BI-professor hardt ut mot strømselskapene

Nesten 80 prosent av kraftselskapene er offentlig eide. Likevel «gråter» de over at de er pålagt økt skatt i statsbudsjettet. Dette forundrer BI-professor Jan Ketil Arnulf.

− Det er vanskelig å se at kraftselskapene blir «tvunget i kne» av den ekstra skatten. I normalåret 2020 hadde de et overskudd på 16 prosent. Basert på tallene fra 2020 ligger de i år an til et overskudd på utrolige 66 prosent! De vil tjene 34 milliarder kroner mer enn i 2020. Likevel sutrer de. Det er helt utrolig, sier Arnulf.

− Det er folk flest som burde gråte. De 34 milliardene er jo i realiteten en ekstra beskatning av forbrukerne, legger han til.

Tall fra SSB

I et innlegg i Dagens Perspektiv beskriver Arnulf, med utgangspunkt i tall fra Statistisk sentralbyrå, hvordan kraftselskapenes inntjening har økt i forhold til 2020:

«Driftsinntektene var 114 milliarder i 2020, med en helt OK strømpris for de fleste parter. Selskapene bokførte i snitt et overskudd på 16 prosent. Med strømprisen for 2022 kommer denne inntekten opp i 248 milliarder. Siden selskapene ikke har noen vesentlig økte kostnader (lønnskostnadene utgjorde mindre enn 8 prosent av inntektene i 2020), vil overskuddet øke til formidable 66 prosent i 2022».

− Dermed vil strømprodusentene håve inn 34 milliarder mer i 2022 enn i det allerede greie året 2020, sier Jan Ketil Arnulf.

− Men kraftproduksjonen er jo en del av et marked? Det er jo markedet som «bestemmer» prisene, ikke strømselskapene?

− Poenget er at «markedet» her ikke omfatter hundretusener av husholdninger. Det omfatter et lite mindretall aktører på kraftbørsen. De går sammen om et system som gjør at vi alle sammen blir truet til å betale den prisen de blir enige om seg imellom. Som forbrukere har vi i realiteten ingen andre steder å gå. Det spiller ingen rolle hvem du har som leverandør og det finnes ingen alternativer. Dette tyranniet har de innført med en infrastruktur som er eid av noen få aktører. Under sånne forhold gir ikke lenger begrepet «marked» noen mening.

«Ekstra skatt i egen lomme»

− Man må spørre seg om årsaken til deres frustrasjon. Kan det tenkes at ledernes egne bonusordninger spiller en rolle i dette? For bonusgrunnalet til lederne kan jo bli noe mindre på grunn av regjeringens økte beskatning, enn hva de hadde sett for seg. Men tapte bonuser og utbytte står likevel ikke i forhold til tapet som bæres av husholdningene.

BI-professoren mener strømselskapenes økte inntekter framstår som en ekstra skatt som selskapene selv har pålagt befolkningen.

− Mesteparten av kraftselskapene har offentlige eiere. Derav min påstand om at dette er en ekstra skatt. Likevel er det vanskelig å se hvordan midlene omfordeles i samfunnet, slik statlig og kommunal beskatning gjør. Man bør spørre seg om jaget etter ubegrenset inntjening for selskapene skyldes interessen for levekårene i Norge eller ledernes egne bonusordninger, sier Arnulf.

Det offentlige betaler for det offentlige?

Enda merkeligere blir logikken til kraftselskapene når man tar de som vil få trøbbel med å betale strømregningene sine inn i regnskapet. Rundt 20 prosent av husholdningene har, fortsatt ifølge SSB, problemer med å skulle betale uforutsette regninger. De økte strømprisene må ifølge Arnulf, ses på som «uforutsette».

− Dersom alle disse må ha hjelp fra Nav til å betale den økte strømregningen, vil det utgjøre 7 milliarder kroner, som Nav, altså det offentlige, må betale fordi offentlig eide strømselskaper har skrudd opp prisen så ekstremt.

− Mesteparten av disse pengene ender altså opp hos det offentlige, mens «vanlige folk» må betale. Dette er i realiteten en ekstra skatt. Dersom dette har et allmennyttig formål bør dette kunne forklares utvetydig av både selskaper og politikere, mener Jan Ketil Arnulf.

− Og så er jeg åpen for at jeg kan ta feil. Jeg er ikke ekspert på bransjen, jeg har bare lest tilgjengelig, offentlig statistikk. Jeg skjønner at dette er de store talls landskaper og at mange av selskapene er i ulike situasjoner. Jeg forstår at dette er komplekst. Men tallene fra SSB kan alle slå opp hvis de har en time til overs, og så kan de regne selv.

− Spørsmålet mitt er reelt nok: Kan det være at direktørene gråter for beløp som er småpenger i forhold til hva befolkningen betaler?