– Vi trenger flere taperskaller

Slik trenger det ikke være, mener forfatter, spaltist og tidligere landslagsløper i langrenn, Gudmund Skjeldal. Han stiller spørsmålet om ikke proffen og amatøren er nærmere forbundet enn vi vanligvis tenker.

I sin bok, Taparskalle, tar han først og fremst for seg utviklingen innen idretten, men Skjeldal er ikke fremmed for tanken om at også aktørene i nærings- og arbeidsliv bør vurdere om ikke vinnertankegangen har gått for langt.

Kanskje har proffen noe å lære av amatøren?

Etter flere år i Morgenbladet har Skjeldal nå startet i stipendiatstilling ved Norges idrettshøyskole. I sin bok har han samlet et knippe av sine tekster om idrett fra det siste tiåret. Gjennomgangsmelodien er hvor viktig erfaringen av nederlag er i all idrett. Han skiller mellom idrett og sport, og drøfter hva kommersialisering, doping og kostnadskrav i de olympiske lekene representerer av trusler. Selv beskriver han boken som en ydmyk samling av sine tanker om idretten, og håper at boken kan gi innsikt, såvel som provosere på de rette stedene. Nøkkelbegrepene er vinnerskalle, taperskalle, proff og amatør.

Ofret ikke alt

Skjeldal, som oppnådde en andreplass i verdenscupen på femmila i Holmenkollen som sitt beste resultat, forteller at han var ivrig da han var aktiv. Men han gikk ikke «all in».

– Jeg var ivirg, men ofret ikke all verden. Jeg ville også studere. Selv om jeg kunne ha satset hardere, fikk jeg likevel smake på gleden ved å perfeksjonere trening og på tilfredsstillelsen av å slå de andre. Opp til et visst nivå har jeg ingen problemer med vinnerskalle-mentaliteten. Vinnerskallene er imponerende, men de må også lære seg kunsten å tape, sier han, og trekker frem tennisspilleren Roger Federer som et eksempel på begge deler.

Etter VM i orientering i 2004 ble den norske utøveren Hanne Staff kalt en vinnerskalle. Det var den svenske treneren Anders Gärderud som fant begrepet dekkende, etter at Staff hadde tatt sitt tredje VM-gull i sitt siste individuelle mesterskapsløp.

– I årene etterpå har dette tatt av. Nå forkynnes det nærmest et evangelium om vinnerskaller.

Denne blinde forkynnelsen av seier er ikke nødvendigvis det vi trenger, sier han.

Han forteller at vi ikke må glemme hvor idretten kommer fra, og nevner både britisk og norsk amatørtenkning: det viktigste er ikke å vinne, men å delta i striden. Også Olav H. Hauges dikt trekker han frem, der det fastslås at det viktiste er å få ta del.

– Jeg vokste opp i en tid da amatørreglementet var i ferd med å bli avviklet. Pengene rant inn – særlig på Bjørn Dæhlie og Vegard Ulvang, smiler han.

Skjeldals storebror, Kristen, som også var landslagsløper, opplevde heller ikke det store pengedrysset. Derimot kom han i fokus for det Gudmund Skjeldal humoristisk kaller en overmenneskelig amatørhandling:

– Under et skirenn i 1991 ga han bort drikken sin til en konkurrent, sier han.

Kontrasten til personen i Norges støtteapparat som nektet å gi en finsk løper en ny stav under OL på Lillehammer kan knapt bli større.

Disrupsjon og amatørskap

Næringslivets dynamo er konkurranse. Bedrifter kjemper om kunder, lønnsomhet er prioritet nummer én og kostnadskuttene er mange. I den nye digitaliserte økonomien, derimot, snakkes det stadig oftere om viktigheten av å feile. Det nevnes sågar som avgjørende for å komme det nødvendige hestehodet foran konkurrenten. Store bedrifter og bransjer går over ende på grunn av nyvinninger som kvisete tenåringer har kommet opp med i en garasje. Google er et eksempel på akkurat dette.

– Er det likheter mellom det som skjer i næringslivet i dag og det som skjedde i idretten før kommersialiseringen tok overhånd?

– Jeg har hørt mange foredrag om disrupsjon, spesielt i mediebransjen. For å kunne lykkes i individuelle sammenhenger må du lære deg å bli en taper. Det samme gjelder for næringslivet. Du blir ikke noen vinner uten å ha vært en taper. Da handler det blant annet om å lage seg scenarier der det ikke er farlig å tape, utdyper han.

Han påpeker at selv amerikansk suksesslitteratur trekker frem at utviklingen din vil stagnere dersom du ikke elsker det du holder på med. Penger kan aldri være motivasjonsfaktoren alene – enten det er algoritmer eller snø du har å forholde deg til.

– Å være en taperskalle peker langt utenfor idretten. Motgang, for eksempel ikke å komme inn på ønsket studie – eller at drømmejobben glapp – er viktig. Det er umulig å gå gjennom livet uten motstand. Derfor trenger du å være en taperskalle. Du må utvikle motstandsdyktighet, noe som innebærer å lære seg kunsten å tape.

– Dette underlaget må deretter brukes på en positiv måte. Man må finne sin målestokk, uavhengig av de aller beste, forklarer Skjeldal.

Han mener næringslivet står ved et veiskille, der spørsmålene ligger i kø: Hvor stor må profitten være? Hvorfor er det nødvendig å sette ut all produksjon til Kina? Finnes det et anstendig nivå under maksimal profitt?

– Alt kan ikke dreie seg om konkurranse. Noen ganger må man bare takke for kampen og anerkjenne andres overlegne prestasjoner. Det kommer nye sjanser, sier han.

Petter Northug

Mange av våre største helter i idretten er vinnerskaller. Flere av dem drives også av en form for rivalisering som Skjeldal mener er betenkelig. Petter Northug hadde bilder av Maxim Vylegzjanin og Calle Halfvarsson på speilet sitt hjemme. De minnet ham konstant på hvem han skulle slå. Northug gjorde også et nummer av å slå svenskene. Ikke bare skulle han slå dem, han skulle ydmyke dem også. Det ga ham ekstra drivkraft. Dette er ufint, mener Skjeldal:

– Det holder for Northug å slå svensken. Han trenger ikke å gjøre narr av ham. Det er også fint at Gjert Ingebrigtsen er stolt av sønnene sine, men han trenger ikke å oppføre seg som en gorilla. Selv om man har vinnertrang må man lære seg å gi rom til de andre. De som har vinnertrang blir hausset for mye opp. Jeg liker for eksempel ikke at Magnus Carlsen ikke tar motstanderen i hånda og gratulerer ham etter at han har tapt.

– Hvor kommer denne ekstreme vinnertrangen fra?

– Enkelt fortalt kommer det fra USA. Der dyrker de vinnere på alle områder. Den ekstreme kapitalismen har ført til en forglemmelse av amatørskapet, sier han.

Han medgir samtidig at en annen form for vinnertrang materialiserer seg i Østen, der barn i ung alder holdes i hardtrening i treningsleire, og der utøvere har blitt fôret med doping.

Norsk ansvar

I langrennssporten har Norge et ekstra ansvar, mener Skjeldal. Som ledende nasjon bør vi sette inn tiltak, slik at ikke sporten vil bli utslettet på sikt.

– Norge har et ansvar for å forvalte arven vår i skisporten. Norsk skiforbund bør dempe utstyrsjaget. Det er ikke fornuftig at femmila skal handle om å hente det beste skiparet underveis, for eksempel. All kunnskapen som Norge har tilegnet seg burde deles med de andre nasjonene. Da kan man konkurrere på likefot. Alle burde ha like gode ski. Dette er jo ikke motorsport eller en konkurranse om å ha de beste ressursene. Skal vi klare å få flere nasjoner med i langrennsporten, haster dette veldig. Og jeg har ennå ikke nevnt implikasjonene dette utstyrsjaget har for barna, sier han engasjert.

Skjeldal mener denne utviklingen tangerer spørsmålet om ressursbruk i samfunnet for øvrig, og trekker frem klimaendringene som et eksempel.

– Utviklingen, med fortetting av atmosfæren og klimaendringer, reiser spørsmålet om toppidretten kan utgjøre en forskjell, Det mener jeg den kan, for eksempel ved å besinne seg i ressursbruken. Langrennshistorien viser at den også tidligere har vært med på å forme utviklingen, sier han.

Han mener at det er fullt mulig for politikere å gjøre noe med energistrukturen på kloden. Det er et spørsmål om visjon og vilje. I idretten må vi innse at dette handler om mer enn bare underholdning, hevder han:

– Idrett dreier seg ikke bare om resultater og inntekter på kort sikt. Det dreier seg også om sunnhet og aktivitet. Jeg mener det blir for mye sport, og for lite idrett.

– Vi går glipp av viktige dimensjoner som friluftsliv og vår nordiske kultur i alt jaget, poengterer han.

I sin bok skriver Skjeldal at han fortsatt er glad i toppidretten. Han kan fortsatt la seg fascinere av proffer som bobler over av spilleglede, «selv om kommersialiseringen har jafset til seg nytt terreng i idretter som tennis, fotball og langrenn – ja, hele landområder i den olympiske sportsindustrien». Han fastholder likevel at breddeidretten er viktigst: idrett og sport man holder på med så lenge man kan – på sitt eget nivå. Amatører av alle slag.