelig kan vi ikke gjøre alle friske, noen dør, men vi har altså noe å tilby dem. Noe som virker, i kort eller lengre tid, og som ikke gir ekstremt mye plager.

Andreas Stensvold er en engasjert kreftlege. – Jeg engasjerer meg følelsesmessig, men som profesjonell lege skal man jo egentlig ikke det. Men jeg er opptatt av at jeg ikke skal grine sammen med pasientene.

Viktigst å trøste

– Jeg og mine medarbeidere skal bare grine på bakrommet, vår viktigste jobb er å trøste. Vi kan gjerne vise at vi blir rørt, men vi kan ikke grine, for det kan være en belastning for pasientene. De skal nemlig ikke trøste oss, vi skal trøste dem.

Stensvold jobbet en stund med lindrende behandling, noe som betydde at mange skulle dø.

– Jeg kjente det meningsfylte i at de kunne reise hjem til familien, og bruke tid sammen med barn eller barnebarn. Jeg kunne legge til rette for at de skulle ha det så godt som mulig. Gjør det som er ditt største ønske, sa jeg, om det så er å ta en lang tur til USA. – Og så er jeg selektiv. Når pasienter er døde, så er de døde.

– Hva med ditt eget forhold til døden?

– Når man som meg jobber mye med døden, må man ha et avklart forhold til den. Jeg er ikke redd for å dø. Og de jeg har fulgt, dør som oftest med et smil. De ser ofte noe på den andre siden, noe godt. Jeg tror at alle mennesker på en eller annen måte er religiøse. Og det er mye mellom himmel og jord vi ikke kan forklare.

Snobb ned

– På døren står det avdelingsleder? Burde flere ledere være mindre opptatt av titler?

– Er du en ordentlig leder, er du opptatt av å legge til rette for medarbeiderne, sier Andreas Stensvold. – Den beste tittelen for meg hadde vært 'tilrettelegger'.

– Men jeg ser at det noen ganger kan være fordel å kalles klinikkdirektør, spesielt når jeg kommer meg ut av sykehuset, for da blir jeg lyttet til. Men på sykehuset, her sitter jeg som en av mange i administrerende direktørs ledergruppe. Der er jeg opptatt av at jeg må vite hva og hvem jeg leder.

– Pasienter blåser i hva min tittel er. Når jeg møter de sårbare, og de hører at jeg er leder av kreftavdelingen, lytter de til hva jeg skal si. Men hvis jeg ikke leverer et godt produkt, blåser både medarbeidere og pasienter i om jeg er direktør eller klinikksjef eller hva jeg kan titulere meg med. Det er ikke tittelen som er viktig. I helsevesenet strør man rundt seg med den ene tittelen etter den andre. Vi må heller snobbe ned.

Andreas Stensvold snobber i hvert fall ikke opp, men han vet at det er en balansegang og at man lett kan bli utbrent og utslitt i hans yrke.

– Enn så lenge har jeg ikke møtt veggen, selv om jeg er sliten i perioder. Det vi er så opptatt i Norge, er at man må være forsiktig med å ikke jobbe overtid eller jobbe for mye. Jeg har lært noe om positivt stress. Jeg jobber mye hvis det er gøy og meningsfylt. Det var noe av grunnen til at jeg ga meg på Radiumhospitalet, jeg kom til et punkt hvor den nærmeste sjefen min ikke var så interessert i hva Andreas gjorde.

Det er selvfølgelig noen som ikke liker Andreas Stensvolds avslappende lederstil.

– At man kaller meg det ene og det andre hvis de er irritert, det er greit. Det skal gå en kule varmt, og kom gjerne med motbør. Da må jeg tenke på nytt. Jeg må være lydhør. Jeg er nok en person som ønsker å tenke nytt og annerledes. Jeg prøver å teste nye ting. Jeg kan ikke være i front med alt, men jeg kan være i front på noen ting, på blant annet nærhet. Jeg er tilstedeværende og synlig.

Fjerting i gangene

– Hvordan er lederfilosofien din?

– Jeg skal lede personalet mitt slik at de kan yte det beste for pasientene. Hvis hele helsevesenet har det i fokus, da får vi et mer effektivt og smartere helsevesen og får utnyttet ressursene bedre. Leger er dårlige på logistikk, legesekretærer er utdannet for det. Hjelpepleiere er en annen fantastisk yrkesgruppe. De gjør en fantastisk jobb. De har ikke den medisinske vurdering som sykepleiere har, men de har andre egenskaper som er viktig i helsevesenet.

– Jeg er opptatt av ytringer, at vi må krangle internt, så mye vi vil. Eksternt skal vi tenke oss om, uten å ha munnkurv. Jeg har lært at i drosjen snakker vi opp avdelingen, internt krangler vi. Det skal være stor takhøyde, spesielt på en akademisk arbeidsplass, der er det viktig at vi bryner oss på hverandre nettopp for å kunne gi den beste behandlingen. Være kritisk og stille de kritiske spørsmålene, sier Andreas Stensvold.

– Vi skal ha respekt for hverandre, og ikke snakke skit om hverandre. Kom heller inn på mitt kontor. Fjerting i gangene liker jeg ikke. Jeg håper jeg har en åpen dør.

– Og så gjelder det å være ydmyk. Jeg gjør jo gærne ting hele tiden.

– En leder kan overse medarbeidere, de kan ha en tendens til å detaljstyre?

– Er det dårlig økonomi, detaljstyrer man gjerne alt, og det er farlig. Da får man ikke det beste ut av medarbeiderne. Gi dem rom. Samtidig må man også kunne si: nå må du skjerpe deg, jobben din gjør du ikke på en god nok måte! – Vi må ikke snakke hverandre etter munnen. Jeg er nok ikke like populær alltid, men jeg er ærlig og oppriktig. Jeg kan oppleves som hissig og smelle i bordet. Men så er vi ferdig med det. Det er lurt å komme med motargumenter og være uenige og gjerne tenne hverandre for å få det beste ut av det, sier Andreas Stensvold.

– Så, hvordan er du som leder?

– Utålmodig, og periodevis kan jeg ta meg nær av kritikk. Som leder må jeg være tykkhudet. Det er noe som jeg har lært etter hvert. Og så har jeg ikke vært like flink til å se den nærmeste familien. Spesielt kona har betalt prisen med at jeg har vært mye borte. Hun har ofret mye og det har jeg ikke vært like flink til å se.