Slik taler du til nordmenn

Å holde en god tale handler om kampen om den rette fortellingen om virkeligheten.

Ta for eksempel koronasituasjonen. Nå er vi nede på stålet. Det er vanskeligere å vinne kampen om virkelighetsbeskrivelsen for Jonas Gahr Støre enn det var for Erna Solberg. Slik er det å tale til nordmenn.

Politikerne appellerer til det norske, til vår nasjonalfølelse, når de holder pressekonferanser om koronatiltak. Men, når dugnadsånden visner og fellesskapet ikke står like fjellstøtt, så holder det ikke å bruke de samme metaforene lenger. De blir utslitte og utdaterte. Å tale til nordmenn er en helt egen idrettsgren.

Kunsten å tale til nordmenn

Førsteamanuensis Joar Haga og professor Bård Norheim er begge teologer, men har de seneste årene jobbet mye med retorikk og ledelse. I 2019 skrev de boken «The Four Speeches every Leader has to know», som fikk stor oppmerksomhet.

I år har de to skjerpet fokuset enda et hakk, og kommer med boken «Kunsten å tale til nordmenn». For selv om den klassiske retorikken er allmenngyldig, så er det en del særtrekk ved oss nordmenn, som gjør at ikke alt som «går hjem» for eksempel i USA eller Tyskland, går hjem i Norge. De to forskerkollegene fra NLA Høgskolen har nemlig lest bunkevis av norske taler. Og de har funnet noen fellestrekk ved de talene som fester seg i folks bevissthet.

Det er en forskjell på norske taler og taler fra det store utladet, kan de to konkludere. Å vite hvem en taler til er viktig i retorikken. Og taler du til nordmenn, bør du vite litt om det norske lynnet.

− Formfullendhet og eleganse er mindre viktig i en norsk kontekst enn effektivitet, sier Joar Haga. Dessuten er det tydelig at nordmenn er glade i «det norske».

− Vi så at det var noe eget med norske taler, sier de to forfatterne.

Typisk norsk

Boka «Kunsten å tale til nordmenn» prøver altså å gi et svar på hva som er «typisk norsk» i tale og retorikk.

Og noe veldig typisk norsk i så måte er ifølge boka at det ikke synes å være appellen til suksess og framgang som gjør en norsk tale troverdig, men snarere at man klarer å tale overbevisende om lidelse og lidenskap.

Nordmenn tror ikke på at en historie kun er solskinn, framgang og ensidig suksess. Vi har i oss alle sammen at «livet ikke bare er en opptur».

Slik Norheim og Haga har omtalt i sin forrige bok, er det fire taler alle ledere og andre taletrengte som skal holde taler i profesjonelt øyemed bør kunne.

Men denne gangen har de to altså trukket fram hva som passer seg «i Norge» for de ulike taletypene: Åpningstalen, Bøddeltalen, Trøstetalen og Avskjedstalen (se egen sak).

Disse fire taletypene er en modernisert videreføring av antikkens inndeling av taler. Aristoteles & co snakket om domstalen, den politiske talen og hyllingstalen.

For å kunne si noe om å holde tale til nordmenn, starter Norheim og Haga med å forsøke å identifisere hva som er «typisk» for den norske kulturen og væremåten. Og de to sier seg langt på vei enige med den polske kulturhistorikeren Nina Witoszek som flyttet til Norge på 1980-tallet og som ble så forbauset over den «norske væremåten» og vår «mangel på kultur», at hun bestemte seg for å forske seg fram til noen fellestrekk.

Flere av disse fellestrekkene er velkjente for mange av oss: Høy tillit til myndighetene, sterk dugnadsånd, nasjonalfølelse, sterke egalitære verdier – altså at «likhet» − er viktig for oss, samt en god dæsj med snusfornuft. I tillegg trekker Witoszek fra at nordmenn har en ide om at frihet er noe som kommer innenfra, at vi søker etter konsensus snarere enn konfrontasjon og vi har et slags «erotisk forhold til naturen».

Nøysomhet og enkelthet er også noen typisk norske verdier. De har vi arvet gjennom århundrer med et protestantisk, pietistisk bondesamfunn.

Eller, som de to forfatterne foreslår, kan man si det kort og konsist, som den norske retorikkprofessoren fra Bergen Georg Johannesen sa det i sin tid: «Norge er et land for spesielt interesserte».

− Vi ble litt overrasket over å se hvor viktig det nasjonale er i norske taler, sier Bård Norheim. − Registeret vi spiller på, og heltene vi trekker fram i våre taler er gjerne «urnorske».

Med dette bakteppet forsøker altså Bård Norheim og Joar Haga å lage en slags håndbok for ledere i kunsten å tale til nordmenn.

Kjenn tid, sted og hvem

Det kanskje aller viktigste rådet en leder må ta til seg er å sette seg inn i tilhørernes situasjon. Du må vite, og skjønne, hvem du skal snakke til. Og skal du snakke til nordmenn, så ikke snakk som om du snakker til for eksempel amerikanere.

− Etter den forrige boka vår, tok mange kontakt og fortalte oss at det var stor forskjell på «norske» og «andre lands» taler, forteller Joar Haga. − Et eksempel er fra et stort internasjonalt selskap som også er store i Norge. Den norske avdelingen fikk for litt siden en amerikansk sjef, som «talte på amerikansk».

− De ansatte opplevde den nye lederens taler som en farse. Som noe komisk.

− Det nytter ikke å bare snakke om hvor fantastiske vi er overfor nordmenn. Vi har skrelt vekk de store metaforene. Arne Næss, Einar Gerhardsen, det enkle, det saksorienterte og vår nasjonale nøysomhet og pietisme krever en nedtoning av overdrivelsene som gjerne hører med i mange taler, sier Bård Norheim.

− Hele vår politiske tradisjon er jo basert på «det nasjonale».

− Det handler om metaforer som varer over tid og som er knyttet til språket vårt. Det er her naturen, nøysomheten, enkeltheten og sakligheten kommer inn som «typisk norsk», sier Joar Haga.

Selv de av våre helter og idoler som framstår som «unorske», har «noe norsk» ved seg, påpeker de to forfatterne, og trekker fram Petter Northug som et eksempel. Northug er ofte blitt omtalt som «unorsk». Han er frekk, offensiv og skrytete.

− Men han er ikke «amerikaner». Han er en askeladd. En outsider som klarer noe stort. Det er veldig «norsk». Og når han sa unnskyld for råkjøring og rusmisbruk i august 2020, så gjorde han det på en svært norsk måte. Han la seg paddeflat og fortalte alt. Ja, mer enn det man visste om til og med. Det liker nordmenn. Derfor kan Northug fortsatt gå med hevet hode, sier Haga.

Pompøse talere slår sjeldent an i Norge. Hos oss er det nesten bare Kongen som har «lov» til å være litt pompøs.

− Skal du være pompøs i Norge må du ha selvironi. Da kan du slippe unna med å være litt storsnutet. Men ikke for mye, sier Haga. – Lars Sponheim var god i så måte, mener han.

Ukritiske hyllingstaler er noe annet som er «typisk norsk», ifølge de to forskerne.

− Jeg har lest over 10 nekrologer over Kåre Willoch. Ikke en eneste av dem så mye som et fnugg av kritikk. Men han var jo den som innførte «amerikansk markedsliberalisme» i Norge. Ikke så heftig som i USA riktig nok, men i sin tid møtte han jo massiv kritikk. Men i en hyllingstale er det nesten tabu å fremføre, sier Haga.

− Helter må være rene. Alle som angrer må krype. Boten må være fullstendig. Alt dette er typisk for norske taler, fortsetter Haga.

− Å forestille seg Boris Johnson i et politisk embete i Norge er helt utenkelig. Bare se på hva våre stortingsrepresentanter må igjennom hvis de blir tatt i å tøyle noen regler?

− I dag hylles Willoch av alle. Men det var jo ikke slik da han var politiker. Han vant alle diskusjoner, men tapte folkets hjerter hjertene til Gro. Mange intelligente og taleføre politikere sliter med noe av det samme. Skepsisen mot den glatte tunge er typisk norsk, framhever Haga.

− Erfarne talere er gode til å «ta» stemningen der og da, sier Norheim. − Rommet kan forandre seg. Noen ganger merker man at «der, der mistet jeg dem». Så plutselig, «har du dem» igjen.

− Du bør derfor tenke igjennom hvor store metaforer du skal bruke, fortsetter Haga.

− Bruk av metaforer og symboler er jo et vanlig grep i enhver tale. Men tilpass størrelsen på metaforen utfra hvem du snakker til. Blir metaforen «for stor» blir det komisk, sikter du for lavt, kan det framstå som smålig.

Du bør for eksempel ikke love «blod svette og tårer» når du skal snakke om bedriftens nye faktureringssystem …

Nærvær og fravær

− Jeg leser denne boken som mer enn en håndbok i det å «holde en tale»? Det handler om budskap fra ledere i flere situasjoner? Det være seg i intervjuer, gjennom pressemeldinger og i mer uformelle samtaler med ansatte?

− Ja, dette gjelder for de fleste situasjoner.

− Lederen «taler» alltid. Ledelse handler om å påvirke og om få med seg andre. Over tid, sier Norheim.

− Det å ikke tale, er også et statement, skyter Haga inn. Det står skrevet til og med i evangeliene. «Jesus tier og skriver i sanden».

− Eller et mer nærliggende eksempel, skyter Norheim inn. − Når George Bush ventet med å dra til New York etter 11. september 2001. Det handlet ikke om at han skulle si noe, men at han skulle vise seg.

− Dette i motsetning til Winston Churchill under krigen. Han reiste gjerne til steder som ble bombet, helt når bombene fortsatt falt, og hjalp til med å dra folk ut av ruinene. Mens han gråt. Det gjør selvsagt inntrykk. Der har du generalen som leder an i slaget.

Nærvær er med andre ord svært viktig. Nærvær og tilstedeværelse er også retorikk, hevder de to forfatterne. Og det er veldig avgjørende for en leder.

− Når det gjelder Kongers lederrolle er jo nærvær nærmest hva det hele dreier seg om.

Joar Haga forteller at det norske kongeparet en gang visstnok ble kåret til «Europas kjedeligste kongepar».

− Men Kongen har selvironi. Og det slår så utrolig godt an i Norge. Nordmenn synes ikke kongeparet er kjedelige, sier han.

Kampen om virkeligheten

Skal du holde tale får man gjerne sin egen stil. De tre vanligste talestilene er belærende, behagende og bevegende . Som taler er det avgjørende at du klarer å balansere mellom de tre stilene.

En tale skal i klassisk forstand inneholder en innledning, en saksframstilling, argumentasjon og en avslutning. I boken sin legger Norheim og Haga mer vekt på at talen gir svar på noen enkle, men svært sentrale spørsmål: Hvem er du? Hva skjer? Hvem er vi? Hvor skal vi?

Særlig i åpningstalene er det viktig at du besvarer disse spørsmålene. For eksempel om hvem du er. Hvis ikke tilhørerne er kjent for alle, enten i form av sin stilling/rolle – statsministeren og kongen trenger sjelden å forklare hvem de er – bør du bruke noe tid til å forklare hvem du er, og hvorfor du er «her». Og det handler ikke om navn og nummer, for å si det slik. Det handler om å skape tillit hos tilhørerne. Å framstå som en som skaper tillit og troverdighet i den talesituasjonen du står i.Her er også kroppsspråk og blikk viktig. Vekker du ikke tilhørernes interesse i fra start i en tale, er det mange som heller retter blikket ned i mobiltelefonen.

Men aller viktigst er kanskje å svare godt på «hva skjer»-spørsmålet». Her handler det om virkelighetsbeskrivelse. «Den som vil vinne publikums hengivenhet i en åpningstale, må vinne kampen om å beskrive virkeligheten», konstateres det i boken.

En essensiell del av en tale er at du må få ditt publikum til frivillig å godta din beskrivelse av virkeligheten. Er du diktator, kan du jo si at «sånn er det, og sånn blir det. Hvis ikke …».

Men som norsk politiker, administrerende direktør eller teamleder i salgsavdelingen for den saks skyld, så nytter det ikke å påtvinge andre sin egen virkelighetsoppfatning. Du kan selvsagt bruke «pisken», men da risikerer du å støte folk fra deg. Du kommer til å miste velgere eller ansatte.

− Hvis noe fremstår som tvangsmessig, vil de fleste av oss vegre oss for å velge det», sier Norheim og Haga.

Korona og virkelighetsbeskrivelsen

Koronapandemien har forsterket de nasjonale følelsene våre. Det ser vi godt i retorikken som brukes av helsemyndigheter og politikere.

Koronakrisen er ifølge de to talebokforfatterne et godt eksempel på talesituasjoner der man forsøker å vinne tilhørerne – folket – med å få dem til å følge myndighetenes koronatiltak. «Dugnad», «ta hverdagen tilbake» og «holde avstand sammen» er positive begreper som har blitt brukt for å appellere til innsats slik regjeringen ønsker. Det er nok ingen tilfeldighet at disse begrepene også går godt sammen med «norske verdier» som nøysomhet, enkelthet, innsats og fellesskap.

I første del av den snart to år lange «koronatiden», så kjøpte trolig de fleste regjeringens virkelighetsbeskrivelse.

− Erna Solberg og Bent Høie kunne bare peke på situasjonen på sykehusene i Italia, så tok vi alle på oss munnbind, sier Joar Haga.

Det er verre i dag. Og det ser man tydelig både i pressen og «blant folk flest». Regjeringen får mer kjeft. Stadig flere stiller spørsmål ved tiltakene som innføres. Og det er vanskeligere for Jonas Gahr Støre å forklare hvorfor enn det var for Erna Solberg i mars 2020.

− Metaforer og fortellinger slites når tiden går. Dugnadsbegrepet er dødt. Vi bruker jo ikke det ordet lenger. Oppfordringen om at vi må «stå sammen» begynner å bli nedslitt. Folk spør seg sel om «fienden egentlig er så farlig». Og de spør «hvorfor har vi ikke brukt mer penger på å ruste opp sykehusene de siste to årene»?

− Denne slitasjen hadde kommet uansett hvem som hadde vært statsminister i dag. Uansett hvilken partileder som sto der på podiet, påpeker Joar Haga.

− Politikerne står overfor en nesten umulig retorisk oppgave. Jeg tror nesten det eneste de har igjen å spille på nå er frykt. Og det gjør de da også, sier Bård Norheim.

Han mener det var ganske kalkulert at denne ukens nye tiltak ble gjennomført ved at Espen Nakstad gikk ut i forkant og var «veldig bekymret». Så kom FHI med sine «estimat» som sier at vi risikerer 300.000 smittede om dagen om «noe ikke gjøres».

− Bak denne strategien ligger det selvfølgelig retoriske vurderinger av hva som kan overbevise oss akkurat nå. Det er å appellere til frykt, konstaterer Norheim. – Nå er vi nede på stålet.

−Men for mye fryktretorikk kan føre til at andre deler av din politikk eller ditt budskap blir skadelidende, mener Haga.

– Du kan få en «ulv-ulv»-effekt. Brannalarmen kan ikke gå hver dag.

Heldigvis for myndighetene er det norske folk stort sett «lojale undersåtter». Vi har høy tillit til myndighetene. Og det vil nok redde regjeringen og helsetoppene denne gangen også. Men de to forskerne mener man nærmer seg en grense. De viser igjen til antikken:

− I antikken var det grunnleggende spørsmålet: Er dette tiden for krig eller fred? Talen fra lederen kunne da enten egge soldatene til strid eller den kunne få dem til å rømme. Det kom an på om lederen fikk dem med på sin egen virkelighetsbeskrivelse.

− I stedet for å spille på frykt eller på fellesskap og dugnadsånd, så tror jeg det eneste man kan gjøre nå er å be om et offer, slik soldatene i antikken ble bedt om å ofre seg, sier Haga.

Vi kan kanskje ofre noen turer på byen. Russen kan muligens ofre noen fyllekuler. Men det sitter langt inne for mange nå. For det er noen som ikke tar denne offerhandlingen alvorlig.

− Da Bodø Glimt feiret seriegullet denne uken, ble lokale musikere pottesure. Som en av de sa: «Her var det ikke mye avstand. Og jeg så ikke ett munnbind. Men jeg har måttet avlyse alle mine konserter».

− Fellesskapsfølelsen er i ferd med å bli nedslitt, sier Haga. − Dette må myndighetene ta hensyn til når de taler til folket.

Vi er i endring

De to forfatterne mener også at de som skal tale til nordmenn må ta inn over seg at Norge er i endring. Den norske selvforståelsen er i flyt. Vi lever i spenningen mellom periferi og sentrum. Utkantsidentiteten utfordres av nytidens uttrykk for vekst og rikdom.

En av de mest parodisk og mest brukte munnhellene i norsk politikk ifølge de to retorikkbok-forfatterne, er er følgende: «Sånn kan vi ikke ha det i 2021».

− Det er både parodisk og besnærende, sier Norheim og Haga. Ifølge dem viser dette særnorske uttrykket at nordmenn har vondt for å godta at Norge er et land i verden. Vi vil ikke godta den utviklingen vi selv står midt i. Men vi vil gjerne høste alle fruktene av den.

Det moderne Norge er ifølge de to forfatterne «landet som er tuftet både på nøysomhet og oljeformue». Vi er på et vis et naturelskende bondesamfunn som også elsker det moderne storbylivet. Dette må alle som skal tale til nordmenn ha i bakhodet.

− Norge er både matpakke og burgundvin.