Med hjerte for jobben

Den norske dugnadsånden lever i beste velgående. Det bekrefter forsker Audun Fladmoe ved Institutt for samfunnsforskning.

– Om lag 60 prosent av befolkningen i Norge deltar i frivillig arbeid. Dette er høyt sammenlignet med andre land og har holdt seg ganske stabilt over mange år. Folk bidrar med alt fra dugnad i fotballaget til barna til å gi blod, hjelpe flyktninger eller merke stier, forteller han.

Dermed stilles det nye krav til profesjonalitet også blant de som skal lede organisasjonene. Men å lede en frivillig organisasjon er likevel noe ganske annet enn å lede en bedrift.

Fra Høyesterett til Røde Kors

– Jeg føler meg veldig heldig. Her får jeg lov til å jobbe med brennende engasjerte mennesker med et stort hjerte for andre. Det er lett å se meningen med jobben og at man virkelig er med på å gjøre en forskjell, forteller Elin Holmedal entusiastisk.

Hun har i snart halvannet år vært daglig leder i Oslo Røde Kors, og sjef for de om lag 100 ansatte som legger til rette for at 4000 frivillige kan hjelpe folk i Oslo som trenger det.

Aktiviteten i Oslo Røde Kors spenner fra beredskap og leteaksjoner til å hjelpe mennesker som er utsatt for æresrelatert vold eller tvangsekteskap, tilby besøksvenner og leksehjelp for barn og ungdom.

Holmedal er jurist av utdanning og hadde lang fartstid i offentlig forvaltning før hun inntok sjefskontoret i Oslo Røde Kors. Hun hadde jobbet i justisdepartementet, hos regjeringsadvokaten og i domstolene. Den siste jobben var som assisterende direktør ved Høyesterett.

• Les også: Trender i frivilligheten: Mister lojalitet til organisasjonene

Krever tålmodighet

Overgangen fra offentlig sektor til å lede en stor frivillig organisasjon bød på nye utfordringer for den erfarne juristen.

– Det var en bratt læringskurve å forstå beslutningsprosessene i en demokratisk, medlemsstyrt organisasjon som dette. Vårt øverste organ i Oslo Røde Kors er årsmøtet og deretter styret vårt som består av frivillige tillitsvalgte. Samtidig må vi klare å involvere deltakere og de frivillige som driver med ulike typer aktiviteter på en god måte.

Hun mener det kan være raskere veier til beslutningene i offentlig eller privat sektor.

– Skal du være leder i en frivillig organisasjon hjelper det å være tålmodig. Du må være innstilt på at beslutninger må forankres godt og at det er mange stemmer som skal og bør høres.

Målet er ikke gitt

Holmedal opplever likevel at den største forskjellen fra offentlig sektor til frivilligheten er at hennes viktigste oppdrag som leder er å tenke strategisk og sette retning for virksomheten.

– I det offentlige var oppdraget mitt som leder tydeligere definert i utgangspunktet. I Røde Kors har vi et bredt humanitært mandat og må bruke mye tid på å finne ut hva det er viktigst at vi bruker kreftene på. Hvor kan vi gjennom frivilligheten gjøre størst forskjell?

Hun mener det å definere målet og hva som er viktigst også kan være den største utfordringen ved å være leder i en frivillig organisasjon.

– Det er viktig å sette rammer for hvilken rolle vi skal ta. Vi har stor frihet og det er nesten ubegrenset hvilke humanitære behov vi kan engasjere oss i. Men skal vi ha handlekraft og få til det som er viktig må vi også klare å prioritere bort noe og avslutte prosjekter når behovene ikke lenger er like store eller andre aktører har kommet på banen.

Vanskelig å prioritere

Holmedal beskriver at det ikke alltid er like lett å bli enige om klare prioriteringer.

– Både ansatte og frivillige har et personlig engasjement og et sterkt eierskap til det vi driver med, ikke minst den aktiviteten de selv holder på med. Det er først og fremst en stor styrke. Samtidig betyr det at det av og til kan bli krevende diskusjoner og utfordrende å gjøre nødvendige prioriteringer.

Hvordan går du fram for å få det til?

– Jeg tror det er viktig å inkludere både de ansatte og de frivillige i diskusjonene om veivalgene videre. Vi er inne i en strategiprosess nå der vi kartlegger hva som er de humanitære behovene i Oslo og ser om vi jobber med de viktigste tingene. På den måten får vi en felles virkelighetsforståelse og et verktøy for å vurdere hvilke deler av virksomheten vi bør utvide og hva vi eventuelt bør endre eller trappe ned.

Mer personlige konflikter

At prioriteringer og veivalg i de frivillige organisasjonene ofte kan være krevende, kan Stian Slotterøy Johnsen, generalsekretær i Frivillighet Norge bekrefte. Som leder av paraplyorganisasjonen for de frivillige organisasjonene i Norge, har han tett kontakt med lederne i organisasjonene.

Slotterøy Johnsen mener det først og fremst er et stort fortrinn å ha ansatte som er ekstra motiverte og som brenner for det de jobber med. Han peker likevel på at det personlige engasjementet kan ha noen baksider også.

– Det at folk investerer så mye av seg selv i jobben kan av og til føre til flere og kanskje mer intense konflikter. Det blir mer personlig. Det hører vi en del om fra organisasjonene, og det hender Frivillighet Norge blir bedt om å bistå i slike situasjoner, forteller han.

Han mener at en leder for en frivillig organisasjon ikke kan være redd for uenighet og konflikt.

– Du må være forberedt på å være leder for engasjerte folk som har egne meninger om hvor organisasjonen skal gå. Konflikt er ikke til å unngå. Det viktige er hvordan man håndterer at folk har ulike synspunkter, og å prøve å bruke denne dynamikken som en styrke, mener han.

Uforutsigbar økonomi

De frivillige organisasjonene skaffer seg gjennomsnittlig over halvparten av inntektene sine selv, gjennom medlemskontingenter, deltakeravgifter og salg av varer og tjenester. Om lag en fjerdedel av inntektene kommer fra offentlig støtte. Resten er gaver og sponsing.

Elin Holmedal i Oslo Røde Kors opplever at økonomien i de frivillige organisasjonene er mer uforutsigbar enn det hun var vant til fra det offentlige.

– En ting som overrasket meg da jeg startet i Oslo Røde Kors var de krevende økonomiske rammevilkårene for frivilligheten. Avstanden mellom de politiske festtalene om betydningen av frivilligheten, og den støtten man faktisk får, kan være stor.

– Kommunen burde jo komme løpende etter oss med tilskudd til aktivitetene våre. Med så mye frivillig innsats får vi mye aktivitet ut av hver krone, og vi får gjort svært mye for utsatte grupper i byen vår. Men det er begrenset med langsiktig støtte til kjernevirksomheten vår, den vi vet har stor betydning. I stedet deles mye ut som kortvarige prosjektmidler. Det er fint når vi skal starte opp nye aktiviteter, men gir ikke egnede rammer for de aktivitetene som har funnet sin form. Det krever også at vi må bruke mye tid på å skrive søknader og hente inn penger, og gjør økonomien vår mye mer uforutsigbar.

– Avstanden mellom de politiske festtalene om frivilligheten og den støtten man faktisk får, kan være stor.

Prosjektmidler kan avspore

Stian Slotterøy Johnsen i Frivillighet Norge kjenner igjen denne utfordringen fra andre organisasjoner. Både offentlige tilskudd og private gaver er ofte knyttet til bestemte formål giveren vil støtte. Betingelser knyttet til inntektene utenfra kan gjøre det vanskeligere å styre etter egne mål.

– Organisasjonene opplever at det er lett å miste egne formål og prioriteringer av syne, og bli en leverandør av prosjekter styrt av ønskene til de som deler ut penger. Det er en risiko for at man sprer veldig hva man jobber med på grunn av den eksterne finansieringen, forteller han. Slotterøy Johnsen mener det viktig å klare å holde fokus på organisasjonens egne formål.

– Noen ganger kan det være riktig å la være å søke om et tilskudd, hvis det krever at organisasjonen setter i gang aktiviteter de egentlig ikke vil prioritere å drive med, mener han.

• Les også: Danmark: Langt flere eldre arbeider frivillig