– Jeg samler på lyset

–Mari, nå må du komme. Lyset ved eika er fantastisk, ropte en av mine kolleger da jeg var rektor ved Norges Miljø- og biovitenskapelige universitet. Da styrtet jeg ut og tok nok et bilde. Jeg har over tusen bilder av den samme eika. Jeg vet ikke nøyaktig hvor gammel den er, men det var et gammelt tre allerede da Den høiere landbruksskole, som det da het, ble etablert i1859, forteller Mari Sundli Tveit.

– Jeg har tatt, og tar fortsatt bilde av den i alt slags lys. Jeg samler på lyset, tilføyer hun.

Lys og hav

Jeg er kommet for å intervjue den nye direktøren i Forskningsrådet. Hun begynner ikke før i denne uken, og jeg regner med at hun ikke kommer med noen programerklæring før hun har begynt i sin nye jobb. Derfor snakker vi først om hvem hun er som person og hva som interesser henne mest når hun ikke jobber.

Og det viser seg å være lys. Og hav. Og skog.

– Det er noe fasinerende over Ås, det et stort bølgete landskap med stor himmel og vid horisont i alle kanter. Det gir en fantastisk mulighet til å se lyset i alle årstider og alle slags vær. Det hender at vi er ute og kjører, og jeg roper til mannen min: «Stopp bilen, jeg må ut og ta bilde!»

– Du har en doktorgrad i landskapsarkitektur, hva er ditt landskap, utenom eika?

– Det er Vestfjorden, som er en del av Oslofjorden. Jeg vokste opp i skogkanten i Lommedalen, så jeg er veldig glad i skog også, men havet er det aller viktigste for meg, og lyset på sjøen. Vi drar ut i vår gamle holk, hele familien, med mann, to tenåringer og hund. Da koser jeg meg.

Hunden, Goldwin, er en Golden Retriever. Han elsker båt, og han elsker å bade, men ble født om vinteren og det var vanskelig å få trent ham til å bli god skipshund da han var valp.

– Siden det var vinter og båten vår var i opplag da vi fikk ham, dro vi til Drøbak og spurte andre mennesker med båt om vi kunne ta med vår nye valp i båten deres for å lære ham opp. De sa alltid ja, opplyser hun.

– Båten vår er den samme som vi hadde da jeg var barn. Jeg var fem år da vi fikk den, så den har en voldsom affeksjonsverdi for meg. Den er fra 60-tallet, så det er nesten en veteranbåt. Jeg har arvet den av faren min og har aldri ønsket å bytte den ut med en stor fancy yacht. Det sier vel litt om meg, jeg er nostalgisk anlagt og litt sentimental på mange måter.

Vann gir ro

Hun forteller at båen er av type Allegro 27, som er en svensk seilbåt, bygd for langseiling, «men vi tøffer vanligvis rundt i Vestfjorden». Det finnes bare 300 av disse båtene i hele verden og bare to i Norge, så selvsagt er hun med i Allegroklubben, som eneste norske medlem.

– En gang mistet vi roret på sjøen. Jeg fikk tak i den opprinnelige båtbyggeren, som støpte et nytt ror utfra de opprinnelige tegningene og kjørte fra Sverige med det.

– Du skrev doktorgradsoppgave om hvordan vi oppfatter landskap, fortell litt om det?

– Jeg var opptatt hvordan folk oppfatter landskap, og hvilke elementerog karakteristika som bidrar til hvordan vi oppfatter det. Slik kunnskap kan bidra tilat vi kan forme omgivelsene slik at de oppleves godt, gir god flyt og fremme bevegelse for eksempler. Og ikke minst at vi skal kjenne ro. Landskapet, enten det er et bymiljø, en park, et idrettsområde, et kulturlandskap eller uberørt natur, påvirker helsen vår.

Vann virker veldig beroligende, ved siden av å være estetisk tiltrekkende. Det er gjort mye forskning på det, forteller Sundli Tveit. Bare det å se vann, eller høre vann langt borte, gir en beroligende effekt.

– Selv å se vegetasjonen og linjene ved et elveløp og ane at det går en elv der, kan gjøre at folk liker landskapet mye bedre. En annen viktig dimensjon ved vårt forhold til landskap er trygghet. Mennesker har et grunnleggende behov for å kunne orientere seg, for å ha oversikt og for å kunne trekke seg tilbake, finne et sted hvor de kan søke ly, komme unna farer.

– Du bodde en periode i England som barn, hvilken følelse har du for det engelske bølgende grønne landskapet?

– Jeg var bare fem år da, men det må ha gjort inntrykk, for det føles veldig hjemme for meg, det også. Jeg har vært tilbake mange ganger siden, kjørt bil og kjørt igjennom «chocolate box landscapes», som min engelske veileder pleide å kalle dem, slike som i «Hjartet på rette staden» på TV.

Dragen

– Landskap og ledelse, finnes det noen link? Er det noe du har tatt med deg fra studiene til lederjobbene du har hatt?

– Jeg tror det er hvordan vi oppfatter ting forskjellig, både når det gjelder de ytre omgivelsene og andre mennesker, og det å ha interesse for andres perspektiv. Det handler også om hvordan vi trives med forskjellige omgivelser i jobbsammenheng og hva som gir gode rom og god funksjonalitet. For noen er kontorlandskap vanskelig å jobbe i, for andre tipp topp. Selv trives jeg i kontorlandskap. Jeg satt i landskap både som forsker og sammen med mine prorektorer da jeg var rektor på NMBU. Men jeg kan godt forstå hvordan det ikke passer for alle eller i alle sammenhenger. Nå har jeg hjemmekontor, og det går fint det også. Goldwin er i hvert fall fornøyd, sier Mari Sundli Tveit.

– Hvorfor har du vært leder i så store deler av karrieren, både rektor på NMBU og politikkdirektør i NHO?

– Fordi jeg er en av de som bryr meg om det stedet jeg er og miljøet og organisasjonen jeg er del av, og at jeg er villig til å være med på å ta ansvar for å utvikle det, ser hun alvorlig.

– Jeg var tillitsvalgt helt fra barneskolen og ble tidlig bedt om å ta ansvar. Jeg var alltid den som satt i styrer og tok ulike verv. Da følger ledelse naturlig. Å lede er å ta ansvar. Jeg tar ikke lederverv for å få en posisjon, det som driver meg er å gjøre noe for fellesskapet.

– Jeg er typisk storesøster, legger hun til og forteller at hun har to halvsøsken som er mye eldre og er storesøster for en søster, Marthe, og to stesøsken.

– Og de tre kan skrive under på at jeg er storesøster. De kalte meg dragen.

– Det høres skummelt ut?

– Jeg kunne være litt streng!

Bærekraft

Et av områdene hvor hun var streng på, forteller den nye Forskningsråd-direktøren, var miljø. Ingen uskikkelige småsøsken fikk kaste søppel ut av bilvinduet når dragen var med i bilen.

– Vi var en gang på ferie på Kreta, pappa og Kirstin og vi ungdommene, og jeg satt foran i bilen. De andre ertet meg med at de hadde kastet en søppelpose ut av vinduet. De sa det for å få en reaksjon, det var ikke sant. Men jeg gikk fem på og ropte: «Stopp bilen!» Så måtte pappa rygge så vi kunne løpe ut og lete. Enda veien var smal og kronglete og hadde bratte stup på begge sider.

– Jeg snakket så mye om bærekraft under julefeiringen hjemme at vi fikk forbud mot å snakke politikk, opplyser hun.

– Er du impulsiv og litt eksplosiv mot medarbeidere også?

– Nei, jeg får høre at jeg har bena godt plantet på jorda og har ro og evne til å være pragmatisk.Jeg er nok blitt litt rundere i kantene med årene og er absolutt åpen for å diskutere løsninger med andre. Vi har mye gøy og latter på jobben, så jeg tror ikke jeg blir oppfattet som noen drage, akkurat. En gang da jeg kom tilbake fra ferie, hadde en medarbeider plantet karse i tastaturet mitt. Jeg tenkte: «Søren at det ikke var meg som kom på det!»

– Du ble professor, prorektor og universitetsrektor før du fylte 40 år, hvorfor og hvordan? Hadde du en karriereplan, en mentor som hjalp deg på veien og svært høye ambisjoner? Ville du bli statsminister da du var liten eller noe sånt?

– Nei, nei og nei! Men jeg har ambisjoner om å gjøre noe som betyr noe. Jeg har flere ganger vært oppfordret til å søke ulike stillinger, men ikke hatt noen mentor som sådan. Jeg har søkt lederstillinger fordi jeg hadde en relevant bakgrunn og mente jeg kunne gjøre en god jobb. Jeg hadde ingen overordnet plan, men jeg har alltid visst at jeg ønsker å utgjøre en forskjell.

Hun skrev dagbok i sinungdom – «har ikke tid til det nå». Og en av de først tingene hun skrev, var i 1981: «Jeg heter Mari og er syv år, og statsministeren i Norge heter Gro Harlem Brundtland».

– Så jeg må ha lagt merke Gro. Hun var helt klart et forbilde, men jeg har ikke hatt noe bestemt idol innen ledelse.

Alene i Equador

Når jeg spør, forteller at hun heller har fått litt sure reaksjoner som ung kvinne på vei opp, særlig da hun stilte til valg som rektor.

–Hvordan skal en ung kvinne kunne hamle opp med alle de eldre, erfarne mannlige professorene, var det en som sa i plenum på allmøte. Da svarte jeg at som leder skal du ta utgangspunkt i at du får lede noen som er bedre enn deg selv. Du skal ikke se på deg selv som den fremste blant likemenn. Dette er en innsikt andre kandidater til liknende stillinger også burde ha inntatt, sier hun tørt.

– Og hvordan kunne jeg ha kapasitet til dette, jeg som hadde både mann og barn, har jeg ofte blitt spurt. Jeg tror ikke noen mannlig leder er blitt spurt om det samme. Jeg sier bare rolig at det går helt fint.

Og det gjør det, når man har en partner som tar like mye ansvar som en selv hjemme, mener den nye Forskingsråd-sjefen.

– Vi tar oss av alt hjemme fifty-fifty, men uten noe regneskjema. Jeg syntes det var utrolig viktig å være der under barnas oppvekst. Vi har nesten ikke brukt barnevakt. Men jeg prioriterer stengt, så jeg velger noe bort. Jeg drar ikke på jenteturer alene samme med venninnene. Roberto og jeg reiser ikke på alene-ferire uten barna, opplyser hun.

Mannen hennes, Roberto Puente Corral, kommer opprinnelig fra Equador. Hun traff ham da hun var engasjert i Forum for utvikling og miljø og aktiv i aksjonen «Slett u-landsgjelda». Hun dro til Latin-Amerika for å bli kjent med lokale NGOer, som hun sier, «skrive en fyllestgjørende rapport» om 25 organisasjoner.

Det gjorde hun også, men først var hun en uke der nede alene. Roberto jobbet i av de 25 NGOene, og hun var innkvartert hos familien hans. De synes det var for galt at den unge jenta fra Norge skulle reke rundt uten å kjenne noen, så de tok henne med på ferie. Siden ble det langdistanseforhold inntil han flyttet til Madrid og derfra til Oslo. Nå har de vært gift i snart 20 år.

Mini-CV: Mari Sundli Tveit

Født: 1974

Stilling: Administrerende direktør i Forskningsrådet fra 1. mars

Sivilstand: Gift med Roberto Puente Corral, to barn, Alma og Bendik på 18 og 16

Bosted: Ås

Fritid: Seiling, turgåing.«Å være ute i naturen gjør at du tømmer hodet og gjenvinner konsentrasjonen, det er påvist ved forskning.» Maler – mest akvarell – fotograferer, strikker, syr, leser. Anbefaler Edvard Hoems romanserie om sin slekt og utvandringen til Amerika og Anne Sverdrup-Thygesons sakprosabok «Insektenes planet».

Utdanning: Naturforvalter (cand.agric.) ved universitetene i Tromsø, Trondheim, Bergen og NLH, doktorgrad i landskaparkitektur fra UMB (nå NMBU)

Karriere:

• 2019-2021: Politikkdirektør i NHO

• 2014-2019: Rektor ved NMBU, Norges miljø- og biovitenskapelige universitet

• 2013: Prorektor ved UMB

• 2008-2019: Førsteamanuensis og senere professor i landskapsarkitektur vedUMB

Verv: Styreleder i Universitets- og høgskolerådet 2017-2019. Styremedlem i European University Association (2015-2021) og i Chalmers Tekniska Högskola i Gøteborg (2019-2021). Har sittet i Norges forskningsråds divisjonsstyre for energi, ressurser og miljø og vært nestleder i styret for Senter for Grunnforskning i Videnskapakademiet.

Snakker spansk hjemme

Roberto er førskolelærer, og ifølge sin kone «en oppegående, ansvarlig og moderne mann». Han er også lokalpolitiker for SV, mens hun ikke har vært aktiv i partipolitikken.

– Kan du spansk?

– Jeg kunne det ikke da jeg skulle til Latin-Amerika, så jeg tenkte jeg fikk lære meg det. Fransk kunne jeg fra før, og det er jo i samme språkgruppe. Jeg har en god fransk venninne, og hun hadde en spansk-fransk grammatikkbok. Den satt jeg meg ned med, konvertere setningsstrukturer inne i hodet fra fransk til spansk. Jeg pugga og pugga. Da jeg dro ned noen uker etterpå, greide jeg å kommunisere. Jeg er litt sånn at når jeg bestemmer meg for å lære noe, da lærer jeg det.

– Du verden. Jeg kan også fransk og forsøkte å lære meg italiensk for noen år siden, men syntes det gikk utrolig treigt. Snakker du flytende spansk?

– Ja, det gjør jeg. Roberto, Alma, Bendik og jeg snakker spansk hjemme. Jeg snakker norsk med barna, selvsagt, men vi har holdt på spansk ellers, selv om Roberto snakker veldig godt norsk. Det valgte vi for at barna skulle lære seg begge språk.

– Har du voldsomt med selvtillit, og hvor kom den fra?

– Det må ha vært hjemmefra, og fra skolen. Jeg følte meg alltid trygg som barn, både på skolen og hjemme, begynner hun, sier og forteller at moren underviste i veiledningpedagogikk, «som er en form for ledelse, så jeg diskuterte mye med henne også når jeg senere har vært veileder for studenter og phd-studenter».

Mens faren underviste i biomekanikk eller bevegelseslære, og forsket spesielt knyttet til langrenn, på Idrettshøyskolen. Så der lærte hun kanskje noe om å løpe fort.

Likestillingsklubb

Uansett var det tanken på miljø og bærekraft som drev henne hele tiden, minnes hun.

– Jeg var opptatt av å forstå natur og miljø, og veldig opptatt av å se helheten og kombinere det med jus og økonomisk og sosial planlegging og hvordan man kan få et balansert samfunn.

–Tenkte du virkelig på denne voksne måten, selv da du gikk på barneskolen?

– Ja, jeg tenkte på dette da jeg var veldig ung. Jeg gikk i syvende klasse da jeg første startet en underskriftkampanje, mot freongass tror jeg det var. I femte klasse startet jeg en likestillingsklubb fordi vi hadde lest en bok i klassen om hvordan jenter ble holdt tilbake og ikke fikk gjøre like mye som guttene. Det ville jeg ikke ha noe av. Vi hadde møter og statutter og bestilte masse materiell fra Likestillingsombudet. En av statuttene var at du aldri skal godta at en mann skal få bedre lønn enn deg.

– Var du veldig flink?

– Jeg fikk gode karakterer. En gang fikk jeg fire i fysikk. Jeg gikk til læreren og spurte hvorfor og hvordan jeg kunne forbedre meg, og han sa jeg burde være fornøyd, det er en god karakter for jenter. Det fant jeg dypt provoserende og en god grunn til å jobbe meg opp til en femmer.

– Så du har aldri møtt glasstaket, eller kanskje du har rast tvers igjennom det?

– Jeg har jo det, men det betyr ikke at det ikke finnes noe glasstak. Det finnes i høyeste grad. Å knuse noen glasstak ser jeg forresten på som «a mission in life».

– Kan du være deg selv 100 prosent som kvinnelig leder?

– Jeg har tenkt veldig bevisst på at jeg ikke skal kopiere noen andre og gå inn en stereotypisk sjefs-rolle som noen jeg ikke er, men forme rollen på min måte. Jeg er meg selv som leder. Det inkluderer å være åpen og lydhør, og det medvirker igjen til at man er sårbar, sier hun.

Sårbar

Mari Sundli Tveit bruker ordet «sårbar» flere ganger i løpet av samtalen i forbindelse med temaet ledelse. Jeg blir nysgjerrig på det, for alt jeg har lest om henne fremstiller henne som sporty, tøff, likefrem, får-til-alt-typen. Når man setter rett overfor henne virker hun også veldig klar, grei, uten antydning til noe usikkert enn si nevrotisk.

– Har du en ledelsesfilosofi?

– At man skal være lyttende og motivere andre. Lederen skal ha tillitt til at flinke folk greier jobben sin. Jeg vil ikke være en sånn sjef som sitter på skulderen til folk og sjekker alle detaljer. Ledere som tviholder på alle oppgaver, sier indirekte at de ikke stoler på medarbeiderne. Ingenting er mer gøy og givende enn å jobbe mot et mål sammen med andre. Ingenting er mer demotiverende enn å føle at man blir kontrollert hele tiden.

– Som leder skal man kunne ta i mot råd. Å ville ha råd er jo fordi man ikke selv vet alt best, og det er viktig for ledere å innrømme, sier hun.

– Men å være åpen gjør en sårbar. Vi gjør alle feil hele tiden, det er også sårbart å innrømme feil som leder. Jeg tror ikke på å sitte og grunne over alle egne feil, vi bør heller lære av dem.

Og etter å ha lyttet og eventuelt å ha justert seg, må lederen ta en beslutning, mener Sundli Tveit. Kunsten er å ta en beslutning på det riktige tidspunktet og klare å holde seg til én kurs, men samtidig være åpen for innspill – og kunne justere kursen litt underveis.

Harde ord

At kursen i Forskningsrådet vil ha noe med bærekraft å gjøre, vil ikke komme som noen overraskelse, men nøyaktig hva det blir mer konkret utover det som allerede er nedfelt i strategien, synes hun ikke hun kan si så mye om før hun har begynt.

– Forskning og innovasjon er selve grunnmuren og også spydspissen i å skape et bærekraftig samfunn. Dette er en stor inspirasjon for meg som ny leder i Forskningsrådet også. Jeg drives av et oppdrag, av å strekke meg etter noe stort. Jeg er jo ikke redd for store ambisjoner og store ord, sier hun bare.

– Da NMBU ble slått samme med Veterinærhøgskolen, var mange misfornøyde, og like etter det ble du rektor. Nå ser jeg at mange akademikere klager over Forskningsrådets kriterier for stipender, hvordan stiller du deg til det?

– Det er selvfølgelig en utfordring vi tar tak i. Det første vi skal gjøre, er å ha en rundebordskonferanse hvor vi inviterer forskerstemmer og får innspill om utfordringene og ser på mulige tiltak og utviklingsmuligheter.

– Hvem skal sitte rundt bordet?

-Jeg vet ikke hvilke navn ennå, men de er viktig å få med et godt utvalg og få frem mange stemmer, også de kritiske.

– Rådet er døv på begge ørene og blind på begge øyene, sier for eksempel jussprofessor Benedikte Moltumyr Høgberg i Morgenbladet. Professor Inger Skjelsbæk fikk dårlig karakter på sitt forskningsprosjekt av Forskningsrådet og samtidig 19 millioner av en EU-instans for å forske på det samme prosjektet – krigsbarn i Europa. Professor Aksel Tjora, som er forskningsleder ved Institutt for sosiologi og statsvitenskap ved NTNU, kaller Forskningsrådets «et system fullstendig blottet for selvinnsikt». Dette er harde ord?

– Det er harde ord. Ønsker om å kontinuerlig forbedre prosessene er høyt på agendaen i Forskningsrådet allerede, og jeg opplever definitivt at det er vilje til å ta tak i det. Det skal jeg også bidra til, og vi skal selvsagt alltid lytte til erfaringer og lære av dem.

Når det stormer

– Likestilling med hensyn til kjønn er en ting, etnisitet nok et tema i tiden, har du tanker eller konkrete planer for å få mer diversitet i Forskningsrådet?

– Ja, og det ligger i strategien som ble lagt før jeg kom. Det er ingen tvil om at vi må jobbe hardere for å få både mer likestilling og mer mangfold i forskningen. Dette er utrolig viktig. Vi går glipp av mange perspektiver og talenter hvis vi ikke får det til.

– Blir du stimulert av uenighet?

– Nei, men jeg viker ikke unna. Jeg er trygg på meg selv, men jeg er ikke et menneske med spesielt hard hud. Jeg er åpen og bryr meg om hva andre tenker og mener, og det kan være mye sårbarhet i det, men jeg tror det også gjør meg til en bedre leder.

– Hvis jeg skal bruke en metafor: Når du seiler kan du få veldig god fart både i medvind og motvind, hvis laget jobber godt sammen og trår til og hjelper hverandre. Du må justere alle forhold etter vinden, men holde på retningen så mye du kan. Du må kunne ta et tak, og du må kunne be andre om det samme. Som kaptein kan du ikke sitte stille i båten.