Tom Tvedt går i krigen igjen

Tom Tvedt har lagt strategien han mener skal til for at de som sitter aller nederst ved bordet skal få samme rettigheter som andre.

− Det er en kamp. De utviklingshemmede er diskriminert. Punktum. De får ikke de samme tilbudene som andre.

I mars i år ble Tom Tvedt valgt til ny forbundsleder i Norsk Forbund for Utviklingshemmede (NFU). Da hadde han vært konsulent i et par år, etter at han i 2019 ikke ble gjenvalgt som president i Norges Idrettsforbund.

Man kan si at Tvedt dermed holder seg til frivillig sektor, og at han fortsatt er organisasjonsmann. Men, altså – det er en viss forskjell på de to organisasjonene.

NFU har drøyt 8000 medlemmer og i sekretariatet er det ansatt 11 personer.

Norges idrettsforbund og olympiske og paralympiske komité (NIF) består av 55 særforbund, 11 idrettskretser, 328 idrettsråd og 9 454 idrettslag, og har rett i underkant av 1.900.000 medlemmer.

I administrasjonen på Ullevål Stadion jobber det rundt 50 mennesker.

Norges Idrettsforbund er med andre ord veldig svært. Og de største profilene er verdenskjente. Sånn er det er ikke Norsk Forbund for Utviklingshemmede, for å si det forsiktig.

− Men mitt engasjert har aldri handlet om de som blir best. Det er det svært få som blir, også i idretten. Idrett er en klassereise. Det handler om å delta i fellesskap. Å bety noe for andre. Det samme gjelder her i NFU. Så forskjellen mellom de to organisasjonene er ikke så stor i så måte, sier Tvedt.

Men når det gjelder antall ansatte, antall medlemmer, ressurser, økonomi og synlighet, er det to forskjellige verdener.

− Desto viktigere er det at noen tar ledelsen, sier Tom Tvedt.

− Noen vil si at det du nå har ramlet langt ned langs karrierestigen?

− Nei! Kan du tenke deg en viktigere jobb enn denne? Jeg har gått fra den store, tunge til den lille, raske. Ledelse handler jo også om egen utvikling.

Har hatt en reise

Jobben i NFU er langt på vei personlig for Tom Tvedt. Den er en del av hans egen reise. En reise Tom Tvedts gjerne forteller om på følgende måte selv:

Oppvokst på Randaberg. God i sport, og kom på landslaget i håndball.

− Rett før håndball-VM i 1992 fikk vi vår første sønn, Thomas. Han var blind. Så da droppet jeg VM. To år senere fikk vi nok et barn. Lotte. Hun er også blind.

Den gang jobbet Tvedt for Tybring-Gjedde − den første varehuskjeden som solgte «alt» av kontorrekvisitter og en del andre ting – type Binders, som kanskje flere kjenner i dag.

− Da Thomas skulle begynne i barnehagen fikk vi vite at de hadde «en egen avdeling for funksjonshemmede». Han fikk altså ikke gå sammen med de andre, «normale», barna, forteller Tvedt.

− Jeg hadde to barn. Begge var blinde. Og samfunnet satt dem i bås allerede i barnehagen. Hva gjør jeg nå? tenkte jeg. Dette er jo helt feil.

Det Tom Tvedt tenkte, var at det vel må være kommunestyret som bestemmer slike ting, så han stilte til valg til kommunestyret i Randaberg i 1995. I 1999 ble han ordfører.

− Og i mine 12 år i lokalpolitikken var universell utforming min politiske hovedmålsetting. Det var den viktigste saken. Og vi fikk det til. Vi bygde Randaberg som den best universelt utformede kommunen i landet.

Universell utforming av det offentlige rom handler om å legge til rette slik at alle, uavhengig av funksjonsevne, kan bevege seg i et lokalmiljø.

− Ingen stemmer mot de funksjonshemmede. Ingen går i protesttog mot dem. Men utviklingen går likevel altfor sakte. Du må vise med eksemplets makt at det går an å få til nye ting, sier Tom Tvedt, og fortsetter fortellingen om sin egen reise.

For eksempel handler mye om videregående skole. Og det gjorde det i Randaberg i sin tid også. Men som kommunepolitiker kunne ikke Tvedt gjøre så mye med videregående, den biten er det jo fylket som styrer med. Da stilte han like godt opp til valg i fylkestinget. Og i 2007 ble han fylkesordfører i Rogaland.

− Jeg ville slutte med å «stue folk vekk». For det var jo det vi gjorde før i tiden.

Idrettspresident i storm

Tom Tvedt var fylkesordfører til 2011. I 2015 ble han valgt til president i Norges Idrettsforbund – landets desidert største frivillige organisasjon.

Tvedt ble applaudert inn som tidenes yngste idrettspresident i 2015. Fire år senere måtte han slutte etter å ha tapt gjenvalget mot Berit Kjøll. Valgkomiteen hadde for øvrig innstilt en tredje person, nemlig Svein Molleklev.

Fire turbulente år i norsk idrett var dermed over. Fire år som ifølge pressen var preget av høye stettglass, høye reiseregninger og høy sigarføring – samt lav grad av åpenhet.

I sentrum av det hele sto altså Tom Tvedt.

− Vi hadde 7000 negative medieoppslag i den tiden. Men de fant jo ingen ting ureglementert. Heller ikke Riksrevisjonen gjorde det, framhever han.

− Da jeg ble idrettspresident hadde jeg ett mål for øyet: Vi skulle arrangere Special Olympics i Norge, verdens største idrettsarrangement for utviklingshemmede.

Akkurat det målet nådde han ikke. Og i 2019 var det slutt.

− Men den kampen er ikke tapt. Jeg har fortsatt Special Olympics i Norge som mål, og håper at både idretten og myndighetene ønsker å søke om å få arrangementet.

Mini-CV: Tom Tvedt

Foto

(Foto: NFU)

Aktuell som: Forbundsleder i Norsk Forbund for Utviklingshemmede (NFU).

Født: 31. januar 1968. Vokst opp på Randaberg i Rogaland.

«Min far var fengselsbetjent. Jeg var mye med ham i fengslet da jeg var liten».

Var god i sport. Har 25 A-landskamper i håndball.

Karriereglimt:

• Salgssjef i Tybring Gjedde, Rogaland
• Salgssjef i Bergen og Stavanger rørhandel
• Ordfører i Randaberg
• Fylkesordfører i Rogaland
• Idrettspresident, Norges Idrettsforbund
• ToTV AS, egen konsulentvirksomhet
• Daglig leder i Kalberg Utvikling AS
• Valgt til leder i NFU i april 2021, midt under pandemien.

«Det meste av vår utadrettede virksomhet skjer jo i helger og på kvelder. Så det blir en god del reising. Men å oppleve en glede som er så hjertelig og genuin som man gjør sammen med utviklingshemmede er energiskapende og livsbejaende».

Sivil:

• Samboer med Kjersti Stenseng, som er partisekretær i Arbeiderpartiet.
• 2 barn og 2 bonusbarn.
• Familien Tvedt/Stenseng bor på Gålå i Gudbrandsdalen og pendler til Oslo, der paret leier en leilighet. De har hytte i Hardanger.

Det er sønnen, og senere datteren til Tom Tvedt som er årsaken til at han ikke «jobber i oljå», forteller han. Da Tvedt vokste opp ønsket de fleste ungdommene i Randaberg å jobbe i oljeindustrien.

Tom Tvedt spiller squash for å holde seg i form. Håndballen ble lagt i skapet da han ble idrettspresident.

De som trenger det mest

Idretten er parkert for denne gang. Nå er det de utviklingshemmede som har hans fulle oppmerksomhet. Tvedt trekker pusten. Han lader mitraljøsen.

− Ledelse for meg handler om å bidra til de som trenger det mest, sier Tvedt, som er svært tydelig på at de utviklingshemmede trenger mye mer enn de får i dag.

−De får ikke tilbud om jobb. Og de har liten eller ingen mulighet til å styre sin egen fritid.

− De fleste av oss kjenner jo «en». Men det er få som kjenner til hvor ille det store systemet behandler dem som gruppe.

Et ferskt eksempel på akkurat det poenget er at Stortinget rett før sommeren sa nei til å inkorporere FNs konvensjon for utviklingshemmede (CRPD) i norsk lov. Norge har allerede ratifisert konvensjonen, som slår fast hvilke rettigheter utviklingshemmede har. Men en slik konvensjon er lite verdt, dersom den ikke blir en del av lovverket.

− Vi har jo allerede implementert Barnekonvensjon og Kvinnekonvensjonen i norsk lov.

− Men da Stortinget skulle stemme over å inkorporere FN-konvensjonen for utviklingshemmede nå i sommer, så sa flertallet «nei». Det er en skam! konstaterer Tom Tvedt.

I Hurdalsplattformen, som danner grunnmuren i den nye Regjeringen Støre, står det en enkelt, men konkret setning om FN-konvensjonen:

«Regjeringen vil: Inkorporere FNs konvensjon for rettane til personar med nedsett funksjonsevne (CRPD) i norsk lov».

Tom Tvedt forventer at arbeidet starter umiddelbart, og at det følger penger med.

− Når det gjelder CRPD forventer vi at det settes i gang et arbeid for å implementere konvensjonen i menneskerettighetsloven fortest mulig. Vi har ventet lenge nok nå.

− Ventet på hva, sånn helt konkret?

− På at utviklingshemmede, at de som innbyggere i Norge i 2021 får akkurat de samme rettighetene som alle andre.

− At det ikke skjer, finner vi oss rett og slett ikke i lenger. Hadde andre grupper i samfunnet opplevd de samme rettighetsbruddene som utviklingshemmede opplever hver eneste dag når det gjelder bolig, muligheten til fritid … Da hadde det virkelig blitt bråk.

− Men det vil vel koste penger. Og det er vel ikke sikkert det følger nok penger med? Risikerer man ikke bare å få en «papirlov»?

− Når CRPD blir innarbeidet i loven, så blir det jo lovfestet. Da blir det også mye lettere å ta opp mangler og avvik. Og ja, det koster penger. Men da handler det om vilje til å prioritere.

I Stortinget har denne saken allerede begynt å røre på seg, sannsynligvis med litt drahjelp fra Tvedt og NFU: SV-representant Andreas Sjalg Unneland har stilt et skriftlig spørsmål til justisministeren om «hvordan vil statsråden sikre at CRPD blir inkorporert i menneskerettsloven så fort som mulig»?

Statsråden har nå svart, men når det svaret gir verken de utvilingshemmede eller Tom Tvedt og hans folk noe særlig mer enn det lille som allerede står i Hurdalsplattformen.

«I Hurdalsplattformen fremgår det at regjeringen vil inkorporere CRPD i norsk lov. Spørsmål knyttet til inkorporering av CRPD vil følges opp av berørte departementer. Nærmere tidsplan for dette arbeidet er det for tidlig å si noe om nå», skriver justisminister Emilie Mehl i sitt svar torsdag ettermiddag.

− Det vil nok komme flere spørsmål i Stortinget om utviklingshemmedes rettigheter i tiden som kommer, sier Tvedt.

Kommunene må skjerpe seg – og få mer midler

Tom Tvedt er ofte forbanna på systemet. Og kanskje særlig på kommunene, som han mener er raske til å kutte i tilbudene til utviklingshemmede hvis det kniper på kommuneøkonomien.

− Kuttene til denne gruppen blir mindre synlig enn andre typer kutt. Kommunene tar det gjerne som «generelle kutt». Men konsekvensen er færre timer til støttekontakt, mindre tid til aktiviteter og slike ting. Så det må følge mer penger med CRDP. Kommunene må få en økning som gir de utviklingshemmede de samme rettighetene som alle oss andre. Loven gir rettigheter. Og når CRDP blir en del av loven, da blir det vanskeligere for kommunene å la de generelle kuttene gå utover de utviklingshemmede.

− Mitt inntrykk er at KS og kommunesektoren i stort ikke akkurat jubler over at CRPD blir en del av loven?

− KS er bekymret. De vil bestemme mest mulig selv. De ønsker å håndtere budsjettene og tjenestene selv. I mange kommuner er holdningen sånn at «de får jo bolig og mat. Det må vel være bra».

− Men …

− FN-konvensjonen er bare et steg på veien for å stoppe diskrimineringen. En diskriminering som handler om å stenge en hel gruppe ute fra samfunnet. Kun 3 prosent av de utviklingshemmede er i arbeid.

− Jo, men …

− Det er som om samfunnet leter etter det de ikke kan.

− Hvord …

− Det er bare å se på hvilke begreper de bruker i budsjettene sine. «Særlig ressurskrevende tjenester». Det er ikke mye frigjøring i det begrepet.

− Vi må begynne å lete etter hva folk er god på, ikke hva de er dårlige på.

Tom Tvedt har snakket seg varm nå. Han lener seg over bordet og snakker om korona. Om det faktum at da Norge ble nedstengt, så stengte også døra for alle utviklingshemmede i kommunale boliger for alt besøk fra familie og venner.

− Hadde kommunen kommet hjem til deg og låst døra til leiligheten din fordi det var koronasmitte …

− Dette var et overgrep av dimensjoner. Men det er ikke en gang omtalt i Koronakommisjonens rapport. Hadde dette hendt andre grupper, hadde det blitt høring i Stortinget og full oppvaskpakke.

Tre strategiske grep

Tom Tvedt har en ganske enkelt hovedmålsetting for sin nye jobb som leder i Norsk forening for utviklingshemmede: Like rettigheter som andre innbyggere.

Veien til målet er imidlertid ikke like enkel. Men han har lagt en strategi.

For det første: Alle organisasjonene som jobber med slike rettighetsspørsmål må samarbeide mye tettere. Det handler om mellom 15 og 20 prosent av befolkningen. Så mange er det som har nedsatt funksjonsevne i hele eller deler av livet. Noen har fysisk funksjonshemming, andre er utviklingshemmede.

− Men det er ingen grunn til at disse skal stå mot hverandre. Vi må samle oss om de store politiske linjene. For eksempel bør vi samle oss om CRPD som et universelt krav. Jeg har tro på at vi skal klare det, sier Tvedt.

For det er ikke gitt at alle med en eller annen form for funksjonsnedsettelse har de samme behovene. Men ved samarbeid kan man finne løsninger som tilfredsstiller ulike behov, påpeker Tvedt og viser til et eksempel fra sin tid som ordfører i Randaberg. Der var problemstillingen som følger: Blinde og svaksynte vil gjerne ha høy fortauskant slik at de enkelt kan registrere den med en stokk. Rullestolbrukere derimot, de vil ha så lav fortauskant som mulig, slik at rullestolen glir pent over.

− 2,5 centimeter, sier Tom Tvedt. Vi endte der. Det er høyt nok for blinde og lavt nok for en rullestol. Og det er faktisk blitt standardmål for en universelt utformet fortauskant i dag.

− Vi må klare å finne kompromisser, og samles om hovedbudskapet. For mange standpunkter, gjør at politikerne får en enkel jobb. De finner alltid «sitt standpunkt», og kan dermed slippe å ta hensyn til helheten. Dessuten er det vanskelig å bli hørt, dersom budskapet spriker i alle retninger.

Økt synlighet er det andre punktet i strategien.

− Vi må bli en del av det offentlige ordskiftet. Vi må ta større initiativ og være mer «på».

De som har fulgt litt med, har nok merket at Tom Tvedt har skifta jobb. Men det merket han selv også.

− Under valgkampen fikk jeg ikke en eneste invitasjon til et politisk arrangement. Som idrettspresident lå invitasjonene i kø. Så vi må ordne dette selv. Vi må ta initiativ og by på oss selv.

− Makt handler om synlighet. Ledelse handler om synlighet. Jeg tror vi klarte å bidra til mer synlighet i valgkampen som var. Men det er mye kunnskapsmangel der ute.

Et tredje strategisk grep Tom Tvedt vil ta er at NFU må «være mer systematisk» og bli en tydeligere stemme ute i lokalsamfunnet.

− Vi må bli mer systematiske i det politiske arbeidet vårt. Vi må jobbe bedre og mer lokalt, slik at vi klarer å passe på og være en «vaktbikkje» ute i kommunene. Det er der folk bor og der er der tjenestene gis, sier NFU-lederen. Det betyr i klartekst at NFU lokalt må følge bedre med på byggeplaner, reguleringsplaner, kommunebudsjetter og lignende. I tillegg må vi bli flere medlemmer.

− Også på lokalplan må vi jobbe bedre med den politiske biten. Vi har folk der ute som er flinke på dette allerede. De kan lære opp og inspirerer andre. Men for å få til det, trenger vi flere medlemmer lokalt. Det er så mye fordommer der ute, og vi trenger engasjerte folk som løfter dette fram og inn i kommunestyrene og fylkestingene.

− Vi må engasjere oss. Også i enkeltsaker. Vi klarer nok ikke å slukke alle brannene, men vi skal være der og peke på hvor det brenner.

Tom Tvedt stanser seg selv midt i argumentasjonsrekken om alt NFU skal bli bedre på. Han kommer på at organisasjonen faktisk er veldig god allerede …

− For en organisasjon med 11 ansatte, har vi vært mye mer synlig enn størrelsen skulle tilsi. Men vi må altså bli enda synligere.

− Klarer vi å gjennomføre disse tre strategiske grepene, så vil vi komme mye høyere opp på den politiske dagsorden, det er jeg sikker på.

Det er en kamp

Tom Tvedt innser at det gjenstår mye arbeid før hovedmålet om «like rettigheter» er nådd.

Likestillingsombudet kom nylig med en ny rapport som dokumenterer den diskrimineringen som foregår overfor utviklingshemmede.

− Det finnes stolpe opp og stolpe ned med dokumentasjon. Men det ender som regel opp med nye utredninger og nok en ny rapport, uten at det tas grep.

− Men det gjelder å se muligheter, ikke begrensinger. Det står for eksempel en lang rekke utviklingshemmede i kø for å få arbeid. Arbeid er veldig viktig også for dem.

− Vi må løse opp i firkantetheten. Vi må bistå utslitte foreldre. Mange av dem orker ikke å stå i denne evige kampen for egne barn gjennom et helt liv.

− Vi må være relevante i samfunnsbildet. Det handler om ytringsfrihet også for dem uten stemme, sier Tom Tvedt, og retter på ny skytset mot den forrige regjeringen.

− Regjeringen Solberg satte ned et eget «likestillings- og mangfoldsutvalg» før sommeren. Mens de like etterpå altså stemte ned CRPD i Stortinget.

− Kom igjen! Kom i gang. Vi trenger ikke flere utvalg. Vi trenger handling.

− Ser du på deg selv som et maktmenneske?

− Man søker jo makt når man blir leder. Makten min måles i hva våre medlemmer får til og i hvor mange de er. Og det er mange som sympatiserer med vår kamp, sier Tom Tvedt. Han stanser seg selv igjen. Tok han for hardt i? Nei.

− Ja, jeg velger å kalle det for kamp. En kamp for et likestilt samfunn.