– Elbiler kommer ikke til å redde verden

Det er ikke alltid like lett å finne frem i en by under stadig endring. Når Skift-leder Bjørn Kjærand Haugland ringer fem minutter etter avtalt møtetidspunkt på en café i Bjørvika – hovedstadens hurtigst utbyggede område – er det for å fortelle at han ikke finner frem.

– Jeg har aldri vært her nede før! utbryter han, lettere frustrert, men uten å virke videre stresset.

– Nei, jeg gidder ikke gå rundt her å ikke finne frem, jeg får sette meg i en taxi, sier han med en næringslivsleders besluttsomhet, før han legger på.

Omtrent syv minutter etter telefonsamtalen, dukker Bjørn Haugland opp. Taxi-turen var ikke lang, men åpenbart effektiv. Med 198 meter på sokkelesten er Haugland selve posøren for all forskning som viser at ledere er høyere enn gjennomsnittet. På brystet av den grå dressen bærer han samme pin som mange av verdens mest profilerte ledere – den lille sirkelen i kraftige farger som symboliserer FNs bærekraftsmål.

Utdaterte klimakonferanser

Men selv om han i dag av pliktoppfyllende årsaker hoppet inn i en taxi, er ikke Haugland videre begeistret for næringslivslederes behov for energi-ineffektive transportmetoder. World Economic Forums årlige konferanse i Davos om noen få dager, legger Skift sammen med Virke og Circular Norway frem et utdrag av arbeidet deres om å kartlegge hvor sirkulært Norge er. Dit har ikke Haugland tenkt seg.

– Jeg tenker at konferansen i Davos og alle disse andre, store klimamøtene er en ganske utdatert måte å gjennomføre klimamøter på, sier han og tar en slurk av den nytraktede koppen kaffe han har fått servert.

– Jeg har vært til stede på konferansen i Davos flere ganger før, men det å fly folk inn fra hele verden på den måten tror jeg vi kommer til å se mindre av i fremtiden, fortsetter Haugland.

– En gang var jeg med og organiserte et møte på flyplassen i Geneve i forkant av konferansen i Davos, for mange av de inviterte skulle videre dit. Det var fascinerende å se alle privatflyene og helikoptrene som landet, for så og fly videre hver for seg til Davos. Det er jo helt hull i hodet!

Han trekker frem et prosjekt som for tiden planlegges i hans egen hjemby Bergen. Ted-stiftelsen skal i oktober 2020 stelle i stand klimatoppmøte i Grieghallen, hvor det forventes at flere verdenskjente klimaforskere vil stå på talerlisten. Idéen er å holde lignende arrangementer parallelt i flere store byer i verden – slik at alle som vil kan få med seg hva som skjer, uten å reise i det hele tatt. Prosjektet som har fått navnet Ted Countdown Summit setter som mål å finne ut hvordan man kan få ned klimautslippene i verden, og har fått ros av både Al Gore og Leonardo DiCaprio.

– Det tror jeg er en mye bedre løsning for fremtiden. Alt skal være åpent, transparent og tilgjengelig for alle. Alle skal se alt, istedenfor sånn som de holder på i Davos, med lukkede VIP-arrangementer med få gjester. Skjønner du? Han ler, og jeg nikker og sier at jeg skjønner veldig godt.

Stiller krav til klimaregnskap

Det er en slik åpenhet Skift nå går i bresjen for. Skift stiller krav til at alle medlemmer både må rapportere, levere og åpent publisere egne klimaregnskap.

– Jeg er ikke opptatt av at alle skal være perfekte fra første stund, men jeg er opptatt av at alle ønsker å forbedre seg. En del av den reisen handler om å være transparent og vise hva som er målsettingen, strategien og de reelle utslippene, sier Haugland.

Det var i fjor vinter at Haugland besluttet å legge nesten 30 år i DNV GL bak seg, til fordel for rollen som leder for Skift – Næringslivets klima [[soft hyphen]] ledere. Initiativet samler norsk næringslivs fremste pådrivere for utslippskutt, og har sitt utspring i det som tidligere het Norge 203040. Navnet ble resultatet av en kjapp e-post-utveksling rett før lanseringen av rapporten om grønne muligheter for næringslivet i 2015. Navnet skulle fungere som en påminnelse om at Norge har forpliktet seg til å kutte 40 prosent av utslippene innen 2030.

Men alle debattene om hvor mye utslipp som skal kuttes når, førte også til spørsmål rundt navnet. Spesielt etter at Norge satt mål om 45 prosents kutt, mens EU har vedtatt 55 prosent.

– Det ble så mye forvirring rundt de tallene, sier Haugland nå.

Da Skift trådde frem i ny drakt under fjorårets Arendalsuka, hadde de fått det norske arkitektkontoret Snøhetta med på laget, som ledet prosessen med nytt navn og grafisk profil. Intensjonen var å finne et navn som kunne signalisere det grønne budskapet mer aktivt.

– Vi tenkte at vi måtte bli en stemme som er opptatt av hva vi trenger, og det vi trenger er noe nytt. Et tydelig Skift, sier Haugland.

Det var styreformann og investor Jens Ulltveit Moe som hentet Bjørn Kjærand Haugland til leder for det nyoppussede klimainitiativet. Etter første rapportlansering var Norge 203040 et initiativ «vi holdt på med på siden og etter jobb», som Haugland selv beskriver det.

– Men da vi ble Skift fikk vi på plass fast ledelse, økte medlemskontingenten og bestemte at vi måtte øke ambisjonene, skru opp tempo, sier Haugland.

Tidligere medlemmer forsvant og nye kom til. Mens Equinor var et av selskapene som meldte seg ut, har Skift fått selveste Coca Cola på laget. Haugland mener de nå aktive medlemmene, inkludert Hauglands tidligere arbeidsgiver DNV GL, er tydelig interessert i å ta et grep for å bidra til klimaløsninger.

– Jeg har hatt fantastiske år i DNV GL, men jeg følte at nå var det så mye som skjedde med klimasaken. Det begynte virkelig å få momentum. Det var da jeg tenkte at dette er muligheten jeg må ta for å få en bredere plattform å jobbe på. Jeg hadde ikke tenkt å skifte jobb, men tanken vokste på meg, sier Haugland.

Kina og klima

Bjørn Haugland er oppvokst i Fyllingsdalen utenfor Bergen, som på 60-tallet ble forvandlet til drabantby. Faren var brannmann, moren jobbet i butikk. Han hadde besteforeldre som bodde på gård nord og sør for Bergen, og sier selv at han alltid har vært opptatt av og glad i natur – i likhet med de fleste nordmenn. Men klimaengasjement våknet til live da han ledet DNV GLs operasjoner i Kina fra 2004 til 2009.

– Jeg reiste mye rundt i landet og opplevde noen av de mest forurensede stedene. Det var veldig sterkt å oppleve at man kan smake luften og ikke drikke vannet. Jeg kom veldig nært på hvordan den industrielle virkeligheten ødelegger naturen, sier han.

Og i løpet av Hauglands tid i Kina, inntraff flere begivenheter som skulle sørge for at verden fikk sterkere bevissthet rundt det som i dag blir omtalt som «vår tids største krise». Da Al Gore sammen med FNs klimapanel fikk Nobels fredpris i 2007, debattene suste før klimatoppmøtet i København i 2009 og nytt håp blomstret med valget av Obama som USAs president, forstod Haugland at noe var i gjerde. Klima klatret stadig høyere på den toppolitiske agendaen, og mye lå an til å endre seg – fort.

– Det ble tydelig for meg at det var veldig mange muligheter knyttet til både min daværende arbeidsplass DNV GL, men også næringslivet generelt. Det ble helt klart at det ville komme en ganske stor omlegging av samfunnet, og at det i det må det ligge uendelig av muligheter for næringslivet, sier Haugland.

I dag går det knapt en uke uten at det blir arrangert flere klimafrokoster og klimaseminarer i regi av store næringslivsaktører – med krav til lavt karbonavtrykk og alltid et vegetaralternativ tilgjengelig i lunsjen. Under NHOs årskonferanse denne uken ble det servert «bærekraftig middag basert på norske råvarer». I det forrige tiåret ble klima oppfattet som «interessant» og «viktig», mener Haugland, men de siste årene har debatten blitt tillagt et nytt element – at det haster.

– Toppledere i næringslivet begynner å bli modigere og flinkere til å si ting som det er, sier Haugland.

Og i midt i haglende og ofte berettiget kritikk om grønnvask, blomstrer kanskje en ny næringslivs-aktivisme – godt drevet fram av klimaungdommen med Greta Thunberg som spydspiss.

– Jeg har nok blitt mer observant etter Greta, sier Haugland, som om den 16 år gamle klimaaktivisten markerer en avgjørende milepæl i historien – i tiden «etter Greta» er det umulig å gå tilbake til tiden før.

– I de ti årene jeg har jobbet med klima, har jeg forsøkt å stimulere og oppmuntre til muligheter. Greta har gjort verden mer bevisst på at det også haster. Hun er genial fordi hun har funnet en unik måte å formidle forskning på – hun setter ord på alle de faktaene forskerne ikke har klart å få frem tydelig nok, sier Haugland.

Klimaansvar på hjemmebane

Også på hjemmebane tar Haugland klimaansvar. På Nesøya har han og kona Heidi Tolo, som er toppleder for Norges største interiørarkitektbyrå IARK, bygget hus med teknisk anlegg som kombinerer fornybar solkraft med jordvarme. Tolo har stått for innredningen, og Haugland sverger på at paret aldri har kastet et eneste møbel.

– Vi bygget ikke huset fordi vi hadde lyst til å flytte, men fordi vi ville skape det. Vi er begge klimainteresserte og ville bygge noe som kombinerte god arkitektur med klima, sier Haugland om husprosjektet som stod ferdig i 2015 – seks år etter at de kjøpte tomten i 2009. Han innrømmer også at han selv går med en liten arkitekt i magen.

– Ofte er jeg med Heidi på arkitektsamlinger. Alle som kommer dit er som regel arkitekter, og hvis de ikke allerede kjenner meg, spør de gjerne om jeg også er det. Da sier jeg "ja, jeg er naval architect", sier Haugland og ler av sitt eget ordspill – han er jo utdannet skipsingeniør, må vite.

– Da blir Heidi oppgitt. Hun synes jeg er like teit hver gang jeg drar den spøken. Men jeg har ennå ikke helt gitt opp håpet om at arkitekt-drømmen en gang skal gå i oppfyllelse, sier Haugland med et bredt smil.

De to ble et par allerede i 1986, da Haugland gikk på ingeniørhøyskolen i Bergen – den gang populært kalt Tekniker’n – og Tolo gikk på Kunst- og håndverkskolen. Både Haugland, brødrene og kompisene hans var aktive i Vestlandets hangglidermiljø. Det var også brødrene til Heidi Tolo, og av tilfeldige eller ikke så tilfeldige årsaker endte Bjørn Haugland opp med å være sin fremtidige livspartners hangglider-instruktør.

– Den første gangen jeg hadde henne på kurs, så brakk hun armen, sier Haugland.

– Vi ble kjærester litt i etterkant av det, og drev i mange år hanggliding sammen. Men så var hun veldig uheldig og brakk den ene armen og fikk den andre ut av ledd, så hun måtte gå med gips på begge armene! Da ble hun gravid, sier Haugland og ler.

– Etter at vi fikk vår første datter, har hun ikke flydd mer. Men det er jo en litt morsom historie.

Oljefattig fremtid

Styreleder i Skift er ingen ringere enn den tidligere oljeinvestoren Jens Ulltveit Moe. Til VG har Ulltveit Moe sagt at han lenge trodde klimamaset var noe venstresiden fant på for å gjøre verden dårligere. Men da han leste den tredje FN-rapporten, ble han redd. Siden den gang har han tatt en aktiv posisjon som en av de viktigste stemmene for klimaansvar i næringslivet. Under et frokostseminar arrangert av Norsk klimastiftelse i fjor høst, argumenterte Ulltveit Moe for at oljebransjen selv må ta et større ansvar for risikoen de løper ved å utvinne mer olje.

Heller ikke Haugland tror på en oljerik fremtid, men i likhet med enhver teknologioptimist har han stor tro på de alternative energiløsningene.

– Skift går ikke inn i en filosofisk diskusjon om når vi skal stenge oljekranen, men vi er aggressive på den andre siden som handler om å drive frem løsninger som utkonkurrerer de fossile. Men da er det klart at man også må ha insentivstrukturer som gjør at de nye løsningene får en fair sjanse til å lykkes, mener han.

Denne uken fikk Equinor mye oppmerksomhet for å ha lovet å kutte utslippene i Norge med 40 prosent innen 2030, til en prislapp på 50 milliarder kroner. Med annonseringen fikk de litt ros, men kanskje mest ris. Mange stiller spørsmål ved hva Norge skal med såkalt «renere» olje når verden gjør seg klar for en oljefri fremtid. Oljens betydning for norsk økonomi kommer til å reduseres i årene fremover, lyder ekspertenes formaning. Med det blir også risikoen knyttet til videre utvinning av olje, større.

– Nå som klimarisiko kommer høyere opp på agendaen, bør det gjenspeile seg i risikoprofilen og hvordan vi fordeler risiko mellom bedrift og samfunn, sier Haugland.

Han trekker frem havvind som et område Norge spesielt bør satse på. El-bilpolitikken har vært vellykket, men «elbiler kommer ikke til å redde verden», konstaterer Haugland.

Må bruke bransjens kunnskap

Men selv om en fremtid hvilende på oljerikdom oftere blir fremstilt som en drøm fra fortiden, er Haugland opptatt av at vi må bruke bransjens kunnskap og utvikle den videre.

– Det er masse kompetanse og teknologi i oljesektoren som er helt avgjørende for å realisere for eksempel havvind i stor skala. Men det er mye stolthet blant oljearbeidere, og vi i Skift ønsker å bidra til at det ikke blir et polarisert skille mellom «oss» og «dem».

– Jeg tror den stoltheten, blant dem som har brukt hele livet sitt på oljevirksomhet og å sikre landets omfangsrike velferd, ofte bunner i at de ikke er anerkjent nok. Men nå som vi har ny kunnskap, kan vi ikke henge oss opp i den stoltheten heller. Vi er nødt til å realitetsorientere oss og anerkjenne at, ja, det er få land i verden som har vært like suksessfulle med olje som Norge, men nå lever vi i en ny virkelighet, og det innebærer at vi må ta neste steg.

Kanskje nettopp derfor er Haugland ambivalent til valget av Sylvi Listhaug som ny oljeminister.

– Jeg synes det valget er litt rart med tanke på å unngå polarisering, sier Haugland, men tenker seg om før han fortsetter:

– På den andre siden kan du jo si at det Sylvi Listhaug skal roses for er å være dønn ærlig. Man er ikke i tvil om hvor hun står, eller hva hun står for. Utfordringen til de store partiene har jo lenge vært at de ofte er for enige, spesielt når det kommer til oljepolitikken. Det er fremdeles bred enighet om å gi flere konsesjoner, og i 2019 ble det tildelt flere nye utvinningstillatelser enn noensinne. Det tror jeg har virket forvirrende for folk flest. Forskjellen mellom politikernes festtaler og den politiske realiteten er for stor.

– Ja, du mener at folk kanskje er sintere for at de blir lurt enn de er på Sylvi Listhaug?

– Ja, ja… Ja! Sier Haugland ivrig.

– Det å bli lurt! Jeg tror mange sitter med følelsen av at politikere lurer dem hele tiden. Man hører på det som blir sagt, men så skjer noe annet. Fra et perspektiv er det kanskje betryggende at man ikke lurer på hva Sylvi Listhaug står for.

Og i klar kommunikasjon og ærlighet ligger også oppskriften til tillit, mener Haugland. Men han frykter harde fronter og polarisering. Blir spriket mellom det som er sagt og det som blir gjort, for stort, er følelsen av skuffelse og svik ofte rett rundt hjørnet.

2020-visjonen

Til tross for polarisering, er Haugland svært optimistisk til klimakampen i årene som kommer. 2020 markerer inngangen til et nytt tiår, men klimalederen er opptatt av at vi må ta tak i den nære fremtiden og tenke både ett- og to år frem i tid. 2019 ble klimaungdommens år, «climate emergency» ble kåret til årets ord av Oxford Dictionary og «klimabrøl» ble kåret til årets nyord her hjemme. Hva tror klimalederen vil dominere klimasaken i 2020?

– Det er et veldig godt spørsmål, men jeg elsker den måten å tenke på. Jeg er ganske lei av at vi skal bli enige om hva vi skal gjøre i 2050, for det er å avskrive ansvar for jobben som må gjøres nå, sier Haugland.

Det er klart at det kommer til å skje mye i transportsektoren i de kommende årene, mener han. Aktiviteten om å produsere fornybare løsninger i transportsektoren har så langt først og fremst dreid seg om personbiler, men vil smitte over og utvikle seg til kollektiv- og tungtransporten. Også maritim sektor har kommet langt i Norge, mener Haugland, med satsningen grønn skipsfart og stadig bedre bevissthet rundt havets betydning for kloden.

– Men noe av det jeg synes er aller mest spennende i norsk kontekst, er faktisk luftfart, påpeker han.

– Jeg tror at el-bilrevolusjonen i Norge i stor grad har bidratt til at Avinor og andre innen luftfart har posisjonert seg ganske tydelig i elektrifisering av luftfarten, sier Haugland.

For den som tar steget først, ligger lengst frem i løypa. Tankegangen går igjen i Skifts visjon om å gjøre Norge til et «utstillingsvindu» for grønne løsninger.

– Idéen om et utstillingsvindu betyr ikke bare at én og én sektor utvikler smarte løsninger, men at de løsningene som utvikles smitter mellom sektorene. Det er da det begynner å akselerere. Det fantastiske med teknologi er at det er en horisontal kraft. Skillelinjene mellom bransje og forretningsmodell viskes ut, mye av innovasjonen skjer ikke innenfor én bransje, men mellom to eller flere bransjer. Det å samarbeide på tvers av bransjer gjør at vi lærer fortere av hverandre, deler idéer og får enda større gjennomslagskraft for skiftet, sier Haugland.

Folk som er folk

Skift ønsker å stimulere til at bedrifter lykkes med de grønne løsningene. Kanskje ikke så overraskende er det mye av den samme logikken som ligger bak Hauglands oppfattelse av god ledelse.

– Jeg tenker at det viktigste for en leder er å sørge for at de du leder lykkes, sier han. – Det er i alle fall min filosofi.

Og filosofien har tatt ham et godt stykke allerede. I tillegg til å ha ledet flere store operasjoner i DNV GL, har Haugland pådratt seg en hel rekke styreverv. Nylig etablerte han et nytt start-up med flere NTNU-professorer kalt Zeabuz som er i ferd med å utvikle elektriske og førerløse mobilitetsløsninger til store byer. Han snakker engasjert om prosjektet og blar det opp på mobilen for å vise frem tegningene av en liten båt med store vinduer og ovalt tak som dupper foran en storby-hovedstad som kan minne om vår egen.

– Jeg mener enhver leder både må bidra til og tilrettelegge for teamarbeid, man må sørge for å se folk og man må bygge på folks styrker. Man blir god på noe fordi man liker det og har lyst til å jobbe med det, og det er en leders oppgave å tilrettelegge for nettopp det. Jeg har alltid vært opptatt av å sette folk i team og posisjoner der de kan bli bedre på det de brenner for.

Han trekker frem egne erfaringer fra Kina som eksempel. Før han dro ned dit, fikk han masse råd til hvordan han skulle håndtere møtet med en ny kultur.

– Men de fleste rådene kom jo fra folk som knapt hadde vært i Kina selv! Jeg fikk mange innspill om at i Kina er de hierarkiske og at jeg måtte være hard i klypen og autoritær, men min egen erfaring viste egentlig noe helt annet. Min erfaring er rett og slett at folk er folk. Alle har til felles at de ønsker å bli sett og hørt. Det utløser arbeidslyst. Å spørre «hva tenker du om det?» tror jeg er et viktig spørsmål man kan komme langt med som leder.

Det kan virke som om Haugland gjorde noe riktig i Kina, for den dag i dag er han offisiell æresborger i den kinesiske byen Ruago.

– Som leder tror jeg det er viktig å luke vekk forestillinger man har, og heller rette oppmerksomheten mot hva som inspirerer mennesker. Det tror jeg er noe som fungerer i absolutt alle kulturer, invitere, engasjere, lytte og løfte.

Oversystematisert ledelse har han imidlertid lite til overs for.

– Jeg er bekymret for at ledelse blir mer systematisert og at ledere blir mer administratorer enn ledere. Man må akseptere at livet går opp og ned for alle, med forskjellige livsfaser som trenger ulike former for tilrettelegging.

– Som leder må en se og forstå hver enkelt og ikke bare henge seg opp i noen faste systemer, sier Haugland.

Jeg takker for meg. Bjørn Hauglands agenda for resten av dagen består av styremøte etter styremøte. Men taxi skal ikke klimaledernes klimaleder ta mer i dag. Han blir heller sittende i kaféen vi møttes på, i det som for ham er den nyoppdagede bydelen Bjørvika, og drar frem Skype på mobilen.