Håp i et håpløst år

Espen Nakstad, Camilla Stoltenberg og alle landets økonomieksperter til tross – deres kunnskaper mangler fortsatt svar på hva det herrens år 2020 har faktisk har gjort med oss – som enkeltindivider, som et fellesskap.

Derfor har Dagens Perspektiv vendt seg mot «høyere makter» for å finne noen svar. Biskop i Oslo, Kari Veiteberg, vil nok være uenig i beskrivelsen av seg selv som en «høyere makt» − hun er særdeles opptatt av likestilling på alle nivåer – men hun representerer jo for mange en høyere makt, så det får hun tåle.

− Koronaen har vart like lenge som et svangerskap. Tenk det, sier Veiteberg, der hun tar imot Dagens Perspektiv i Bispegården midt i Gamlebyen i Oslo. Den staslige bygningen ble oppført på ruinene av St. Olavs kloster i 1884, og har huset hovedstadens biskoper helt fram til 1985. Andreas Aarflot var den siste av Oslos biskoper som faktisk bodde her. I dag er Bispegården hovedkontor for biskopen og hennes administrasjon.

Utrygghet og fellesskap

Vi går rett på sak, og ønsker en åndelig diagnose.

− Hvordan står det til med oss nå, egentlig?

− Si det. Folk føler på utrygghet, ensomhet. Vi blir utrygge i en slik situasjon. At vi er midt inne i en «andre bølge» gjør at det tærer på, for mange.

Biskop Veiteberg mener det nok var lettere da pandemien gikk inn i sommertiden, enn det er å ta den med seg inn i mørketida. Derfor er det bra at jula kommer med lys nå, i den mørke tida, påpeker hun.

− Det er viktig for oss at vi markerer lys, fred og kjærlighet nå. Denne krisen rammer alle.

− Er det en fordel? At dette rammer alle på et vis?

− At vi alle er i samme båt kan være en fordel. Det skaper samhold. Vi står i dette sammen. Vi drar lasset sammen.

− Vi blir ristet sammen i et fellesskap. Men så er det noen farer som lurer. Selv om krisen får konsekvenser for oss alle, er det jo like vel jo store forskjeller på hvem som rammes hardest. Det må vi ikke glemme, påpeker Oslo-biskopen.

Det oppstår dilemmaer og motsetninger når et helt samfunn treffes av en slik krise pandemien har ført med seg. Veiteberg synes selv det er vondt å se hvordan de unge konfirmantene i byen ikke lenger kan være sammen slik de var tidligere. Men det er mange som har fått det tøft under korona, understreker hun.

Vi framstår i Norge som ganske samkjørte. Det er få som er kritiske til myndighetenes håndtering. Og til og med opposisjonen på Stortinget er veldig forsiktig med å kritisere. Det handler som regel om å bruke enda mer penger i så fall.

− Det er ikke lett å si imot Bent Høie og Espen Nakstad om dagen?

− At vi står såpass sammen i dette her i landet koker ned til tillit. Vi har høy tillit til myndighetene i Norge. Og det er veldig bra. Vi har vært heldige.

Jakten på syndebukker

− Er det en fare at vi begynner å jakte på syndebukker? Jeg har inntrykk av det. Innvandrere, svensker, Oslo-folk …?

− Leting etter syndebukker finnes i hele kulturhistorien. Jeg hører om regelrett mobbing av polske gjestearbeidere. Det letteste er jo å si at «det er de andres skyld», sier Veiteberg, og fortsetter med en aldri så liten preken:

− I Bibelen blir dette omtalt som en syndebukk, en som må ta skylda og bære straffen for fellesskapet. Det handler om at noen skal ofres. Syndebukk-begrepet har gjenklang i både jødedommen, islam og kristendommen. De fleste kjenner historien om Abraham som fikk beskjed om å ofre sin sønn? Den historien finner du i både i Bibelen og Koranen.

− Bibelen er full av syndebukk-motiv. Og hva med Jesus? Han ble også behandlet som en syndebukk.

− Denne religiøse jakten på syndebukker, det er jo ikke så veldig sympatisk?

− Nei, den er ikke det.

− Men det er alltid mange ulike måte å tolke slike syndebukk-motiv på. Det kan mellom annet handle om medlidelse, solidaritet, utholdenhet.

Omstille, ikke innstille

− I en slik krise vi står i nå … Hva ville Jesus gjort?

− Det er det vi tenker på hele tiden. Han ville tatt seg av de minst privilegerte. De mest sårbare. «Jeg ser deg», ville han sagt. Han ville møtt alle i øyehøyde. Gått ut på gata. Men alle kan jo dessverre ikke gjøre det i dag, sier biskopen, som tar spørsmålet på strak arm og største alvor.

− Mantraet vårt i kirken er nå å «ikke innstille, men omstille». Han skal fødes om noen få dager. Hvordan skal vi formidle denne fødselen slik situasjonen er i år? Vi skal i alle fall ikke innstille virksomheten.

Kirken vil være åpen hele julen, men på nye måter, forteller biskop Veiteberg. Det er litt strengere i Oslo, så de som vil vite hva som skjer i sin lokale kirke bør gå inn på nettet. Mye vil skje utendørs. Vandringer, sang og musikk.

− Det er så mange vanvittig gode organister og musikere i kirka. Det gjør godt å høre dem spille.

− Inne i kirkene vil det være mange, korte gudstjenester. Antallsbegrensingene gjør at vi må ha flere og kortere gudstjenester. De blir så korte og effektive at vi kun konsentrerer oss om essensen. Vi skal vise fram et konsist bilde av Gud, det konsise sammendraget. «Frykt ikke. I dag er det født en frelser». Det budskapet skal vi få fram.

Om det blir innendørs eller utendørs eller digitalt, vi som er ansatt i kirken skal jobbe i jula, framhever Veiteberg.

Vel, kanskje ikke alle. 14 prester i Oslo bispedømme er i skrivende stund faktisk tatt ut i streik. Og det kan bli flere før jul. Men Veiteberg er tydelig på at streiken er helt legitim, og at hun og resten av bispedømmet vil forholde seg profesjonelt til det.

− Jeg er overbevist om at Jesus vil høre alle synge «Deilig er jorden», høre den strømme, bokstavelig talt.

Et eksempel på nye måter å møtes på skjedde da Fagerborg kirke inviterte til julegrantenning første søndag i advent.

− 193 møtte opp til dette utendørsarrangementet. Akkurat innenfor 200-grensen. Det ble en vakker seremoni.

− Og slik skal vi ha det gjennom julen. Vi holder kirkerommene åpent.

Biskopen er veldig klar over at det finnes mange «folkekirke-kristne» her i landet. De som går i kirken ved bryllup, begravelser og barnedåp. Og kanskje i jula, dersom man får tid midt i forberedelsene til julemiddagen.

Veiteberg har ikke noe mot det. Hos henne er alle velkomne.

− Mange søker til kirka i jula. Vi skal ikke kimse av gode tradisjoner rundt dette og veie folk etter «hvor kristne» de er.

Kari Veiteberg

Stilling: Biskop i Oslo bispedømme

Født: 4. februar 1961, i Bergen.

Oppvekst: Oppvokst i en lærerfamilie på Stord. «Mor og far formidla ei raus, solid og sosialetisk forankra kristentru som eg aldri har hatt trong til å ta avstand frå».

Utdannelse: Utdannet som prest i Oslo i 1989 og har doktorgrad i teologi fra Det teologiske fakultet ved Universitetet i Oslo i 1995. Hun har også mellomfag i teatervitenskap fra Institutt for musikk og teater ved Universitetet i Oslo.

Karriere:

• Hun har en lang yrkeskarriere, og har blant annet arbeidet som faglærer i liturgikk ved Det teologiske fakultet i Oslo, samt som studierektor ved Liturgisk senter i Trondheim.

• Veiteberg har i tillegg undervist i Det nye testamentet ved Institutt for Religionsvitenskap i Oslo.

• Veiteberg har også jobbet en periode som gateprest ved Kirkens Bymisjon i Bergen og som kapellan i Nidaros.

• Hun har også vært kapellan i Tempe prestegjeld, prestevikar ved flere kirker i Oslo og sokneprest-vikar i Gildeskål menighet i Nordland.

• I to perioder har hun vært bymisjonsprest ved Bymisjonssenteret Tøyenkirken: fra 2003 – 2009 og fra 2013 fram til hun ble valgt til biskop i Oslo etter Ole Christian Kvarme høsten 2017.

Under Gay Galla 2018 på Chateau Neuf i Oslo, mottok hun prisen for «Årets hetero».

Forfatterskap: Veiteberg har gitt ut flere bøker: Kvinner i Bibelen (1995), Evas døtrer (2001) og Jacob Jervell − Et portrett (2013).

Sivilstand: Kari Veiteberg bor i dag på Sørenga i Oslo. «Eg er mor til to vaksne barn, gift med Rolv (Nøtvik Jakobsen) og har mange venner. Eg er blid, ujålete og uredd. Eg ber om orsak når eg sagt eller gjort noko dumt og eg er god til å få folk frå ulike lag og samanhengar til å føle seg vel».

Fra Stord til Tøyen

Veiteberg har selv følt på slike vurderinger. Enkelte i konservative kristne miljøer har satt spørsmålstegn ved om hun er kristen, sånn «egentlig». Hennes virke som bymisjonsprest og biskop har ikke vært uten kontroverser. Mer om det om litt.

Før hun ble biskop, var Kari Veiteberg prest i Kirkens Bymisjon, med base i Tøyen kirke i Oslo. Hun tenker tilbake til sine 15 år som bymisjonsprest i Oslo i Tøyen kirke med stor glede.

− Det å springe rundt juletreet med den de gamle mannfolka fra gata er bare så gøy!

− Du har hatt en lang reise fra Stord til gateprest i Oslo og nå biskop?

− Jeg blir jo 60 neste år, så jeg har reist en stund da. Jeg kom til Oslo som og ung student, og har bodd mesteparten av mitt liv her. Det er mange innflyttere i denne byen, og jeg er en av dem.

− Uansett hvor du holde til, så handler prestejobben om å være sammen med folk i glede og sorg og i den alminnelige hverdagen. Det siste er kanskje det viktigste, sier Veiteberg, og kommer DP i forkjøpet med selv å ta opp sitt eget forhold til ledelse.

− Jeg har ikke studert ledelse. Men har fått med meg noen gode ledelsesverktøy fra de jobbene har jeg hatt fram til å bli biskop.

− Du er utdannet prest og har tatt doktorgrad på «Hvordan framføre en gudstjeneste». Er ikke det utdanning i ledelse?

− Jo, det kan du si. Å holde gudstjeneste handler i aller ypperste grad om ledelse. Alle ser deg. Og på deg.

− Det må være en viss overgang å gå fra å være prest i Bymisjonen til å bli biskop?

− Ja. I Bymisjonen var det vanskeligere å planlegge. Der jobbet jeg mye med rusavhengige og psykisk syke. Da trengs det mye impulsivitet, sier Veiteberg, før hun selvsikkert legger til:

− Men jeg ble ikke overrasket over å bli spurt om å stille som biskop-kandidat. I kraft av min akademiske karriere, mitt lange virke som prest og ikke minst min alder, hadde jeg den erfaringen som skal til.

− Bispegjerningen handler mye å få gode relasjoner til folk. Min ledelse handler om relasjoner.

− Hvor mange er du egentlig sjefen til?

− Kjempemange ... Veiteberg tenker seg om. Teller inni seg. Det er mange.

− For alle prestene i bispedømmet. Og alle de andre som jobber i kirken.

Ifølge statens forvaltningsdatabase er det rundt 225 fast ansatte i Oslo bispedømme. Men så kommer jo menighetene, kristenfolket, kirkegjengerne og alle mulige folk av god tro − hjorden … Biskopen er jo på et vis deres leder også. Og da snakker vi virkelig mange.

Sammen med 11 likesinnede møter Kari Veiteberg fast i det såkalte Bispemøtet to ganger i året, som er Kirkens «sentralorgan». Hovedoppgaven for dette forumet er å samordne de enkelte biskopers gjøremål, og komme med sitt syn på saker som skal behandles i kirkens aller øverste organ, Kirkemøtet.

− Det er spennende med alle de ulike yrkesgruppene som faktisk jobber i Kirken og her på kontoret i Oslo bispedømme. Alle byråkratene. De imponerer meg, og de benytter jeg meg mye og godt av. Jeg er nemlig ikke noe god på merkantile gjøremål, sier hun.

Det er uansett en elegant måte å si at hun er dårlig på administrasjon.

− Hva er gode egenskaper for en biskop?

− Du må være en god formidler. Jobben handler jo om håp, tru og kjærleik.

Så må du være god til å se utfordringene der du er. Ingen steder er like, og du må vite at du er biskop på «et sted». I Oslo har vi et stort mangfold av mennesker. Så jeg må være en mangfoldig biskop.

− Her finnes jo flere trossamfunn. Dialog er vel et populært begrep for deg?

− Ja, jeg vil finne en god tone med kolleger i andre trossamfunn. Og vi har som du antyder bygget opp et dialog-nettverk.

Veiteberg understreker at det nettverket ikke «bare er prat». Det er særdeles nyttig. Blant annet ble det et viktig forum etter terrorangrepet på al-Noor-moskeen på Skui i Bærum i august i fjor, forteller hun.

Oslo-biskopen liker å pleie omgang med andre slags troende. Hun forteller at hun har god kontakt med den katolske biskopen i Norge, Bent Ivar Eidsvig. De har begge bakgrunn fra Det teologiske fakultet.

− Vi har dratt på tur til både Roma og Sri Lanka sammen, forteller hun.

Ifølge Kari Veiteberg skal biskopen være der folk er. Og bli kjent med folk og gjøre dem stolte av å høre til i kirken.

− Det må jeg klare. Hvis ikke må jeg slutte.

From, men sta

− En biskop bør kanskje være from? Er du from?

− Ja, jeg er from. Jeg ber mye. Særlig når jeg går. Og jeg går mye. Særlig nå, etter korona.

− Jeg tenker på andre og jeg tar inn Gud. Og hviler i det.

− Jeg tror jeg er litt som døperen Johannes. Som står ute på gaten og sier til folk, «Se, der er en dør. La oss gå inn».

− Fromhet handler ikke kun om ord, vet du.

Kari Veteberg framstår som «from». Hvis det betyr rolig, avbalansert, fredsommelig og trygg. Men særlig spak er hun ikke, selv om synonymordboka gjerne vil ha det med i betydningen av ordet også. Hun blir merkbart mer framoverlent når vi kommer inn på et annet begrep som til stadighet blir brukt med både positivt og negativt fortegn om kirken: Politikk.

− Du, og andre, blir av ganske mange norske politikere beskyldt for å løpe venstresidens ærend. At kirken er blitt altfor politisk?

− Politikk? Hva er politikk? Kirken har alltid vært politisk. Helt fra Jesus ble født.

Veiteberg nærmest foredrar nå. Om «i de tider» da bøndene måtte gi penger til presten. Om at man hadde egne innganger til kirken for «fattigfolk». Om opprettelsen av statskirken. Om hvordan kirken mottok de «uekte barna».

− «Uekte barn» er opprinnelig en forkortelse fra kirkeboken som betyr «født utenfor ekteskap». Har du hørt på maken til grusomt uttrykk. Tenk å komme til verden å få et slikt stempel!

− Det er klart at jeg som biskop må stå opp å si at «alle er ekte». Det er klart jeg som biskop må stå opp for dem som er blitt utstøtt på grunn av den de er eller hvor de kommer fra. Det er klart jeg som biskop må stå opp for barna i Moria-leiren.

− Ordet «politikk» blir brukt som en type hersketeknikk for å slippe å høre på.

Vel, det har nok vært vanskelig for både politikkens og kirkens menn å unngå å høre Kari Veiteberg. Hennes engasjement har gjort henne til talskvinne for både likestilling i kirka, kampen for homofiles rettigheter og for flyktninger. Hun sto i front da 150 prester okkuperte og sov i Sofienbergparken i Oslo i 2013, da politikerne ville forby mennesker, da gjerne fattige mennesker, å sove i parkene. Hun har demonstrert for barna i Moria-leiren, hun har gått i Pride-paraden, blitt kåret til «årets hetro» og tildelt Homofrydprisen.

− Det er feil at kirka og biskopene ikke var «politisk» før. Hva med krigen og kirkas rolle der? Dessverre er det mange som bruker kristendommen til å skape skiller mellom folk, sier Veiteberg, og konkluderer:

− Ja, så når det handler om å stå opp for de svakeste og de som trenger det, så er kirken politisk. Det året jeg ble født ble den første kvinnelige presten ordinert i Norge. Det er politikk.

− Jeg takker min skaper for at jeg kan være prest. Det er det fortsatt ikke alle kvinner som kan. Men vi i kirka har dessverre ofte vært for sent ute, for eksempel når det gjelder å fordømme slaveri og apartheid.

Veiteberg er imidlertid ikke redd for debatt. Hun ønsker den velkommen.

− At det finnes et stort mangfold med meninger i kirken, er jo litt artig også. Det skaper jo debatt. Alle må ikke være like, og jeg tror du vil få det vanskelig hvis poenget er at alle skal like deg.

− Jeg håper de har det greit, de som har en torn i siden til meg. Men så er det jo ikke meg de skal tro på.

− For meg er det avgjørende å bruke religion til kjærleik og ikke hat.

Selv etter mange år i Oslo, snakker Kari Veiteberg et tydelig nynorsk. Hun bruker stadig begrepet «kjærleik». Og det klinger på en måte mer ektefølt og spontant enn bokmålsvarianten, som ofte høres mer «skriftlig» ut. Kanskje er hun bevisst akkurat det. Hun har i årevis jobbet i de gatene i Oslo der turister og besøkende sjelden finner veien – men hun har alltid hold på nynorsken.

− Mer politikk. I budsjettforliket mellom regjeringspartiene og Frp nylig kom det fram at Norge skal ta imot 3000 kvoteflyktninger, men at disse helst bør være kristne. Hva synes du om det?

− Folk er folk. Menneskeverdet blir gitt alle ved fødselen. Vi bør ta imot de FN mener trenger det mest. Og det mener faktisk hele Bispemøtet.

Jacob Jervell og Bibelens kvinner

Kari Veiteberg har tatt doktorgrad i liturgi. Om hvordan gudstjenester blir gjennomført.

− Det skurrer litt med inntrykket av en «fri og impulsiv prest», som står opp for de svake og gjerne tar kontroversielle valg? Og som samtidig sier hun ikke «er noe god på det merkantile»?

− Det er viktig at det er noe som er kjent. At de som besøker kirka kjenner gangen i gudstjenesten. At det er noen faste former, for eksempel at man kan salmene som skal synges.

− Poenget er jo å fylle disse faste formene med liv. Og her er presten og de andre ansatte viktige. Prestens preken er jo helt fri. Innholdet i den bestemmer presten selv, forsikrer Veiteberg, og fortsetter:

− Å holde gudstjeneste er en kunstform. Det er ikke teater, men det ligner. Et stort rom som skal fylles med innhold. Med mennesker, lys, lyd og lukter. Lukt er viktig. Jeg liker lukten av nybakt brød. Om det ikke er kunst, så er det i alle fall et håndverk.

Hun vet tydeligvis hva hun snakker om her. Veiteberg har tidligere undervist i Nye Testamentet for teologistudenter og har selv studert teatervitenskap.

I tillegg til doktorgradsavhandling, har Kari Veiteberg også skrevet en rekke bøker. Blant annet en bok om Jacob Jervell − et ikon i moderne norsk kirkehistorie. Professor, prest, teolog og samfunnsdebattant. Jervell ønsket kvinnelige prester velkommen allerede på 1960-tallet, han sådde tvil om jomfrufødselen og var omstridt blant konservative kristne, men også svært populær – langt utenfor kirkerommet.

− Jacob Jervell var min lærer. Han trøstet meg da jeg strøk i gresk, sier Veiteberg. Hun var litt for selvsikker og gikk opp til eksamen altfor tidlig.

− Alle var jo ikke like glade i Jacob. Så jeg ville skrive et portrett av min gode lærer Jacob. Han var en bauta i den norske kirke.

− Du har også skrevet flere bøker om kvinnenes plass i kirken, Bibelen og i kristendommen. Hva er essensen for den historien?

− Hore eller Madonna. Ingenting imellom. Men kvinnene er like sammensatte, like kloke og like rare som menn, kommer det kjapt fra Oslos første kvinnelige biskop.

− Det er litt slitsomt, det der. Se på Maria Magdalena. Hun fikk beskjed av Jesus om å fortelle alle at han var stått opp fra de døde. Hun var selve sjefsapostelen, men blir framstilt som Skjøgen med stor «S». Hun var jo egentlig den første presten.

− Og her hjemme ble Rosemarie Køhn den første kvinnelige biskopen i 1993, og den tredje i hele verden. Var det en inspirasjon for deg?

− Rosemarie Køhn var i 10 år alene som kvinne i bispekollegiet. Vi gråt av glede da «Rose» ble utnevnt. Visste du at hun var lærer i hebraisk? Hun gjorde så mye for så mange …

Lykke nærmere enn du tror

− Si at 2021 blir bra, da …

− 2021 blir bra!

− Har vi lært noe av 2020?

− Vi har lært å bli litt mer ettertenksomme. Og så tror jeg vi har lært å sette pris på det som virkelig er viktig for oss. De og det som er nær oss.

− Det er selvsagt familie og venner. Men også fuglesangen. Den har jeg hørt mye på. Jeg har begynt å gå mye mer tur i mitt eget nærmiljø. Jeg bor på Sørenga i Gamlebyen her i Oslo. Før dro man gjerne ut av byen, kanskje helt til Jotunheimen, for å gå tur. Nå går jeg tur her. I Svartdalen, langs Alnaelva. Nå smiler folk til hverandre på tur i Svartdalen. Det er ganske nytt.

− Vi har lært at lykken kan være nærmere enn du tror.

Selv har biskopen en sønn som bor i Sveits og jobber som operasanger. Han kommer ikke hjem til jul i år. Før hun møtte Dagens Perspektiv, sto hun i kø på postkontoret for å sende pakke til sønnen. Hun kom derfor fem minutter for sent til vår avtale. Men altså med veldig god grunn.

− Hva var det i pakken?

Jeg sendte ham et «Do it yourself Christmas-kit». Nå må han jo lage jul helt selv, sier mamma-biskopen.