Statkraft vil bli ­Norges nye grønne lokomotiv

Tålmodighetsprøve i oljeskyggen: Med nye og forbedrede rammevilkår vil Statkraft-sjef Christian Rynning-Tønnesen bygge en internasjonal gigant i fornybarsektoren.

Tidligere denne måneden la organisasjonen The Global Commission on the Economy and Climate frem en rapport om de mange og gode økonomiske mulighetene fornybar energi byr på.

Det er «nå eller aldri» erklærte konsernsjef Christian Rynning-Tønnesen i Statkraft, som er en del av organisasjonen, da rapporten ble presentert.

For et år siden endret Stortinget utbyttevilkårene til selskapet, som er 100 prosent eid av den norske stat.

Endringene innebar at eieren skal ha 85 prosent av overskuddet fra vannkraft og 25 prosent av det øvrige overskuddet fra virksomheten.

Flere ganger tidligere har staten tatt ut høyere utbytte fra selskapet enn forutsatt, for å dekke inn egne budsjetter. Så sent som i fjor skrinla selskapet en havkraftsatsing.

Med det nye regimet anslås det at selskapet over tid må betale mindre i utbytte til staten. Dessuten får de langt mer forutsigbare rammevilkår.

– Dette er positivt for den strategiske utviklingen av Statkraft som et ledende selskap innenfor fornybar energi. Den vil gi økt investeringskapasitet og forutsigbarhet for Statkraft-konsernet i årene som kommer, sa konsernsjef Christian Rynning-Tønnesen da den nye strategien ble kjent.

Han har benyttet muligheten til å revidere selskapets strategi, fortalte han til Dagens Næringsliv i september. Sol- og vindkraft skal vies langt mer oppmerksomhet fremover, og det legges opp til investeringer for 10 milliarder kroner hvert år frem til 2025.

Målet er å vokse til å bli en av de største aktørene i verden i fornybarmarkedet. Dessuten vil Rynning-Tønnesen innta en «fleksibel holdning», og se hvilke muligheter som oppstår innen ulike energiformer underveis.

Så var det dette med utfordringer og muligheter da. Ukeavisen Ledelse har spurt en rekke eksperter på hva som skal til og hva som kan bremse Statkrafts grønnglinsende målsetting:

• Oljebransjen vil grønnmales: Statkraft vil få tøff konkurranse. Equinor er enda større og sterkere enn Statkraft. De vil også bli «et grønt lokomotiv».

• Mangler kompetanse: Statkraft kan vannkraft. De har ikke spisskompetanse på sol og vind.

• Vil få kritikk: «Er det dette skattepengene skal gå til?» Langsiktige satsinger vil bremse mulighetene til kortsiktig profitt.

• Har pondus: At Statkraft er store allerede, hjelper når nye markeder skal inntas.

• Drahjelp fra Oljefondet: Den dagen Statens pensjonsfond utland begynner å investere i infrastruktur, vil det kunne dryppe oljefondspenger på Statkraft.

• Bør forbli statlig: Da kan de få muligheten til mer langsiktig satsing blant annet og kan lettere avvise kritikk om manglende kortsiktig profitt.

Må venne seg til kritikk

Professor i klimastrategi ved BI, Jørgen Randers, ser ingen grunn til at Rynning-Tønnesen ikke skal være klar for oppgaven. Men han kan vente seg å bli motarbeidet og kritisert.

– Kunsten i dette er hele tiden public relations-siden av saken. De som hele tiden kritiserer vil være de som ikke liker fornybar energi og mener at klima er tull. De vil skyte med alt de kan, sier Randers. Han påpeker at det er nok av dem som heller vil ha de 10 milliardene Statkraft ønsker å investere selv, i stedet for å ha dem i omløp «der ute».

– Men det som er verst er nok finansanalytikerne. Når de begynner å kritisere ham for å generere lavere årlig avkastning i det korte løp, enn han ville gjort om han puttet pengene i gasskraftverk… Det er da det begynner å bli surt, sier Randers.

– Det er de som tenker kortsiktig som kommer til å kritisere. Kunsten er da å få organisasjonen til å venne seg til at de får kritikk fra kortsiktige folk, sier han.

Lønnsomt

– Dette er spennende. Vi trenger dette, å tenke stort, for å få til det grønne skiftet. Det er både bra og tøft av Statkraft. Det kan skape nye inntekter, sier analytiker Thina Saltvedt, som jobber med grønn energi og klimarisiko i meglerhuset Nordea Markets' Sustainable finance-avdeling.

Hun ser ikke bort fra at Rynning-Tønnesen kan lykkes med å ta selskapet helt til topps på det globale fornybarmarkedet.

– Statkraft er et av de eldste fornybare energiselskapene, og det er spennende at selskapet nå vil utvide fra vannkraft til andre energikilder. Når de går inn i både vind og solmarkedet er det en fordel å være et stort selskap. De har stor vannproduksjon og kan lene seg på dette og bruke det som en buffer, sier hun.

Saltvedt forteller at lønnsomheten har begynt å øke i disse markedene, som ikke lenger er prisgitt subsidier og støtte.

– Vi ser nå reelle inntektsstrømmer. Når en stor, grønn aktør som Statkraft entrer markedet er det også et kvalitetsstempel for markedet, påpeker hun.

Ifølge Rynning-Tønnesen vil Statkraft mangedoble sine investeringer fordi «vi står overfor en voldsom omstilling av energisystemet i verden».

Statkraft har nylig presentert et ambisiøst fremtidsscenario, som inkluderer at 70 prosent av verdens elektrisitetsmiks dekkes av fornybare energikilder i 2040 – opp fra 25 prosent i dag. Solkraft er i dette scenarioet den største kilden til kraftproduksjon globalt, og dekker nesten 30 prosent av produksjonen. Vindkraft skal dekke 20 prosent.

Da er det fint at selskapet mener alvor med satsingen om å bli blant de beste i verden. Det kan de lykkes med, mener Saltvedt:

– Det er bra med hårete mål, og det er slett ingen umulighet at de vil lykkes. Er de fremoverlente nok, kan de dra nytte av basen sin: De kjenner markedene, og de har også kapasitet til å ha store kunder som de kan tilby leveranser til, sier hun.

– Må knive med oljeselskapene

– Hvem er det Statkraft vil måtte konkurrere med, for å nå sine målsetninger?

– De vil måtte knive med de store oljeselskapene som har storskala industrifordeler. Markedene de skal inn i preges i dag av mange små selskaper og ny, uferdig teknologi. De store oljeselskapene har teknologi og erfaring fra andre energimarkeder som kommer godt med. Dette vil de ta med seg inn i markedene, sier Saltvedt.

Blant de store oljeaktørene som har gått inn i dette markedet med tyngde er Equinor, tidligere Statoil. Gjennom reprofileringen til «et bredt energiselskap» i mai seiler selskapet videre som Norges flaggskip på to fronter. De har snakket høyt om planer om å investere opp mot hver femte krone – kanskje 100 milliarder – i fornybar energi frem mot 2030. Samtidig fortsetter storstilte oljeprosjekter i Nordsjøen.

I den første kvartalsrapporten etter navneskiftet var imidlertid sol-, vann- og vindkraft ikke viet ett eneste ord. Til det var investeringene for små. I stedet er posten lagt under «annet» i regnskapet. Der var det notert et driftstap på 68 millioner kroner i andre kvartal.

Kompetanse og politikk

Likevel utgjør Equinor og andre selskaper i samme kategori kraftig konkurranse for Statkraft. Det handler først og fremst om kompetanse, mener Saltvedt. Det er på dette feltet det er størst risiko for å trå feil, tror hun.

– Per i dag mangler Statkraft spisskompetanse på sol og vind. De har flere valg med tanke på hvordan de skal gå fram, og valgene kan også kombineres. Skal de starte prosjekter fra scratch, eller jobbe med partnere, for eksempel? Det kan være utfordringer forbundet med nye markeder og teknologier. De må velge riktige selskaper å samarbeide med. De må også velge den riktige teknologien, utdyper hun.

Det er også en politisk risiko involvert. Mange aktører er fortsatt avhengige av subsidier og støtteordninger.

– Vi så hva som skjedde i Tyskland da regjeringen trakk tilbake subsidiene. Dette kan også bli en utfordring for Statkraft. I tillegg må de forholde seg til nye konkurrenter, sier hun.

– Hadde det vært enklere for Statkraft om selskapet var i privat eie?

– Det er ikke nødvendigvis en fordel for Statkraft. Selskapet har en solid stat i ryggen, og kan få bedre betingelser nettopp fordi de har trygge eiere, sier Saltvedt.

Klimautfordringer

Hun legger til at hun ikke får mindre tro på Statkrafts satsing når hun leser FNs klimarapport, som nylig ble offentliggjort.

Den viser at klimagassutslippene må reduseres med 45 prosent de neste 12 årene for å nå målet i Parisavtalen om maks 1,5 graders global oppvarming.

FN-rapporten fastslår også at oljeforbruket må reduseres med 80 prosent og at gassforbruket må halveres innen 2050.

Likevel bevilger regjeringen for eksempel 50 millioner kroner til å drive geologisk kartlegging i Barentshavet Nord i årets statsbudsjett, som forberedelser til mulig oljeboring. Dette til tross for at en rekke studier viser at Norge allerede har funnet mer olje enn vi noen gang kan utvinne dersom klimamålene skal oppfylles.

Langsiktig lønnsomhet

I lys av dette er professor Jørgen Randers ved BI svært positiv til den varslede satsingen i Statkraft.

– Som verdensborger så er det veldig kjekt at mer kapital kanaliseres inn i fornybar energi. Det er den store utfordringen i verden; å få flyttet de store investeringsstrømmene vekk fra olje og gass og over i sol og vind, sier han.

– Og det må gjøres fort. Helst bør vi fase ut all olje og gass innen 2050. Så dette er bra, mener Randers.

Så er det et spørsmål om dette er greit fra AS Norge sin synsvinkel, siden dette er fellesskapets penger. Kommer vi til å få tilbake disse pengene når vi trenger dem? Det tror Randers at vi i aller høyeste grad kommer til å få, fordi det å bygge vindmøller som produserer strøm om 20 år, når vi faktisk trenger pengene for å betale pensjoner, ifølge ham er en av de smarteste måtene å sikre pensjon på.

Men en slik strategi kommer til å gå ut over den kortsiktige lønnsomheten, tror Randers, og ser for seg at kritikken vil hagle fra en del finansanalytikere.

– I dette tilfelle bør man velge å se bort ifra det, og passe på at Statkraft har en ledelse som ikke vektlegger den kortsiktige, men den langsiktige lønnsomheten, framhever Randers.

Forutsigbarhet

Jørgen Randers hadde gjerne sett at et selskap som Equinor hang seg på bølgen, men har svært liten tro på at det vil skje i stor skala – til tross for deres reprofilering til et «bredt energiselskap».

– Det er ingen grunn til å forvente at olje- og gasslobbyen i Norge skal være interessert i det. Det å få dem til å bli interessert i å bruke store deler av sin pengestrøm til å investere utenlands i sol og vind, tror jeg ikke er så lett å få til. Jeg tror at administrerende direktør Eldar Sætre på mange måter prøver, men de er nødt til å gjøre det i veldig forsiktig grad for ikke å bli kritisert, sier Randers.

Derfor er mye lagt til rette for at Rynning-Tønnesen kan markere seg som en sentral lederskikkelse innen fornybar energi, både i Norge og internasjonalt, i årene som kommer.

– Det viktigste er at han nå har vunnet retten til en viss og forutsigbar del av sitt eget utbytte. Det gjør at han ikke trenger å spørre fra år til år, og at styret kan velge de fornybarprosjektene som de mener er fornuftige, sier Randers.

Fornybart «over alt»

– Jeg synes det er påfallende at debatten alltid har dreid rundt Statoil. At Statoil skal bli grønt, fronte karbonfangst, fronte fornybar. Det hadde gitt mer mening å utnevne Statkraft til Norges klimafyrtårn, sier senior karbonanalytiker i Refinitiv, Anders Noreng.

– Mange snakker om snøballeffekten. Fornybar har fått et slikt momentum at utviklingen ikke vil snu med mindre det settes inn kraftige politiske virkemidler, sier han.

Noreng mener at potensialet i slike selskaper har vært «underkommunisert og undervurdert» i mange år, gitt den faktiske veksten og fallet i kostnader i bransjen. Og han ser få tegn til at satsingen vil bremse med det første.

– Kina satser, India satser, og USA satser. Selv under Trump er det sterk vekst. Noen trekker frem begrenset batterikapasitet eller begrenset overføringskapasitet som flaskehalser, men det jobbes aktivt med å forbedre dette, i alle fall i Europa, sier Noreng.

Han mener Statkraft kan utnytte de store strømningene, og overta tronen som Norges viktigste selskap etter Equinor.

– Hvis de får lov til å investere en større del av overskuddet og hente inn kapital, hvorfor ikke?

Han ser imidlertid flere trusler dersom Statkraft satser enda mer i utlandet.

Dersom det etableres et narrativ hvor Statkrafts satsing ute fører til dyrere kraft hjemme, kan det slå ut politisk og dermed få konsekvenser for rammeverket til selskapet.

– Realisme, og en visshet om at strategien er politisk forankret i regjering og storting må være på plass i ledelsen for å lykkes, sier Noreng.

Dessuten øker faren for innblanding i korrupsjon i utviklingsland med en slik strategi, og konkurransen er sterk.

– Det er usikkert om Statkraft vil klare å bygge og drive mer effektivt enn konkurrentene, som for eksempel Vattenfall og EDF, mener Noreng.

Dårlig tid

Tidligere konserndirektør i Scatec Solar og grunnlegger av Empower New Energy, Terje Osmundsen, tror også at Statkraft kan blande seg inn i fornybartoppen, så lenge de får forutsigbare rammebetingelser.

– Kinesiske selskaper er en klasse for seg, men Statkraft burde ha alle muligheter til å bli blant de største vestlige selskapene. Men da må de få opp farten, sier han.

Han viser til at mange store selskaper i samme marked er i rivende utvikling, og innoverer raskt.

– Hvilke flaskehalser ser du?

– Kombinasjonen av stabil og regulerbar vannkraft, energihandel og stadig billigere sol- og vindkraft er en uslåelig «value proposition»; men spørsmålet er om det er mange nok sol- og vindprosjekter som faktisk gir slike synergier, sier Osmundsen.

– Den andre flaskehalsen er tilgang på kapital, utover hva selskapet generer selv.

Her kan nøkkelen ligge i Oljefondet, mener Osmundsen

– Når Oljefondet skal begynne å investere i infrastruktur vil det være en nærliggende kjøper av fornybar energi-anlegg rundt om i verden, enten disse er bygget og finansiert av Statkraft, SN Power, Scatec Solar, Equinor eller nye aktører som Empower New Energy.

Han avviser imidlertid ideen om å gjøre Statkraft til Norges nye «miljøfyrtårn».

– Alle selskaper bør bli «miljøfyrtårn» på sine områder, både statlig og private eide.

Ny forretningsmodell

Sveinung Jørgensen og Lars Jacob Tynes Pedersen er førsteamanuensiser ved henholdsvis Høgskolen i Innlandet og Norges Handelshøyskole. Sammen har de skrevet boka «RESTART: 7 veier til bærekraftig business», og er begge opptatt av bærekraftige forretningsmodeller.

Dersom Statkraft skal bli ledende på bærekraft tror de det vil bety en total omlegging av dagens bedriftsmodell, spesielt når de skal entre en rekke nye markeder.

– Da må de redusere både sitt eget og andres fotavtrykk på en måte som både gagner samfunnet og som er lønnsom. For mange bedrifter innebærer dette at man må gjøre betydelige endringer i forretningsmodellen, særlig om de skal skalere opp og gå inn i helt nye markeder, påpeker Jørgensen og Pedersen overfor Ukeavisen Ledelse.

– Skal de nå ut til nye kunder med nye tjenester, vil dette kanskje kreve en større organisasjon, investeringer i nye produksjonsanlegg og nye kanaler for å distribuere energi. Videre må de kanskje finne nye måter å kapre verdi på. Alt i alt vil det ofte kreve en helt ny forretningsmodell, i det minste en endring av dagens forretningsmodell.

Bærekraft i hele verdikjeden

Hva ligger det egentlig i å være bærekraftig? Er det nok å investere i bærekraftig energi, eller ligger det mer bak begrepet? Ifølge Jørgensen og Pedersen er dette omdiskutert.

I faglitteraturen skilles det mellom enkeltstående kontra helhetlige bærekraftstiltak, og noen vil nok si at dersom man skal være «ekte» bærekraftig, så krever det at hele verdikjeden skal være grønn. Det vil i så fall kreve at alt fra turbiner til damanlegg og distribusjonskanaler har et lavt økologisk fotavtrykk, forklarer de to.

– Vi tror imidlertid at det er mer fornuftig å tenke grader av bærekraft, og konkrete bærekraftforbedringer på de viktigste fotavtrykkene.

Jørgensen og Pedersen mener derfor at Rynning-Tønnesen og Statkraft gjør det lurt i å gjennomføre en vesentlighetsanalyse, hvor de vurderer hvilke bærekraftforhold som er vesentlige for bedriften, kunder og andre interessenter.

– Ingen automatikk i at bærekraft er lønnsomt

Jørgensen og Pedersen tror ikke at det blir en enkel reise for Statkraft å bli ledende på bærekraft, da det er mange aktører som prøver å gå i front i dette markedet. De tror imidlertid at kraftgiganten har gode forutsetninger.

– Til forskjell fra «brune» energiselskaper har kanskje Statkraft ressurser og kompetanse som gjør at de har et fortrinn når det gjelder å skalere opp produksjon, distribusjon og salg av fornybar energi.

– Hvor levedyktige er bærekraftige investeringer, økonomisk sett?

– Studier viser at bedrifter som klarer å identifisere og prioritere de tiltakene som er viktige både for bedriften selv og for kunder og andre interessenter, også er de bedriftene som lykkes med å forene bærekraft og lønnsomhet, forklarer Jørgensen og Pedersen.

– Men det er ingen automatikk i at bærekraft lønner seg. Det avhenger av at man klarer å gjennomføre bærekraftstiltak som omsetter seg enten i høyere inntekter eller lavere kostnader, og bedre omdømme og lavere risiko på litt lengre sikt.

De to tror også at Statkraft kan gi Equinor kamp om posisjonen som landets viktigste selskap i årene som kommer.

– Hvem vet? Det blir interessant å følge med på dette fremover. Om Statkraft, på grunn av sine erfaringer fra vannkraft og lignende, er bedre skodd til å produsere og selge fornybar energi, kan det kanskje vokse seg betydelig større enn de er i dag. På den andre siden har trolig Equinor opparbeidet seg en rekke ressurser som de kan bygge videre på og som kan gi dem et fortrinn i overgangen til et grønnere energimarked. Den som lever får se.