Rørt til tårer over klima­ungdommen

Kornbondegutten Marius Holm fra indre Østfold ble politisk aktiv i Senterpartiet som 15-åring, og ville egentlig aldri bli leder. Som ungdomspolitiker drømte han om at Norge ville halvere utslippene sine innen år 2000. Det skjedde ikke, og selv om han mener det er umulig å sette en sluttdato for olja, er han fremdeles overbevist om at teknologien vil utkonkurrere alle former for fossil energi – raskere enn de fleste tror.

Da Holm fullførte studiene på Ås i samfunnsøkonomi med miljø- og ressursøkonomi som hovedretning, var aldri ambisjonen å bli leder. Men da han etter fullførte studier ble ansatt som sivilarbeider i Bellona, klatret han nesten helt til topps og ble organisasjonens nestleder i løpet av seks år.

Mellom 2011 og 2012 tok Holm et år i konsulentbransjen – noe han gjorde for «å lære og finne ut hva jeg ville bli når jeg ble stor» – før han lengtet tilbake til klimakampen. Nå har han vært leder i Zero i syv og et halvt år, og har bare to og et halvt år igjen.

– Jeg var nok veldig tidlig en som havnet i lederroller uten å ha noen klar plan om det, sier han og påpeker at han mer eller mindre tilfeldig ble valgt til russeformann i ungdomstida.

Midt i makta

Jeg møter ham i lokalene til Zero med utsikt til det noen kanskje vil kalle Oslos hjerte: Youngstorget, som hver dag ligger der i sin gråbelagte prakt, omringet av Fremskrittspartiet, Venstre og Arbeiderpartiet. Midt i makta Zero ønsker å påvirke med sitt grønne budskap.

Holm erkjenner at han alene ikke innehar alle egenskapene som skal til for å lede en organisasjon som Zero. Derfor har det vært viktig å bevisst ansette folk som er flinkere enn ham selv.

– For at jeg skal lykkes i å lede Zero, er jeg avhengig av å ansette flere ledere som til sammen utfyller alle egenskapene som skal til, sier Holm.

Det er før lunsj, og et par ansatte har kommet inn på Zero-kjøkkenet for å tappe sårt tiltrengt morgenkaffe i den hektiske forberedelsestiden før Zerokonferansen går av stabelen uken etter.

– Men hva er dine beste lederegenskaper?

– Det er så flaut å snakke om når mine ansatte hører på!

Han kikker seg over skulderen og ler.

– Jeg lager meg faktisk te, sier en av de to og ler med.

– Nei, altså, jeg tror det handler om evnen til å vinne fram. Zeros ansatte ønsker en leder som presenterer dem og saken på en god måte utad, men også en som har evnen til å inspirere internt og tørre å stå i strategisk viktige valg. Det er det som gjør at jeg fungerer bra som leder i Zero. Og så har jeg da satt sammen et lederteam som da gjør at vi til sammen fyller ut alle boksene som skal til for å lede en organisasjon, sier Holm, og legger til:

– Nestleder Dagfrid Forberg og jeg er et tohodet troll som til sammen blir en veldig god leder av Zero.

Det har aldri vært mer relevant å jobbe med klima, vil mange hevde. Klimaaktivister, som en gang bestod av økologi-hippier og tilhengere av Arne Næss, har blitt flere og mer mangfoldige. Kontoret til Zero minner mer om en finansinstitusjon med moderne løsninger enn en gjeng engasjerte entusiaster som vil «redde verden».

– Zero jobber med de konkrete løsningene, og så er det andre som står på barrikadene og mobiliserer for handling. Det er en symbiose der noen organisasjoner har som hovedoppgave å mobilisere nedenfra, mens vi ser på vår oppgave som å kanalisere det trøkket inn i virkemidler som har effekt. Jo større trykket er nedenfra, jo større er det politiske handlingsrommet for å sette i verk tiltak som til sammen har stor effekt, sier Holm.

– Politikken skjer ikke av seg selv, fremhever han.

Men han er konkret på hva som er målet:

– Suksesskriteriet er at vi må dit at folk i Texas kjører elektrisk pick-up drevet av fornybar energi, og at de velger det fordi det lønner seg og er best.

Måler seirene

Samtidig er det vanskelig å måle suksess når man aldri kommer i mål med saken man jobber for. Når fremtiden virker nær, men samtidig uoverkommelig, er det viktig å se hvor man har vært. Det er ikke lenge siden analytikerne trodde verden ville oppleve 4-6 graders oppvarming, men nye analyser fra blant annet DNV GL viser at vi nå er på vei mot 2-3 graders oppvarming. Det er langt over en temperaturstigning på maks 2,5 grader, som er målet til FN, men det er enda lengre under de mest kritiske scenarioene man før så for seg.

– Kurven for utslipp bikker og vil begynne å falle. Det er utrolig viktig å holde fast i at vi har klart veldig mye, selv med en for svak klimapolitikk. Det betyr at det man tross alt har gjort, har hatt enorm effekt, sier Holm.

– Det viser at politikk virker og at vi ikke trenger en prefekt, global avtale for å redusere klimaendringene.For selv i fravær av en god avtale har det skjedd utrolig mye, fortsetter han.

Brann i rosens leir

Et betent sår for mange klimaforkjempere er den splittende vindkraftdebatten. Etter kraftig kritikk, valgte regjeringen tidligere denne måneden å droppe den nasjonale rammeplanen for vindkraft.

Interessekonfliktene mellom naturvernerne, lokalbefolkning og klimateknologioptimistene, har blitt en hodepine. Og når Marius Holm blir bedt om å svare kommer kanskje den indre senterungdomspolitikeren litt forsiktig frem igjen:

– Ulempene med vindmølleutbygging er først og fremst naturinngrepene. Og hvis man ser på hvordan fordelene og ulempene er fordelt, så ser man at fordelene tilfaller storsamfunnet og ulempene tilfaller lokalsamfunnet. Da er det jo ikke så rart at det svares med skepsis, sier han.

Holm er påpasselig med å påpeke at det er lett for ham å påta seg rollen som etterpåklok, men er helt klar på at det ville vært mer rettferdig om større deler av verdiskapningen som kommer som følge av vindmølleutbygging kommer lokalsamumfunnene til gode i form av en naturressursskatt.

– Det har vi gjort med vannkraften, og det samme kan vi gjøre med vindkraften, mener han.

Men vindkraftdebatten har også ført med seg en uhyggelig type blest som oppleves langt mer alvorlig enn faglig uenighet og debatt om politiske virkemidler. For første gang har det heftige ordskiftet med utspring i sosiale medier rammet klimabevegelsen. Debatten om vindkraft har blitt minst like opphetet som den om bompenger. Skjellsord og nedsettende personkarakteristikker sitter løst.

– Det har dukket opp aktivister som har en helt annen tilnærming til denne debatten enn det noen av miljøorganisasjonene er vant med. Dette medfører at alle som jobber med vindkraftpolitikken i Norge opplever enorme mengder med sjikane, trusler og utskjelling av svært usaklig art. At man opplever det, er en helt ny ting for alle som jobber innenfor norsk miljøpolitikk, sier Holm, som selv har blitt truet som følge av sitt engasjement i vindkraftdebatten.

WWF-leder Bård Vegard Solhjell skrev en kronikk tidligere i år hvor han tok til orde for at klimadebatten har blitt den nye innvandringsdebatten. Solhjell mottok kommentarer som «Natur-Judas!», «Lås deg inn på mentalsykehus!» og «Innavla!» etter å ha tatt til orde for utbygging av vindkraft.

– Hvordan oppleves det å motta slike kommentarer?

– Det er svært ubehagelig. Alle som står på for fornybar energi i Norge i dag mottar trusler, sjikane og hets. Det er knapt noen som slipper unna.

– Men hvordan ble det slik?

Zero-lederen nøler litt. Kanskje er han ikke helt sikker på svaret, og redd for å spekulere for mye. Han omtaler helst seg selv som en teknisk og strategisk «nørd», og vil ikke synse for mye om det han ikke kan lese seg frem til i forskningsrapporter. Men det finnes en forskningsrapport som kan komme med en indikasjon. Tidligere i høst kunne flere medier melde om at fossil-avhengige nordmenn er helt i verdenstoppen når det gjelder antall klimaskeptikere.

– Det er mange i Norge som direkte eller indirekte lever av fossil energi, og det er forskning som er veldig tydelig på at det oppstår en kognitiv dissonans når det vi lever av er i konflikt med det vi tror på. Da er det lettere å tilpasse seg det man lever av, enn noe man ønske å tro på. Det er noe av forklaringen … Kanskje ...

Alarm!

Det kan hende at Marius Holm vil si noe mer, men vi blir begge overrasket og avbrutt da brannalarmen plutselig begynner å ule. Et tjuetalls Zero-ansatte griper etter luer og jakker i det de i kollektiv avmarsj beveger seg nedover trappene, forbi DNT-kontoret i etasjen under og ut på det fremdeles gråbelagte Youngstorget.

– Er det Den norske turistforening som har stekt for mange vafler? spør Holm, men det lukter ikke brent.

Vi sniker oss rundt hjørnet for å finne et bord ved en annen anerkjent institusjon i Oslo by: Kulturhuset. Jeg har i alt oppstyret helt glemt at vi snakket om trusler og sjikane og de ambivalente følelsene knyttet til norsk økonomis trykkende bærebjelke, olje. Kulturhuset er designet for å vekke den snikende følelsen av hygge, så jeg spør om noe helt annet:

– Hvilke lederoppgaver tar du hjemme?

– Jeg tar alle de typiske mannetingene som vi på grunn av konstante byggeprosjekter har ganske mye av. Også tar jeg helgeskippertak i husarbeidet. Jeg lager ganske gode middager, ved å følge oppskriften i matkassen slavisk.

For et par år siden ble han ferdig med å bygge hytte på Vang i Valdres, langt oppe i Jotunheimen, og nå står renoveringsprosjektet for huset på Årvoll for tur.

– Det er nok det styggeste huset i gata. Men det skal rehabiliteres. Få solceller og varmepumpe. Bli det smarteste huset i gata, sier han og ler.

Det er når han nevner varmepumpe at jeg plutselig husker at olje er et veldig viktig spørsmål, så jeg henter meg inn igjen. Det er nemlig et spørsmål knyttet til olje som ingen blir lei av å stille, fordi man aldri ser ut til å få et enstemmig svar:

– Burde vi sette en sluttdato for olja?

– Det gir ikke mening å lete etter mer olje. Vi er over i en høstefase. Hvis vi lykkes i klimapolitikken, skal oljenæringen krympe. Den vil krympe, sier Marius Holm.

– Men ingen kan forutsi hvordan markedene vil oppføre seg, fortsetter han, og nå kan det virke som om det er den strategiske siviløkonomen som snakker.

– Ingen kan forutse om det plutselig skjer at markedet ikke lenger vil ha olje.

– Men mange undervurderer nok når det kan være lønnsomt å svitsje vekk fra fossil energi, sier han.

Teknologioptimisten står stødig.

Å stanse oljeproduksjonen nå har liten effekt

Mange er enige med Marius Holm i at et markedsledet teknologiskifte, som driver fossile energikilder ut i den irrelevante periferien, vil være mer effektivt enn å stanse oljekranene på en gitt dato.

– Jeg tror ingen er i stand til å si akkurat hvordan skiftet til fornybar energi kommer til å skje, men det kan gå ekstremt fort. Volkswagens diesel-skandale har gjort at de nå satser hele konsernet på batteriteknologi, poengterer han.

Helt krystallklart svarer han kanskje ikke, men han er i alle fall så presis som bare en skolert siviløkonom kan være:

– Jeg tror at å lete etter olje som skal produseres i 2040 eller 2030 og hentes ut på 2060-tallet ikke er spesielt lønnsomt. Men det å stenge ned produserende felt allerede nå vil ha veldig marginal klimaeffekt.

Men tempoet i omstillingen må opp, og det lynraskt, mener Holm bestemt.

– Hvis strøm blir billig og utslipp blir dyrt, så finner man andre løsninger.

– Vil du omtale deg selv om klimaaktivist?

– Ja, sier Marius Holm, uten å nøle.

– Er klimakrise et ord du vil bruke?

– Det er riktig å beskrive det som en krise. Det mener jeg helt utvilsomt. Hvis vi ser på hva forskerne forteller oss, så er det etter min mening åpenbart at dette er en krise, både for natur og veldig mange mennesker på jorda. Man drar det kanskje litt for langt når man snakker om en trussel mot menneskehetens eksistens, det mener jeg ikke det er faglig grunnlag for å kalle det, men konsekvensen av klimaendringer er så alvorlige at å kalle det en krise er helt åpenbart. Det betyr at vi må ha høy prioritet på å stanse den. Kostnadene for å bremse krisen er minimale sammenlignet med kostnadene ved å la den skje. Det handler ikke om menneskehetens eksistens, men det handler faktisk om noens nasjoners eksistens, sier han.

Rørt av klimaungdommen

Det er to ting som helt klart engasjerer Marius Holm. Det er ingen tvil om at han lyser opp og i timevis kan snakke om tekniske detaljer, batteriteknologi, el-ferger, grafer for utslipp og påvirkning av treige beslutningstagere, men akkurat like engasjert blir han når han snakker om det som på folkemunne fort har blitt til «vår tids største krise». I år har voksne for alvor måttet stille seg spørsmål om hvordan de behandler fremtiden til sine egne barn. Klimabrølet har gitt gjenklang som et umiskjennelig ekko i Stortingets vegger, foreldres hjerter og til og med noen investorers samvittighet. Så da er det klart at jeg må spørre:

– Hva føler en klimaleder når han ser så mange unge, engasjerte mennesker som mobiliserer for å sette klima på dagsorden?

– Da den første, store klimastreiken var foran Stortinget tidligere i år så gikk jeg og alle fra Zero for å oppleve det. Barna mine var inni flokken der et sted, og jeg ble veldig rørt, får han frem.

Det kan kanskje høres som en innøvd setning, men på dette tidspunktet blir Marius Holm – 44 år, næringslivsleder og oppvokst med å skru kornsiloer på en gård i indre Østfold – veldig blank i øynene.

– Rørt til tårer?

– Ja. Jeg kjenner jeg blir helt…, sier han, men må samle seg litt. Vi sitter jo tross alt på Kulturhuset med den hyggelige følelsen trykkende på oss, og det er mange viktige personer som vandrer rundt i dette rommet.

– Det var utrolig sterkt. Jeg har holdt på med dette i 15 år. Vi har alltid vært på riktig side i saken, men aldri klart å mobilisere sånn. Så det å se at ti tusener av ungdommer og barn i Norge mobilisere for klimaet var helt ekstremt sterkt … Og det er bare positivt.

– Og ja, de kravene som ungdommene kommer med er kanskje litt enkle og i litt store bokstaver, men hovedkravet til Greta Thunberg er: Hør på forskningen. Og det er jo akkurat det vi ønsker også, sier Zero-sjefen.

Han blir faktisk en smule provosert når jeg spør hva han synes om at flere voksne tar til orde for at det nå skjer en spredning av «klimaangst» blant barn og unge.

– Det har bare vært positivt med det norske og globale engasjementet. Det at noen snakker om at barna får klimaangst … Altså, vet du hva, ærlig talt. Det er grunn til å være veldig bekymra, altså. Og det har skapt en bevegelse og et trøkk som vi trenger, sier Holm, som har tatt seg kraftig sammen nå, med armene i kors over brystet.

– Hva tenker du da om at Erna Solberg sier at ungdommen må komme seg tilbake på skolebenken?

– Den kommentaren fra Solberg er det som fikk meg til å tenke at dette er en bølge politikerne ikke har skjønt noe av, før den skylte over dem. Jeg tror det handler nettopp om hvordan Erna Solberg og mange andre politikere har fullstendig undervurdert kraften i det klimaopprøret. Det er en kommentar hun neppe kommer til å gjenta, tror jeg. Det viser at politikerne har undervurdert klimasakens sprengkraft, mener Marius Holm.

Zerokonferansen

Neste uke går den 14. Zerokonferansen av stabelen. Og på hovedprogrammet i år kan vi mellom erfarne klimaledere og tungvektere fra næringslivet, skimte en nykommer: Den 23 år gamle lederen av Natur og Ungdom, Gaute Eiterjord.

– Ungdom har jo vært på laget vårt hele tiden. Målgruppen for Zerokonferansen er ledere i politikk og samfunn, og grunnen til at vi har Natur og Ungdoms leder på programmet er jo at vi tror det har stor effekt på vår målgruppe. Det er ikke bare Erna Solberg som er overrasket over kraften i dette ungdomsopprøret, det er det mange ledere i samfunnet som er. Jeg tror de trenger å få banka inn det sjokket litt. Ungdommens stemme vil være med på å dra dem i riktig retning, sier Marius.

Om to og et halvt år er Marius Holms åremålsstilling som leder i Zero slutt. Han har mye han vil gjøre. Akkurat nå vil han tilbake til de ansatte og forberedelsene til Zerokonferansen. Men først må vi ta bilder, og Marius Holm husker ikke så tilfeldig å ta på seg dressjakka før han pliktoppfyllende poserer foran den grønne el-søppelbilen som nå lyser opp hele Youngstorget. For som han sier:

– Utslippene hverken i Norge eller globalt går ned fort nok til at noen som jobber med klima kan hvile på noen laurbær.

Tilbake på jobb.