– Vi må fortsatt døpe barna våre

I sin forrige jobb, som ekspedisjonssjef i Kulturdepartementet, var Ingrid Vad Nilsen en krumtapp i å administrere avviklingen av Statskirken. Nå er det hun som skal bygge opp den nye norske kirken, som fremdeles heter Den norske kirke, men ikke formelt har sterkere bånd til staten enn andre kirkesamfunn.

– Hva er utfordring nummer en som direktør av Kirkerådet, ettersom rammene må være veldig annerledes etter at statskirken ble historie?

– Overgangen fra statskirke til folkekirke i 2017 gikk fint, men det ligger i den konkrete bestillingen til meg som direktør at jeg skal bidra til å utforme rammene for den nye organisasjonen, en ny kirkeordning. Det betyr at midlene som kommer fra staten og det som kommer fra kommunen samles i en felles organisering lokalt. I dag er det to arbeidsgiverlinjer som vi ønsker å samle til en. Kirken skal få et nytt gulv å stå på, sier Vad Nilsen.

– Vi venter en ny lov om tro og livssynssamfunn i juni. Dette juridiske rammeverket vil definere mye av vår fremtidige posisjon.

– Vår rolle i dette er å meisle ut et godt grunnlag for at kirken kan fatte gode vedtak om framtidig organisering. Kirkerådet har en tilretteleggerrolle. Jeg leder et byråkrati, understreker Vad Nilsen.

Det gode budskapet

– Men som tidligere sogneprest og prost er du jo også sterkt engasjert i Kirkens fremtid, altså innholdet i Kirken? Avkristningen foregår i raskt tempo. Norsk Monitor for 2017 viser at bare 34 prosent tror på Gud?

– Ja, slik er det i hele Europa. Det er klart at dette er en evig utfordring for alle som jobber i Kirken. Vi må alle arbeide med det som er grunnen til at vi er her. Samfunnsoppdraget vårt, det som er grunnen til at vi står opp og går på jobb om morgenen. Og det er å sørge for at Gud fremdeles virker og er nærværende i folks liv, og at Den norske kirke forblir en folkekirke.

Vad Nilsen mener forøvrig at fremskrivninger viser at folkekirken «i overskuelig fremtid vil være navet i en åndelig infrastruktur i hele landet», men at Kirken må ta noen grep.

– Vi må være flinke til å legge til rette for dåp. Vi må arbeide aktivt for at folk fortsatt døper barna sine og blir medlemmer av kirken, sier hun.

– Gjør de ikke det lenger?

– Det er stadig flere foreldre som mener at det må barna få bestemme selv når de blir gamle nok. Men vi ser også en mottendens: Ungdom som ikke er døpt som små, velger å la seg døpe senere slik at de kan konfirmeres, opplyser hun.

– Det andre vi må ha fokus på, er nye nordmenn som ikke er «nye» i neste generasjon.

– Alle? Også for eksempel muslimer?

– Alle som bor her og er en del av våre lokalsamfunn. Vi har fortsatt en misjonerende kirke og må være aktive i alle miljøer. Vi mener jo at vi har budskapet som er det gode budskapet for alle.

– Når man sier misjon, tenker man kanskje på misjon langt unna på et annet kontinent. I dag foregår det på en annen måte. Vi er veldig opptatt av at dialogen må være respektfull, men at vi samtidig ikke må bli forlegne på vegne av vår tro.

Sosiale medier

En av måtene Kirken vil bruke for å få budskapet frem, forteller Vad Nilsen, er å være aktiv i digitale kanaler.

– Når ikke folk kommer til oss, må vi komme til dem. Blant annet i sosiale medier. Alle steder der folk søker kunnskap eller svar på eksistensielle spørsmål. Alle steder som kan være et alternativ til kirkerommet. Telefonen, gater og torg. Vi har nettsider og virtuelle bønnevegger.

– Hva er det siste?

– Du kan skrive inn bønnene digitalt og tenne et lys digitalt, forklarer hun.

– Kirken har jo også et rekrutteringsproblem. I en del yrker fyller de på med innvandrere. Kanskje blir det etterhvert sånn med norske prester også?

– Det har vi gjort lenge. Vi henter prester fra Tyskland, Island og Danmark. Da jeg var prost i Hamar bispedømme, hadde vi for eksempel en prest fra Madagaskar.

For å øke rekrutteringen må vi også arbeide med omdømmet, understreker hun.

– Budskapet vårt er enestående, men vi må få unge til å tenke at en jobb i Kirken, som prest, kateket, ungdomsarbeider eller annet, kan være en attraktiv og aktuell jobb for dem selv. Vi må være mer aktive i møtet med unge mennesker. Vi må utfordre dem.

Innovasjon

Det er Vad Nilsen selv som tar opp temaet arbeidsmiljø.

– Ord og handling må henge sammen, og hvis vi har et elendig kollegafellesskap, som krasjer med Kirkens budskap, hindrer det også rekrutteringen, fastslår hun.

Selv har hun et rennommé om en inkluderende lederstil, hvor hun lager mat til de ansatte og inviterer dem til hagefester. Jeg spør henne om det, men da bli hun beskjeden og synes åpenbart ikke at det er noe å snakke om.

– Jo, jeg har iblant invitert medarbeiderne til middag i hagen min, men det gjør vel alle ledere?

– Ikke alle. Hva slags leder oppfatter du deg selv som?

– Endringsorientert. Jeg vil mye og krever mye av meg selv og de jeg jobber sammen med. Og jeg trives ikke hvis jobben bare går ut på vedlikehold. Det er gøy når det må bygges opp noe nytt, da får jeg utfordringer. Vi lever i en spennende tid, synes jeg. Vi har en 2000 år gammel tradisjon som vi må fornye for å bevare. Det er viktig å få med seg en ledergruppe som er godt balansert mellom de som har innovativ kraft og de som er gode på vedlikehold.

– Forandre for å bevare er et utrykk som konservative politikere gjerne bruker og siterer Edmund Burke. Er du politisk engasjert?

– Nei. Jeg var medlem av SV og satt i kommunestyret en tid da jeg bodde i Sør-Varanger, men det er lenge siden. Nå er et viktig for meg å ha tillit blant politikere over hele spekteret.

– Hvordan bygger man et godt team?

– Hos oss har vi en masse flinke folk, så det er bare å koble dem sammen optimalt. Generelt vil jeg si at man må skape et prosjekt, og ha en strategi for å oppnå det man vil. Visjoner uten strategi nytter ikke, bare å snakke om det, gir ikke noe resultat. Så må man arbeide slik at prosjektet får oppslutning innad, slik at medarbeiderne ønsker å gå den veien vi har staket ut sammen, sier hun.

– Jeg håper jeg kan skape et løft slik at folk vil være med. Min erfaring er at bare målet er klart, kan man jobbe så mye som helst. Det er når målet er uklart, at folk blir slitne.

I bakgrunnen

Ingrid Vad Nilsen er til tider blitt kalt en «grå eminense» i Den norsk kirke. Jeg spør henne om hun kjenner seg igjen i uttrykket, og i stedet for å få assosiasjoner til en machiavellisks bakspiller som sitter i skyggen og trekker i tråder, ser det ut til at hun blir begeistret.

– Jeg synes det er herlig! Jeg trives godt som bakspiller, en som tilrettelegger og spiller opp andre slik at vi sammen skal nå viktige mål. Selvfølgelig uten at jeg har skjulte agendaer.

– Er du ambisiøs?

– Nå er jeg for gammel til å være ambisiøs på egne vegne, men på prosjektets vegne vil jeg si ja. Jeg begynte her i august i fjor, og min åremålsstilling går ut om fem år, når jeg er 67, så jeg er ikke på utkikk etter fremtidige jobber.

– Men du har jo hatt en spennende karriere og er blitt nevnt som kandidat til flere biskopstillinger, Hamar etter Rosemarie Køhn, og så i Nidaros?

– Jeg har blitt spurt om å stille meg til disposisjon mange ganger! Men det spiller ingen rolle. I min generasjon, hvis man er kvinnelig teolog med et visst rulleblad, er det vanskelig å ikke få slike forespørsler, sier hun og legger til:

– Det har vært litt tilfeldig hvordan veien gikk. Hvis noen hadde spurt meg da jeg var ung om jeg kunne tenke meg å bli ekspedisjonssjef i et departement, hadde jeg bare ledd. Så var jeg ekspedisjonssjef i ti år, og lærte mye om byråkratiet, og da er det gøy å gå over til neste utfordring.

Kvinner styrer

– Da du var barn og ungdom, var ønsket ditt alltid å jobbe i kirken, har du uttalt tidligere. Men du sa ikke at du ville bli prest, og du ble ikke prest før du hadde vært teolog åtte år. Var du alltid for kvinnelig prester?

– Ja, så absolutt! Jeg har overhode ikke vært tvilende til at kvinner skal kunne bli prester. Men den biskopen som naturlig skulle ha ordinert meg, hadde en annen oppfatning. Så der har du en av grunnene.

– Den andre grunnen var at jeg hadde to barn på det tidspunktet. Jeg var nettopp ferdig med studiene, og vi var to teologer i familien, min mann og jeg. Det var vanskelig å få jobber i sentrale strøk den gangen, og det var også litt krevende arbeidstidsordninger for prester, så det var vanskelig med to prester i samme familie med småbarn. I dag hadde det nok gått bedre. Jeg hadde kateketutdanning allerede, fra Volda, og liker å undervise, så da var ikke det noe problem å begynne med det.

– Nå er det noen som mener at kvinner styrer den norske kirken, med Helga Haugland Byfuglien som preses og Kristin Gunleiksrud Raaum som leder av Kirkerådet og deg som direktør av samme råd?

– Ja, alle lederstillingene er for tiden besatt av kvinner. Vi har også for første gang kvinnelig direktør i Arbeidsgiverorganisasjonen for Kirkelige virksomheter (KA), Marit Halvorsen Hougsnes. Men vi er ansatt eller valgt inn på hver vår måte. Det er en historisk tilfeldighet at det er blitt slik. Jeg vil tro at kirken alltid vil lete etter en kjønnsbalanse, og at dette vil endre seg.

– Har du opplevd ubehageligheter eller motstand fordi du er kvinnelig prest?

– Det har vel alle kvinner i min alder. For oss som studerte teologi den gang var det ikke til å unngå, en del av pakka, sier hun kort.

– Noen me too-episoder?

– Ja, men jeg hører med til dem som er tydelige på å sette grenser rundt meg, så jeg kan ikke klage over at det har vært veldig plagsomt. Jeg har også levd tett på veldig sterke overgrepshistorier, så det lille jeg ha opplevd til sammenligning har jeg ikke lyst til å klage over.

– Forstår minoriteter

Ingrid Vad Nilsen har selv ingen døtre som kan bli prester, men hun har tre voksne sønner, og den yngste av dem er prest. Hun har selv brodert en stola til ham, forteller hun. For man treffer sjelden direktøren på hjemmebane uten «noe i hendene» som hun kaller det, oftest et strikketøy eller broderi. I kapellet i Kirkens hus i Rådhusgaten i Oslo ligger det alterkleder som hun broderte for 20 år siden. Hun strikket en brudejakke til sin svigerdatter. De fem barnebarna får jevnlig små strikkeplagg fra farmor.

Hun virker brydd når jeg spør henne om det også, spiller ned sine håndarbeidsferdigheter. Å skryte ligger tydeligvis ikke for henne. Jeg bemerker det, og sier at hun «ikke er en veldig sosial og utadvendt person».

– Hvor giftet du deg, og sydde du da din egen brudekjole?

– Ja, det gjorde jeg, men det var mye mer vanlig den gangen. Herlighet, det var på 70-tallet! Bryllupet sto i Tønsberg domkirke, hjemmemenigheten min.

Hun forteller om en oppvekst med to religiøse foreldre – men i ulike menigheter. Faren var i statskirken og jobbet de siste årene av sitt liv som diakon. Moren var pinsevenn.

– Du har vist deg økumenisk interessert i mange sammenhenger, og også skrevet artikler om Kirkens samarbeid andre kirkesamfunn og med andre land. Begynte denne interessen i barndommen?

– Det tror jeg. Som barn kjente jeg på følelsen av hvordan det er å være i minoritet. Det var vanlig å se på pinsevennene som en litt spesiell «sekt», svarer hun og legger til at hun selv valgte kirketilknytning i tenåene etter å ha vært med i pinsemenigheten en kort stund.

– Valget av kirkesamfunn gikk mye på form, tror jeg. Hva som passet meg som person, hvilke religiøse ytringer jeg trivdes med.

– Du fikk stipend i 2008 for å arbeid med innvandrere i norske menigheter. Hvordan har innvandrerne det?

– Vi er ikke veldig gode på integrering av nye nordmenn i kirken. Det er det sørgelig faktum. Det må vi bli for å bli den folkekirken vi ønsker å være, sier hun.

– Dette gjelder nykommere av både første og annen generasjon. Folk må føle seg hemme, kanskje få gudstjenesten på sitt eget språk. Omkring halvparten av de som kommer til Norge fra mange steder i verden er kristne. De kommer fra ulike kirkesamfunn, men i mange lokalsamfunn er det bare en kirke som finnes, Den norske kirke, så vårt oppdrag er å være et tilbud for alle.

Tydelig korrigering

Det kan virke som Ingrid Vad Nilsen selv stikker til utlandet hver gang hun har en mulighet til det – hun har vært vikarprest i USA og ferieprest på Grand Canaria. Og hun bodde flere år så langt unna Tønsberg som tenkes kan her i landet, i Sør-Varanger. Jeg lurer på om hun har en sterk utferdstrang.

– Åtte ukers sommerprest på Grand Canaria var et pustehull etter en slitsom periode der jeg hadde vært generalsekretær for Norges kristne råd og vi hadde ansvaret for den felleskristne markeringen av år 2000. Jeg trengte påfyll, og viet folk og gikk på sykebesøk der nede. Det var hyggelig og meningsfullt, kommenterer hun.

– Sør-Varanger var et valg min mann og jeg tok da vi var nyutdannet, for å være et sted hvor begge kunne få jobb. Vi var der under Glasnost og hadde venner i Russland. Jeg lærte mye av å se hvor annerledes russerne levde, selv om de bodde bare noen kilometer unna.

Hun synes erfaringen i USA var særlig «spennende og artig» fordi hun var så ung da hun bodde der, så det var en viktig del av hennes utvikling som prest. Hun var på prærien i USA som utvekslingsstudent i et program i regi av Sons of Norway.

– I USA var det tredje året av presteutdanningen et praksisår i menighet hvor man får veldig tett oppfølging og veiledning. Denne systematiske og fortløpende evalueringen lærte jeg mye av. Det var fascinerende å se hva jeg var sterk på og hvor jeg måtte forbedre meg. Det var ikke alltid som jeg selv trodde. Jeg trodde jeg var sterk på ungdomsarbeid, for der hadde jeg mye erfaring, men måtte jobbe med forkynnelse. Men ratingen var omvendt. De var veldig tydelige i hvordan de formidlet disse korrigeringen, mye mer direkte enn vi er i Norge. Det har jeg lært av som leder.

– Hva betyr troen for deg? Føler du at du blir bønnhørt?

– Troen gir meg en grunnleggende opplevelse av å tilhøre noe som er større men meg selv og å ha et fotfeste et sted. Det å kunne lene seg mot noe som er større enn en selv, gir en grunnleggende følelse av trygghet.

Om jeg tviler også i blant? Selvfølgelig gjør jeg det, men jeg tviler mer på folk enn på Gud.