De som ikke ville gi seg

Astrid Søgnen – gikk ikke frivillig

6. september i 2018 fikk mangeårig direktør for Utdanningsetaten i Oslo, Astrid Søgnen, beskjed av byrådet om at hun ikke kom til å få fortsette i stillingen etter fylte 67 år. Dette til tross for at man i Oslo kommune i utgangspunktet kan fortsette til man er 70.

Årsaken til Søgnens avgang ble sagt å være store samarbeidsproblemer og vanskelig styringsdialog med politisk ledelse over lang tid.

Hun hadde da vært utdanningsdirektør i 18 år, og har på disse årene blant annet stått i spissen for skolereformen Kunnskapsløftet. Hun har vært en synlig leder, men også omstridt.

Dagen etter, 7. september, begynte det å renne inn med varsler mot skolebyråd Inga Marte Thorkildsen (SV). Oppførselen hennes ble beskrevet som «skremmende» og «nedverdigende», og varslerne mente at trivselen på arbeidsplassen sto i fare med henne som byråd. Hun ble også beskyldt for å bryte taushetsplikten, men ble renvasket av byrådsleder Raymond Johansen, som erklærte full tillit til Thorkildsen.

Blikket falt umiddelbart på Søgnen, men hun nektet for å ha spilt noen som helst rolle i varslene. Hun nektet også å gå av. Det ble forsøkt igangsatt samtaler med henne, hvor hun blant annet skulle bli tilbudt en ny stilling i kommunen, men hun hadde ingen som helst planer om å være med på disse samtalene.

Konflikten låste seg totalt, men byrådet hadde bestemt seg, og med flertall i bystyret, så vinner byrådet til slutt. 1. desember var det slutt for Søgnen.

– Det har ikke vært mitt ønske å slutte som utdanningsdirektør i Oslo akkurat nå. Jeg mener at jeg har ledet etaten på en god måte og til gode resultater for elevene. Jeg må likevel konstatere at byråd Inga Marte Thorkildsen ønsker at jeg går over i annen stilling, og har derfor akseptert det, sa Søgnen i en pressemelding.

LES MER OM LEDERTRENDER |

• Gir seg ikke uten kamp
• De som står han av
• Toppleder anno 2019: Ingen steder å gjemme seg

Kåre Ingebrigtsen: Fikk sparken via sms

Fotballklubben Rosenborg var i toppen av Eliteserien og dessuten i ferd med å kvalifisere seg for Europaligaen, da nyheten slo ned som et lynnedslag over hele fotball-Norge 19. juli: Rosenborg-trener Kåre Ingebrigtsen og hans assistent, Erik Hoftun, fikk begge sparken med umiddelbar virkning.

En utålmodig styreleder med mye makt hadde mistet tålmodigheten. Fremgangen uteble, og da fikk det holde med en sms (Ingebrigtsen) og en beskjed i et rom fullt av folk (Hoftun) om at nok er nok.

– Vi har etter lang tids vurdering kommet fram til den beslutningen at Kåre Ingebrigtsen må tre tilbake. Selv om vi har hatt gode resultater, synes vi at utviklingen har vært for dårlig, sa styreleder Ivar Koteng på pressekonferansen.

Hva gjør fotballtrenere i slike situasjoner? De aller fleste av dem starter forhandlingene om sluttpakke umiddelbart, og kommer seg raskt videre. Som regel er de ikke tjent med å ta opp konflikten med et klubbstyre som har truffet en beslutning.

I Ingebrigtsen og Hoftuns tilfelle var det annerledes. Først truet spillerne med streik, fordi de var uenige i styrets beslutning. Deretter ble de sparkede trenerne hyllet av fansen i en underlig seanse utenfor Lerkendal stadion. Som herlig glasur på kaka valgte Ingebrigtsen og Hoftun å saksøke Rosenborg-styret for usaklige oppsigelser. Saken skal opp for retten senere i januar.

Rosenborg vant for øvrig Eliteserien i år. Og styret ansatte torsdag denne uken Haugesunds trener, Eirik Horneland, som ny hovedtrener i RBK.

Frederic Hauge: ‘­Bellona, det er meg’

I fjor høst fikk Bellonas stifter Frederic Hauge plutselig nok av sin egen ledergruppe.

«Han ønsker nå at styret gjennomfører en revisjon av den vedtatte strategi og styringsmodell. Dette har konsekvenser for hvordan virksomheten ledes og med bakgrunn i dette velger ledergruppen i Bellona å fratre fra mandag av», het det i en knapp pressemelding fra Bellona.

Daglig leder Nils Bøhmer sa til Dagens Perspektiv at uenighet om retningen og veien videre har vært en prosess som har pågått en stund, men hvor partene i konflikten ikke har lykkes med å nærme seg hverandre.

– Frederik ønsker å endre organisasjonsmodellen som ledergruppen ble ansatt etter. Vi står for langt fra hverandre og da er det like greit å være enige om å skilles som venner, sa Bøhmer. Han framhevet at konflikter blant annet bunner i graden av involvering ledergruppen skal ha i den daglige driften.

Den ledergruppen som plutselig forsvant fra landets mest profilerte miljøorganisasjon de siste 30 årene var foruten daglig leder Nils Bøhmer også markeds- og kommunikasjonssjef Hanne Løvstad, økonomisjef Anders Strand og fagsjef Runa Haug Khoury.

– Det er mitt ansvar og min jobb som stifter av Bellona å løfte denne organisasjonen videre, sa leder Frederic Hauge til NRK.

I løpet av en ukes tid var da også en helt ny ledergruppe på plass. De gjør nok som stifteren og den reelle sjefen vil.

Det Hauge unngår med å avsette ledergruppen, er at det utvikler seg en seig og langtekkelig maktkamp. Han skjærer igjennom – hardt og brutalt, raskt og effektivt.

Fredric Hauge sier i virkeligheten at ting fungerer best når han bestemmer og er den suverene sjefen. Men han spiller også høyt. Frederic Hauge må vise at det fortsatt er slik. Ingen kan leve lenge på gårsdagens suksess.

Bellona ble grunnlagt i 1986 og består av 45 medarbeidere i Norge, Brussel og Russland.

Åshild ­Mathisen: Fortalte sin historie

Våren 2018 ble de opprivende konfliktene mellom sjefredaktør Åshild Mathisen i den kristne avisen Vårt Land og konsernledelsen i Mentor Medier, som eier avisen avisa, brettet ut i mediene.

Konsernsjef Per Magne Tveiten uttrykte overfor Mathisen at hun ikke lenger hadde hans tillit som sjefredaktør, men hun nektet likevel å gå av.

Mathisen ble intervjuet. Tveiten ble intervjuet. Frontene var steile og ulike virkelighetsbeskrivelser ble bragt til torgs i ulike aviser.

Et opprop til støtte for Mathisen ble signert av nærmere 400 mennesker på en uke, inkludert tidligere KrF-leder Valgerd Svarstad Haugland, forfatter Tom Egeland, Innovasjon Norge-direktør Anita Krohn Traaseth og Oslo-biskop Kari Veiteberg.

Stortingsrepresentant Hadia Tajik (Ap) og KrF-leder Knut Arild Hareide gikk også ut offentlig og støttet Mathisen.

Til slutt ble Mathisen likevel oppsagt med umiddelbar virkning, etter to år i jobben.

«Jeg ble ikke behandlet som en leder – og til slutt følte jeg meg ikke som en heller», skrev Mathisen om prosessen som endte med hennes avgang, i et essay i Morgenbladet i august.

Konfliktene internt i Mentor Medier hadde pågått i flere måneder. Etter hvert ble den også uvanlig synlig for offentligheten.

Det var et viktig poeng for den tidligere sjefredaktøren.

I sitt essay i Morgenbladet skriver Åshild Mathisen at hun ikke tenkte på CV-en sin da hun valgte å synliggjøre konflikten hun stod i. Hennes forklaring er at hun følte at hun måtte synliggjøre for offentligheten at hun mente at «konsernstrukturene hemmer pressestøtteavisen Vårt Land». Hun skriver også at det var utenkelig for henne å ikke gi de ansatte en forklaring på det som skjedde.

Berit Svendsen: Nektet å la seg beordre

Berit Svendsen hadde gjennom årtier vært selve symbolet for sterk og nytenkende ledelse i Telenor da det i september ble klart at hun fratrådte stillingen som administrerende direktør i Telenor Norge og Cluster Head for Skandinavia.

I pressen hadde konflikten mellom administrerende direktør Sigve Brekke og Svendsen blitt stadig tydeligere, da det for alvor blåste opp til en maktkamp som ikke kunne feies under teppet lenger. Brekke forsøkte å få henne ut av jobben som sjef for Skandinavia, og ville heller sende henne til en mer perifer stilling i utlandet.

Dette valgte Berit Svendsen å takke nei til. Hun begrunnet dette med at et langvarig opphold i Østen ikke var forenlig med familiens planer på det tidspunktet. Hun ønsket ikke å forlate stillingen sin frivillig.

Brekke benyttet anledningen til å fortelle pressen at han hadde prøvd alt for å få samarbeidet til å fungere:

– Jeg har forsøkt å finne en god løsning tilpasset Berits egne ønsker, og samtidig sikre utvikling av kompetanse og erfaring både for henne og andre. Jeg har stor respekt og forståelse for at utenlandsoppdrag ikke alltid passer. Nettopp derfor har jeg prøvd å imøtekomme Berits ønsker og behov, sa Brekke i en pressemelding.

Berit Svendsen fokuserte på stoltheten over å ha bidratt til vekst i Telenor gjennom 30 år:

– Jeg har hatt gleden av å bli løftet opp og fram av fantastiske kolleger og medarbeidere. Sammen har vi tatt Telenor til nye høyder. Det har blitt lagt merke til også langt utenfor selskapet. Jeg ønsker alle venner og kolleger i Telenor lykke til videre, sa hun i en pressemelding da hun gikk av.

Berit Svendsen er i dag utenlandssjef i Vipps.

Bjørn Kjos – flyr og spiller høyt

Flygründer Bjørn Kjos har vært toppsjef i Norwegian i 16 år. Fjoråret ble et av de mest innholdsrike og konfliktfylte siden oppstarten i 2002. I flere omganger fikk han muligheten til å tre til side og selge livsverket. Nei takk, svarte Kjos.

I 2018 hardnet imidlertid kritikken mot selskapet og sjefen sjøl. Inntektene per passasjer går ned, drivstoffprisene øker og gjelden til selskapet fremheves som særlig problematisk.

Flere ganger dette året har beilere vært frampå og tilbudt å kjøpe selskapet. Den mest konkrete interessen har kommet fra flyselskapet IAG, som er et resultat av en fusjon mellom British Airways og spanske Iberia. Men også RyanAir, med Bjørn Kjos’ «erkefiende» Michael O’Leary i spissen, har vært nevnt som en mulig kjøper. Det samme har tyske Lufthansa.

I en markedsanalyse gjennomført av Dagens Perspektiv i juni i fjor mente flere forståsegpåere at et salg slettes ikke er en dum idé.

Og mens kjøp-og-salg-ryktemølla gikk, kjempet Kjos en helt annen kamp i rettsvesenet.

Norsk høyesterett behandlet i høst en prinsipiell sak om arbeidsgiveransvar for piloter og kabinansatte som er ansatt i ulike datterselskap til Norwegian.

Frontene var steile, og fagforeningene mente Norwegian benyttet selskapsretten til å «organisere seg bort fra arbeidsgiveransvaret».

Til Dagens Perspektiv sa nestleder i fagforeningen Parat, Vegard Einan, at Kjos bør vurdere sin fremtid i selskapet.

– Jeg har stor respekt for alt Kjos har gjort. Han har bygd et stykke luftfartshistorie, men det er en tid for alt. Og akkurat nå har nok Norwegian kommet til et punkt der de trenger en person som kan administrere et globalt flyselskap, heller enn en gründer, sa han.

I starten av desember, som en slags førjulsgave til Kjos, konkluderte Høyesterett i favør Norwegian. Det skapte politisk rabalder, og en samlet venstreside har varslet kamp på Stortinget for å endre lovverket.

Kjos har stått i søkelyset, konflikter og maktkamp siden dag én. 2018, det sekstende som toppsjef i bedriften han har bygd opp fra grunnen, ble blant de mest krevende. Men han bukket ikke under. Ikke ennå. Men snart vil han gi seg, avslørte han overfor Nettavisen i oktober. Om tre år håper han noen andre sitter ved roret, for selv sitter han på overtid, mener Kjos. Prosessen med å finne en etterfølger er i gang.

– Det er ikke snakk om hva du har lyst til eller ikke. Det er snakk om hva som er best for selskapet, mener Kjos.