– En leder bør søke motstand

Hun har vært direktør i Sparebank 1, Direktoratet for statlig økonomistyring og Lånekassen, så utenifra kan hun virke som den ansvarlige storesøsteren som ble bragt inn for å sørge for å holde stortingsrepresentantene i ørene. Man kan tenke «høyst påkrevet økonomistyring og brannslukking». En pertentlig og hyperrasjonell fagøkonom med et dusin kalkulatorer i hodet.

Sånn ser ikke stortingsdirektøren på det. Hun beskriver seg selv nærmest som det motsatte. Marianne Andressen er tiltalt av oppgaver som har det hun kaller «en høyere himmel» over seg, på en arbeidsplass som har et «viktig samfunnsoppdrag». Og hva kan da være bedre en Stortinget, selve hovedsetet for demokratiet i Norge? Å være direktør for Stortinget er «drømmejobben», sier hun.

– Jeg er avhengig av å ha visjonære perspektiver, og å bidra til at gode beslutninger blir tatt. Det er noe jeg alltid har søkt, i alle posisjoner jeg har hatt. Det er en viktig driver for meg, understreker Marianne Andreasen og banker lett i bordet med venstrehånden.

– Nesten alle stedene du har vært leder virker veldig økonomi-og-tall på meg. Litt tørt, ikke så veldig visjonært?

– Lånekassen er da et visjonært sted! Tenk på hva det betyr for enkeltmennesker at utbetalingene kommer på konto til rett tid. Jeg er opptatt av enkeltsakene, av menneskene som blir berørt av hver beslutning som tas. Her på Stortinget er administrasjonens jobb å legge til rette for at hver og en av de folkevalgte skal få best mulige arbeidsforhold i sitt politiske arbeid for at de kan fatte vedtak som er til det beste for samfunnet, sier Andreassen og gestikulerer.

Politikk og visjoner

Hun begynte i offentlig sektor, fikk en lederjobb i det private, men gikk tilbake til det offentlige. Det er ingen tilfeldighet – hun fant det mer inspirerende å «bruke skattebetalernes penger på noe fornuftig enn å fylle lommene til private eiene», som hun sier. Og midt i det hele var hun en tiårs-periode på nittitallet Ap-politiker. Hun var statssekretær for fire statsråder: Jens Stoltenberg, Sigbjørn Johnsen, Grete Knudsen og Bjørn Tore Godal.

– Du har jo tidlig i din karriere hatt mange spennende ledere, blant annet i politikken, hvem ble du best kjent med?

– Min første jobb etter utdanningen var i Finansdepartementet som fagøkonom. Politikken kom senere. Når man er statssekretær kommer man så tett inn på personene at jeg nesten ikke vet hva jeg skal svare. Alle hadde sin personlighet og ledet på sin måte. Personligheten betydde mer enn skifte av departement, minnes hun – Andreassen gikk den gangen fra Handelsdepartementet til Finansdepartementet.

– Jens Stoltenberg og Sigbjørn Johnsen hadde utrolig forskjellig tilnærminger. Jens var mest analytisk, mens Johnsen var visjonær. Det overrasket meg stadig hvordan Johnsen kunne slippe unna med ting, i politikken, i pressen, som Stoltenberg aldri hadde kommet unna med.

– Men først vil jeg gjerne nevne tidligere finansråd Tore Eriksen, som på ulike tidspunkter gjennom livet har vært en viktig lederrolle for meg. Og Gunn Wærsted, som var min sjef i SpareBank1-Gruppen, som lærte meg mye om privat sektors perspektiver. – Det har vært en fantastisk læringskurve, legger hun til.

En kritisk underordnet

Når jeg spør henne om hvem hun har lært mest av om ledelse i sin lange karriere, begynner hun straks å snakke om en person som hun ikke navngir, men som var en god «kritisk venn» i den daglige lederjobben.

– Det er svært verdifullt å ha noen nær seg i det daglige, som tør å være ordentlig tøff med deg, rett og slett gi deg noen skikkelig dårlige dager innimellom. Det er lederutvikling!

– Jeg tenker stadig på hvordan denne personen ville gitt innspill til oppgaver jeg nå står overfor.

– Hva slags situasjoner da?

– Når det koker. Hvordan man må holde hodet kaldt, tre noen skritt tilbake og søke fakta uten å bli forstyrret av det følelsesmessige virvaret man kan oppleve i pressede situasjoner. En god analyse må basere seg på fakta. Så må man gjennomføre beslutningen, selv om vanskelige beslutninger kan ramme noen, sier hun.

Det aller viktigste ved lederutvikling er ikke å gå kurs og lære noe formelt, mener Andreassen, selv om hun har gjort det også. Det aller viktigste er å ha rette folk rundt seg. Og særlig å ha kritiske folk, som tør å si ifra og komme med andre synspunkter og perspektiver.

– Det kan være utrolig krevende å være en sånn «kritisk venn», å være den som sier ifra når ting kan forbedres og kan gå galt. Men det må ligge en grunnleggende holdning under kritikken, og det må være en godt fundert motstand som springer ut av et ønske om å få hele organisasjonen til å fungere bedre. Da får vi en meningsbrytning. Så må lederen ta beslutninger som alle må slutte opp om.

Søke motstand

– Bør enhver leder finne sin kritiske person, og hvor finner man denne? Bør vedkommende ha en spesiell stilling?

– En leder bør søke motstand. For meg var det på et tidspunkt en person som spesielt ga meg det jeg trengte. Men slik behøver det ikke være, det kan være flere, og det er viktig at en sunn motstandskultur er en del av toppledergruppen som helhet, sier Andreassen.

– Hva lære du av denne personen?

– Jeg er for eksempel veldig opptatt av kontinuerlig forbedring i organisasjonen, og da kan jeg gå for fort frem. Det er aldri en jobb som er gjort en gang for alle. Jeg kan bli så engasjert, enten saken er stor eller liten så blir jeg veldig engasjert, sier hun og vifter med begge hendene.

– Men i endringsprosesser kan noen føle seg støtt og komme i forsvarsposisjon.Jeg kan hoppe til konklusjoner litt vel raskt og ikke alltid få med meg de andres perspektiv og den analytiske tilnærmingen. Det er en bok som traff meg veldig som nettopp handlet om det, «Thinking fast and slow», av Daniel Kahneman.

Jeg spør henne om dette med å søke andres perspektiver hos underordnede og ikke for eksempel hos sideordnede, overordnede eller en coach, men dette ser det ikke ut til at hun vektlegger, for hun sier straks at hvor denne personen er plassert, ikke har stort å si. Det er personligheten og innsikten som teller, ikke formell posisjon.

– I Norge må lederen fortjene sin tillit hver dag. En leder er ingenting i kraft av sin tittel eller hva hun har gjort før, fastslår stortingsdirektøren.

Handlingsrom

– Hva er forskjellen mellom å være leder i offentlige og private virksomheter?

– Når du er leder i en statlig virksomhet, møter du dine overordnede i departementet en eller to ganger i året. Hvis det går bra. Dersom det ikke går bra, møter du dem adskillig oftere, sier hun – igjen med en karakteristisk håndbevegelse.

– Du har et handlingsrom hvor du kan utfolde deg. Hvor grensene for dette handlingsrommet er, må du selv finne ut av, selvsagt innenfor rammene av den politiske styringen. Der må du utøve musikalitet. Men du må ikke bli servil. Balansen finner en ved å teste ut handlingsrommet, og hvis nødvendig trekke deg tilbake.

– Er det noe ved lederrollen du ikke liker?

Her ler hun og sier at dette bør hun vel ikke svare på, men det kommer allikevel:

– Jeg er ikke veldig glad i å gjennomgå referater! Men heldigvis er referatene blitt kortere nå enn de var før i tiden. Når jeg er ferdig med en ting, ønsker jeg å gå videre Da er jeg et annet sted. En ting jeg ikke likte tidig i lederkarrieren, var å gi slipp på økonomifaget mitt. Jeg gikk ut av politikken fordi jeg ville bevise for meg selv at jeg fremdeles var økonom. Det viktigste målet mitt tidlig i livet var å være samfunnsøkonom. Politikken var et verv.

– Du var aldri politisk broiler?

– Aldri! Det var aldri min tanke at jeg skulle ha en karriere i politikken. Jeg har ikke hatt noen politisk maktbase.

Jeg spør litt halvhjertet om hun har tatt noen personlighetstest noen gang, for jeg kan selv fylle inn stikkord som «utadrettet», «resultatorientert» og ikke minst «engasjert» – jeg har jo notert meg minst tre ganger hvordan hun lett banker i bordet for å understeke et poeng.

Og selvsagt har hun det, og hun fikk de resultatene man kunne forvente. Men det hender, forteller hun, at hun får kritikk for sine gester og sin direkthet. Det tar hun ikke så tungt.

– Noen melder litt pass når det gjelder kroppsspråket mitt. Ja, det har nok skjedd. Men jeg er som jeg er, og det tror jeg nok at jeg vil fortsette med.

Bestemor i Harstad

En av tingene hun er, er nordlending. Nærmere bestemt fra Harstad. Mellomnavnet van Houten er morens etternavn, og moren kom fra Nederland som 30-åring for å søke arbeid. Hun behøvde bare å ta kontakt med et sykehus nordpå, så fikk hun umiddelbart jobb som sykepleier. Det gjorde alle som snakket norsk og hadde de riktige kvalifikasjonene – slik var arbeidsmarkedet den gang.

I KFUM traff hun Mariannes far, som var yrkesveileder i Arbeidsformidlingen. Marianne Andreasen er den først i familien med høyere utdanning.

– Kanskje traff de hverandre da de sto og sang, jeg vet ikke, sier datteren. Så ble de et par, giftet seg, fikk fire barn hvorav Marianne er nummer tre.

– Hvor kom interessen for Arbeiderpartiet fra?

-Kanskje fra bestemor, Dagmar Andreassen? Hun var vararepresentant på Stortinget, og møtte flere ganger på Tinget. Vi bodde i samme hus, så jeg var mye sammen med henne.

Marianne Andreassen er glad i Nord-Norge og erklærer seg som «veldig familiekjær», men etter 40 år i Oslo er hovedstaden også blitt en annen hjemby, og familien møtes vel så ofte her eller på hytta på Hvaler.

– Moren min, som døde for vel et år siden, da hun var 96, og tilbrakte 17 somre på Hvaler sammen med familien, forteller hun.

– Hva lærte du, direkte eller indirekte, om ledelse fra foreldrene dine og under oppveksten ellers?

– Jeg hadde samfunnsengasjerte foreldre, som lærte meg at alle saker har flere sider og at alle mennesker har sitt perspektiv. Du skal alltid lytte til andre før du gjør deg opp en mening. Det har jeg tatt med meg, det sitter i ryggraden.

– Hvorfor valgte du økonomifaget, du som er så engasjert og opptatt av det personlige?

– Si det! Armene flyr ut til hver sin side.

– Jeg var bare alltid så interessert i å forstå hvordan samfunnet fungerer, og økonomifaget er et av fagene som hjelper deg til å forstå det. Hvordan renten brukes til å styre økonomien, hvilken betydning statsbudsjettene har for full sysselsetning og for menneskers liv. Skattepolitikken har også stor betydning for hvordan vi lever livene våre.

I Solveien

Marianne Andreassen bor nå samme med sin mann i Solveien på Nordstrand, som ifølge eiendomsmeglere er en av de tre-fire dyreste og mest attråverdige adressene i Oslo. Huset ligger med vakker utsikt over fjorden, og i hagen sitter ofte de to og griller – noen ganger alene, men oftere med storfamilie og venner rundt seg. For de har mange venner og stor omgangskrets, til tross for at hun selvironisk hevder at hun egentlig bare har en eneste signaturrett – biff. Som hun steker hel og de spiser med litt salat. Enkelt og greit.

– Å være sammen er viktigere enn hva vi spiser. Jeg er ikke så flink med mat og vin. Vi har det like hyggelig sammen om vi spiser wienerpølser, sier hun.

Mannen hennes er jurist og partner i Magnus Legal. De møttes da de begge jobbet i Finansdepartementet som unge og nyutdannede. Om sommeren har de begynt med havsvømming. Lange turer rundt holmer og skjær. Det er åpenbart at hun er i glimrende form, slank og energisk som hun er.

– Det er bare to ting som er farlig, raske båter og å få brennmaneter i ansiktet.

– Tilhører du eliten, nå som du bor så pent, har en toppstilling, er lykkelig gift og ikke har noen materielle bekymringer?

Nå blir hun ukarakteristisk stille et øyeblikk.

– Jeg ser aldri slik på det. Det er lite relevant for hvordan jeg lever. Det er en dimensjon som jeg ikke har noe forhold til. Jeg synes ikke det er relevant, sier hun etter en pause.

– Som mennesker har vi så mange ulike roller i våre liv, også i det daglige. Da blir slike karakteristikker lite interessante.

– Men jeg hadde aldri drømt om slike posisjoner eller slik velstand. Jeg hadde aldri drømt å om å fa et så godt liv. Til mannen min sier jeg: «Jeg kunne ha bodd i en campingvogn om det bare var med deg», legger hun til.

– Så du så ikke deg selv som fremtidig leder da du var ung?

– Nei, jeg hadde ett mål i min ungdom! Det var å bli samfunnsøkonom og å jobbe som fagøkonom og kanskje ha en liten leilighet på Tveita eller noe sånt. Kanskje jeg ikke burde ha sagt Tveita ...

– Hva er årsinntekten?

– Omtrent halvannen million.

Snart slutt på byggeplassen

Det var omtrent samme lønnsnivå som Ida Børresen hadde, hun som var stortingsdirektør før henne. Børresen måtte som kjent gå for halvannet år siden på grunn av voldsomme kostnadsoverskridelser i det vi outsidere kaller Stortingsgarasje-saken, men som egentlig er et helt kompleks av byggeskandaler.

Byggeprosjektet har bestått av et kontorbygg i Prinsens gate 26 som er helt fornyet innvendig, et nytt post- og varemottak under Wessels plass og med ny innkjøringstunnel fra Rådhusgata. Vi som går forbi ute på gaten, har jo bare sett det hele som en stor, stygg byggeplass, som hindrer ferdsel midt i byen år etter år etter år. Det er fortsatt noen gravmaskiner utenfor vinduene idet jeg snakker med Andreassen

– Når skal de slutte å grave utenfor her?

– Wessels plass skal være ferdig i løpet av dette året! Da skal innbyggerne igjen få glede seg over denne vakre plassen som ligger midt i byen. Kontorene og varemottaket er allerede i bruk, opplyser stortingsdirektøren.

– Blir det flere kostnadsoverskridelser?

-Nei. Tunnelen er allerede åpen og varemottaket tas i bruk fra 1. september. Stortinget har vedtatt en kostnadsramme på 2,3 milliarder kroner, og vi holder oss innenfor denne med god margin. Plassen har en egen bevilgning og kostnadsramme.

– Og det kan du love? Ferdig til 1. september og ingen økonomiske overraskelser?

– Som sagt er Wessels plass ferdig i løpet av året. For øvrig er svaret ja.

– Så har vi det mye omtalte rotet med reiseregninger. Stortingets administrasjon har anmeldt to representanter, Keshvari og Liadal. Hva skjer nå?

– Det blir opp til rettsapparatet.

– Dette er første gang i historien at administrasjon har anmeldt stortingsrepresentanter til politiet. Jeg hadde aldri forestilt meg at vi skulle komme dit.

– Jeg vil gjerne understreke at huset er preget av hardt arbeidende politikere. Jeg er opptatt av at disse enkeltsakene ikke preger offentlighetens bilde av Stortinget, sier Andreassen.

Hun forteller at Stortingets presidentskap har økt kravene til dokumentasjon på at representantene reiser i egenskap av vervet, og ikke i fritiden. Det er også blitt tydeligere krav når man kombinerer jobb- og fritidsreiser. Men det skal fremdeles ikke kreves at overordnede skal attestere representanters reiseregninger, slik partiet Rødt har foreslått.

– Det må da rykke i styringsmusklene dine når noe som foregår på huset av økonomistyring befinner seg utenfor din kontroll? De tre største partiene vil jo (ifølge Aftenposten) fortsette å hemmeligholde hva de bruker pengene de bevilger seg selv til, enten det er vinsmaking i Provence eller hva de holder på med?

– Det kan rykke litt, men det er alltid en balanse mellom å utøve omfattende kontroll og representantenes arbeidsforhold. Vi i admirasjonen skal ikke pålegge representantene store byrder. Oppgaven vår er å avlaste dem. Men dette er en avveining som til syvende og sist må foretas av Stortingets presidentskap.