Lederspeilet | Datatilsynets Line Coll: Personverneren

­«Det kan jeg dessverre ikke gjøre,» sier en digital kvinnestemme uventet og umotivert ut i luften. Stemmen kommer ut av Line Colls telefon, som ligger på møtebordet mellom oss. Den uventede stemmen er egentlig en robot.

− Hvor kom den fra? Jeg google nettopp på noe, kanskje roboten «Siri», som vi snakket om nettopp. Men robotstemmen kan illustrere poenget mitt, nemlig at roboter finnes overalt i dagliglivet, og at vi, uten å tenke på det, snakker med dem hver dag, sier direktøren for Datatilsynet. Vi sitter på hennes kontor i Datatilsynets lokaler i Barcode i Oslo, og hun er inne i sin fjerde dag på den nye jobben.

−Det er jo nesten litt festlig nå som vi satt og snakket om det, legger hun til.

− Og litt skummelt?

− Og egentlig litt skummelt.

Vi omfavner

− Har vi tapt personvernkampen med fremveksten av de store selskapene som vet alt mulig om oss og selger opplysninger om oss, som Google, Amazon, Apple og Facebook?

− Teknogigantene har fått sin posisjon fordi de har rettet seg mot privatpersoner, og folk har omfavnet dem, begynner Coll.

− Vi har vel aldri sett noe tilsvarende i historien, ikke minst hvor fort det har gått.

− Lovgiver henger alltid bakpå. Når en ny lov er utformet, har den teknologiske utviklingen ført til at loven er utdatert nesten med det samme, tilføyer hun.

Men fullstendig pessimistisk kan ikke datatilsynsdirektøren tillate seg å være – i hvert fall ikke så kort tid inne i den nye jobben.

Riktignok var forløperen for EUs direktiv om personvern fra 1995, «utdatert før blekket var tørt» på grunn av den ekstremt raske utviklingen på nittittallet, konstaterer Coll, men det nåværende direktivet, GDPR, vedtatt i 2018, synes hun fungerer – om ikke perfekt.

Europeisk sky

− Men vi legger jo igjen elektronisk spor hele tiden, som en eller annen, vi vet ikke hvem, har tilgang til, og som noen, vi vet ikke hvem, kan få tilgang til i fremtiden?

− Jo, og alle disse sporene ender «i skyen». Men det er flere skyer, noen i Asia, noen i USA og andre i Europa. EU-forordningen har strenge bestemmelser for hva som kan skje med opplysningene i Europa. Og europeiske virksomheter kan ikke uten videre lagre sine data i en amerikansk sky, forklarer Coll.

− Vet alle norske selskaper dette?

− Mitt inntrykk er at det er det godt kjent. Store virksomheter har egne avdelinger og jurister som tar seg av personvern, og de virker veldig opptatt av det. Det høye bøtenivået ved brudd på reglene spiller selvsagt også inn. Men det kan være mindre selskaper som ennå ikke har flyttet sine opplysninger fra for eksempel en asiatisk sky til en europeisk sky.

Oversetterjobb

− Hvor er akilleshælen for norske private og offentlige virksomheter i forhold til datasikkerhet og personvern?

− Problemet ligger i at det er vanskelig å gå fra lovtekst til praksis. Enhver lov er utformet på skrivebordet. Og enhver virksomhet eller bransje har særskilte behov, enten det dreier seg om banker, forsikringsselskaper, sykehus, Finn.no, eller skoler. Alt fra internasjonale giganter til en liten frisørsalong på Gjøvik med kunderegister. Alle har forskjellige utfordringer.

− Kravene i direktivet griper inn i grunnleggende operasjoner i virksomhetene. Det trengs en stor oversetterjobb hvor kravene blir satt inn i en kontekst som fungerer for hver virksomhet.

-Hvem skal oversette fra direktiv til enkeltvirksomhet? Datatilsynet kan vel ikke gjør det for alle?

− Nei, det må de gjøre selv. Offentlige virksomheter i samme sektor kan samarbeide om det. Vi har for eksempel identifisert og fremhevet behovet for en samordning og enhetlig praksis i kommunene. Der ligger det mye sensitiv informasjon, blant annet om barn og unge, og der har det vært hendelser med brudd på reglene og avvik.

− Men det kan være vanskeligere for private aktører å samarbeide, særlig konkurrenter. Her er det mye arbeid for gode advokater og compliance-avdelinger.

Lang saksbehandling

− Fire Hjorth-advokater har gått ut i Finansavisen og ønsket seg at du prioriterer kortere og mer effektiv saksbehandling for næringslivet, er det noe du er opptatt av?

− Ja. Reelt personvern handler i bunn og grunn om enkeltpersoner, kunder, pasienter og brukere. Det tar i en del tilfeller for lang tid for enkeltmennesker å ja eller nei, få svar på sin klage eller avslutning av sin sak. Dette er noe Datatilsynet har jobbet med i mange år.

− Så du tror ikke at disse advokatene egentlig mener at det er for brysomt og tar for lang tid for dem, at det ikke er så nøye med personvern?

− Jeg tror ikke de ønsker mindre personvern, men mer praktiske og løsningsorienterte prosesser, en mer oversiktlig saksgang og mer forståelig kommunikasjon som kan omsettes i praksis for sine klienter.

Spennende tilbud

Selv kjenner hun selvsagt god godt de fire advokatene. Hun kjenner de fleste andre som jobber med personvern, for hun har selv lang erfaring med å gi råd til selskaper om datasikkerhet som partner i advokatselskapet Wikborg Rein.

− Det er ikke så mange som går fra å være partner i et stort forretningsadvokatselskap til å bli leder i det offentlige. Hvor mye har du gått ned i inntekt?

− Det vil jeg ikke si noe om, sier Coll, og røper intet når jeg prøver meg frem og spør om inntekten her halvert, eller redusert til en tredjedel eller kanskje til og med en fjerdedel.

Men hun bekrefter at hun ble headhuntet og at hun opprinnelig ikke hadde tenkt å forlate Wikborg Rein hvor hun «elsket å jobbe – det er et fantastisk sted».

− Det er spennende å være med på noe som betyr så mye i dagens samfunn, nasjonalt og globalt. Å få tilbud om å jobbe her var så spennende at jeg ikke klarte å si nei, mener Coll som skrev sin studentavhandling i 1997 om «elektroniske spor og personvern i e-handel», altså forløperen til dagens netthandel.

Pappa og Bing

Hun har jobbet med personvern i 27 år, først som vitenskapelig assistent under Jon Bing.

− Faren min kjente ham faktisk, de var i samme kollokvium under studiene, hvor også tidligere PST-sjef Hans Olav Østgaard med, selv om de tre jobbet med veldig forskjellige ting etterpå. Jeg har en science fiction bok av forfatterduoen Bing og Bringsværd med dedikasjon til min far, som jeg fant etter pappa døde, forteller hun.

− Ble du påvirket av fargerike Bing i din karrierevei?

− Sikkert. Han var veldig førende, en visjonær. Men også av andre jurister og forskere som Lee Bygrave på Senter for rettsinformatikk.

− Hvordan ble du påvirket av din far, som var advokat i Vestby?

− Han var mitt store forbilde som barn. Jeg tror jeg ble mest påvirket av hvordan han var som person, veldig jordnær og «nedpå». Han snakket med alle og prøvde å hjelpe så mange som mulig.Jeg husker at mamma ble sur på ham fordi ikke alle klientene klarte å betale regningene sine. Hun jobbet hos ham etter å ha vært hjemmeværende noen år.

Husarbeid

− Er det sant at du også er påvirket av pappaen Atticus Finch i Harper Lees roman «To Kill A Mockingburd», som jo er en veldig idealistisk advokat?

− Du har lest Advokatbladet, ser jeg! Ja, det var et sommerintervju for noen år siden hvor jeg nevnte noe jeg var opptatt av der og da. Akkurat nå ville jeg heller ha sagt «Alt lyset vi ikke ser» av Anthony Doer.

− Heidi Lindes «Når vi klager over husarbeid» gir også et herlig tidsbilde av kvinner i 2020, med alle kravene som stilles til oss. Fremdeles er det jo kona som passer på gave når svigermor har bursdag. Det er moren i familien som har oversikt over hvilke unger i barneselskapet som har cøliaki, og hvilke som skal ha laktosefrie melk eller er veganere. Det er mor som kutter gulrøttene i matpakken ut i form av små svaner. Om jeg kjenner meg igjen? Jo, det kan man si.

− Vil barna dine, Henrik og Ida, bli advokater?

− Henrik blir 14 og Ida er 11. De vet ikke hva de vil bli.

Ikke penger

− Du hadde jo flere kvinnelig advokatkolleger i Wikborg Rein, er dette med kvinnerepresentasjon noe du har kjent på i ditt yrkesliv, eller kan vi la den diskusjonen ligge i 2022?

− Nei, når det gjelder forretningsadvokater har det skjedd lite, utbryter hun.

− Den diskusjonen kan vi absolutt ikke la ligge i advokatbransjen. Dette synes jeg er kjempeviktig. Kvinner kan nå helt til topps, også her. Jeg er litt sur over at det er så få kvinnelig forretningsadvokater.

− Hvorfor er det så mannsdominert?

− Da må vi snakke om driverne. Og det er suksess. Det er penger.

− Hva driver deg selv?

− Ikke penger, som du skjønner. Prinsipielt synes jeg det bør være en større utskiftning, begge veier, av ledere mellom det offentlig og det private. Det tror jeg hadde gavnet begge sider. Her i Datatilsynet har jeg fått kolleger som er idealistiske, jeg inkluderer meg selv i dette, som ønsker å være med på noe som er større enn neste lønnsjekk. De brenner for fagområdet.

Covid

− Har covid gitt oss mindre datasikkerhet?

− Ikke nødvendigvis, men pandemien har utfordret personvernet. Nedstengning og hjemmekontorer medførte mange raske og provisoriske dataløsninger, som ikke alltid var godt nok testet og sikret. Det gjelder skolebarn også. Når undervisningen foregår digitalt, lagres mye mer av aktiviteten i skolehverdagen deres. Når mye mer virksomhet foregår digitalt, legges det igjen flere spor.

− Og etter en i krise, når samfunnet henter seg inn igjen, er det en risiko for en «slippery slope», for at noen slike løsninger blir permanente.

− Arbeidsgivere har vel også et ønske om å forsøke å kontrollere ansatte på hjemmekontorer?

− Ja, overvåkingen og kontrollen i arbeidslivet blir i hvert fall ikke mindre når folk sitter med PC-en ved kjøkkenbordet.I USA og land med dårligere personvern enn hos oss kan arbeidsgivere følge med i alt du gjør fra minutt til minutt. De kan til og med se hvor fort du skriver på tastaturet, og om du skriver feil.

Ugjennomtrengelig jus

− Oi, jeg må skjerpe meg, ser jeg. Er det sant at selskaper som Facebook og Google kan følge med på hva vi gjør selv om datamaskinen er slått av, og til og med kan kjenne igjen stemmen vår, fordi vi en eller annen gang har sagt ja til en av de mange spørsmålene om vi «aksepterer» en lang harang fra amerikanske jurister, som vi ikke forstår eller har tid og mulighet til å få oversikt over?

− Det vet jeg ikke om er sant, sier Coll.

Men hun bekrefter at den amerikanske jus-sjargongen kan være en utfordring, selv for henne, som har jobbet med personvern-jus hele yrkeslivet.

− Vi har ikke sjans til å finne ut hva som egentlig ligger i vilkårene, det ville i så fall tatt hele dagen. Jeg skjønner godt at folk ikke skjønner hva de sier at de aksepterer, sier hun.

− Kaster de litt blår i øynene på oss i EU, skyver de ansvaret over på oss brukere?

− Det er jeg ikke enig i. Det er viktig å være klar over at når en privatperson trykker på «accept» så omfattes ikke det av EU-forordningen konkret. Avtalen du sier deg enig i når du klikker, er en privatrettslig avtale mellom deg og selskapet.Den har du selv ansvar for. Men selvsagt har det en geopolitisk side og har betydning for hvordan EU reagerer mot asiatiske og amerikanske selskaper.

Forsiktig med sosiale medier

− Det er vel en asymmetri, lille meg mot en global tech-aktør? Bruker du selv Facebook?

− Jeg har en konto, men bruker den ikke utover å sjekke når venner har bursdag og klikke «gratulerer med dagen», sier Coll.

−Da kommer vi tilbake til det vi nettopp har snakket om. En østerrisk jurist, Schrems, har saksøkt Facebook nettopp fordi det er uklart hva som skje med dataene våre. Det bli interessant å se hva som skjer med den saken. Som de fleste mener jeg at jeg ikke har noe å skjule, men har allikevel ikke lyst til å være fullstendig åpen om privatlivet.

Coll legger til at barn og unge neppe helt forstår hva hun snakker om, for de legger jo ut opplysninger om seg selv daglig. Det gjelder også barna hennes, røper hun, men legger ellers et slør over eget privatliv. Utover at hun bader hele året, inkludert isbading om vinteren, det legger hun ikke skjul på.

− Men jeg legger absolutt ikke ut noen bilder av meg selv mens jeg bader, med unntak av et bilde hver jul til en gammel kollega som venter seg det, det er blitt en tradisjon, tilføyer hun.

Siris kolleger

Andre tradisjoner i Coll-familien inkluderer deilige ferieuker på hytta på Kråkerøy, som ble bygget av hennes oldeforeldre i 1919.

− Kråkerøy er fantastisk, og barna mine er femte generasjon der. Det er ikke «lyxig», men veldig deilig.

− Du har sagt i et foredrag (lagt ut av Wikborg Rein) at vi i vår tid snakker mer med roboter enn med ektefellen. Hvilke roboter er det?

− Vi har jo allerede hørt fra «Siri». Hun har en kollega som heter «Alexandra», det er utallige, ikke alltid med egennavn. Hvis du setter deg inn i en av disse kinesiske bilene som ble lansert nylig, kan du kanskje snart si til den: «Kjør til mamma, men stopp på Baker Hansen underveis». Så gjør den det.

− Du kan be om å få litt musikk når du sitter hjemme en kveld, og be en passende film, så får du det, sier datadirektøren som sjelden bruker tiden sammen med Siri og hennes kolleger. Hun foretrekker å snakke med barna eller gå tur i skogen med sin hund, som er en brun og hvit lagotto romaglo, en italiensk vannhund.

− En gang jeg var i skogen i Umbria i Italia traff jeg en illsint eldre mann mens jeg var på tur med hunden. Jeg hadde en annen hund da, det var da jeg bodde i Italia et halvår i 2006 som forsker. Jeg hadde nok kommet meg inn på en eiendom hvor jeg ikke skulle være. I hvert fall ble jeg skjelt ut etter noter, forteller hun.

Umbria

− Det viste seg at han var en trøffeljeger. Han kom med hundene sine. Jeg fikk forklart ham på mitt dårlige italiensk og litt tegnspråk at min hund var en fuglehund som ikke var interessert i trøfler, og da viste han frem hva han hadde i lommene, det var svære svarte og hvite trøfler. De var sikkert verdt tusener på tusener.

− «Guarda», sa han, «se», og strålte som en sol.

− Som i den nydelige italienske filmen som gikk for ikke så lenge siden?

− «Trøffeljegerne i Piemonte», ja. Jeg elsker Italia, og skulle jeg valgt ett land utenom Norge, måtte det bli Italia.