Krisemodus – den nye normalen

­«For lite, for sent», roper opposisjonen.
Så svarer regjeringen med superraske vedtak, som ikke har vært igjennom normal saksgang.

Slik krisebehandling ble vanlig under pandemien, men brukes nå på stadig flere politikkområder. På sikt kan det bli et demokratisk problem.

«Reelt sett brukte ikke regjeringen mer enn ti dager på å lage den strømstøtteordningen som gjelder for private strømkunder hele dette året. Saksbehandlingen foregikk utelukkende mellom det politiske lederskapet og noen få byråkrater i departementet og NVE».

Dette skriver kommentator og leder av Politisk Analyse, Aslak Bonde, i siste utgave av tidsskriftet «Stat & Styring».

Men til tross for saksbehandling i hurtigtogsfart, så skjedde likevel det som ifølge Bonde nesten alltid skjer når mediene og opposisjonen har definert en sak som «krise»:

Helt uavhengig av person og parti er kravet fra opposisjonen, mediene og opinionen umiddelbar handling. Dommen er, skriver Bonde, nesten alltid: «For lite, for sent».

− Jeg tror dette er en av ettervirkningene av pandemien, sier Aslak Bonde til Dagens Perspektiv.

Drahjelp av pandemien

For da Norge ble rammet av korona i mars 2020, etablerte regjeringen raskt en ny «krisepraksis» der den handlet og gjennomførte tiltak uten å involvere Stortinget. Det var det i starten bred enighet om at måtte til for å klare å kontrollere og håndtere pandemien.

Utfordringen for vårt politiske system er, ifølge Aslak Bonde, at denne praksisen har fortsatt også etter koronapandemien. Og nå brukes den på stadig flere saksområder.

− Så det er pandemien som har skylda for denne utviklingen?

− Ja, nei. Ikke skylda. Dette har med utviklingen av mediesamfunnet å gjøre. Om medier og opinion som krever stadig kjappere svar og raskere handling. Men pandemien hjalp til. Der ble det innført en type praksis som ser ut til å være videreført, sier Bonde.

− Faktisk så advarte Finansdepartementet om dette lenge før pandemien var helt over, legger han til, og viser til artikkelen i Stat & Styring:

«Finansdepartementet spådde effekten allerede i et evalueringsnotat i desember 2020: De mange månedene med kortslutning av de vanlige beslutningsprosessene kunne etter departementets mening føre til ‘en forventning om å levere etter svært korte tidsfrister også etter pandemien’».

Regjeringen møtte forståelse for at det ble handlet raskt under pandemien. Folk forventet det. Også Aslak Bonde ser at det var nødvendig å vise handlekraft når koronaen herjet. I alle fall i starten.

− Men etter hvert klarte man ikke helt å skille det som var tidskritisk fra det som ikke var det. Dette er jo også noe de to koronakommisjonene sier i sine rapporter.

Det opposisjonen på Stortinget kunne gjøre under pandemien var å kritisere regjeringens handlinger og tiltak – ellers var stortingspolitikerne svært lite involvert i koronahåndteringen. Og kritikken som kom i stadig større monn ettersom pandemibølgene slo inn over landet, handlet i stor grad om «tid og omfang», ikke om selve innholdet i regjeringens koronatiltak.

«For lite, for sent», ble omkvedet fra opposisjonsleder Jonas Gahr Støre og andre politikere utenfor regjeringsvarmen under pandemien.

Og akkurat det begrepet virket ikke covid-vaksinen mot.

− Høyre overtok begrepet umiddelbart da de kom i opposisjon etter valget, sier Bonde. I Stat & Styring skriver han:

«Søndagen etter at Russland hadde invadert Ukraina, besluttet EU-landene å stenge luftrommet for russiske fly. Det skjedde om morgenen, og den norske regjeringen brukte noen timer på å beslutte seg for å følge etter. I løpet av de timene hadde Høyre-leder Erna Solberg rukket å skrive på Facebook at det var «uforståelig» hvorfor ikke regjeringen straks fulgte etter EU. Den tidligere statsministeren oppførte seg nøyaktig som opposisjonspolitikeren Jonas Gahr Støre hadde oppført seg mot henne i noen avgjørende koronaøyeblikk.

Og akkurat den samme dommen over regjeringens håndtering av de høye strømprisene er avsagt utallige ganger fra helt ulike politiske hold de siste ukene. Det er ‘for lite for sent’.

Møter kritikk med ‘superrask handling’

«Det er den uforpliktende konkurransen mellom opposisjonspartiene som driver denne mekanismen», skriver Bonde. «Enten regjeringen er blå eller rød, vil det alltid være flere opposisjonspartier som konkurrerer om medieoppmerksomheten. Den som er raskest, og som kommer med krassest kritikk, får størst oppslag. Nesten alltid er oppslagene positive. Mediene er i liten grad opptatt av å stille kritiske spørsmål til opposisjonspolitikerne».

Denne kritikken av «manglende handling» møter da regjeringen gjerne med «superrask behandling» − tilsynelatende i alle fall. Et eksempel Bonde bruker i sin artikkel handler regjeringens nye havvindsatsing.

«Det var en ganske vanlig pressekonferanse i Marmorhallen i Miljøverndepartementets lokaler den andre onsdagen i mai. Statsministeren og tre statsråder sto på podiet for å kunngjøre en gigantisk satsing på havvind frem mot 2040. Det eneste skriftlige om regjeringens satsing var statsrådenes talepunkter. Hvor og hvordan de 1500 vindmøllene skulle komme, fikk ikke offentligheten vite noe om».

− Regjeringen er så opptatt av å fremstå handlekraftig at den offentliggjør sine beslutninger lenge før det formelle grunnlaget er lagt, og før det er noe konkret å ta stilling til for omverdenen, påpeker Aslak Bonde.

«Dette er den nye normalen», skriver han i Stat & Styring.

Les mer om politisk lederskap og ‘politikk vs forvaltning’:

• Krisemodus – den nye normalen

• Embetsverker er blitt mer politisert

• Vanlig med faglig uenighet i forvaltningen

• Langsiktighet gir sjelden gjenvalg

«Det kommer tiltak»

Ifølge Bonde så vi det samme denne uken, da regjeringen svarte på strømstøttekritikken. Både statsminister Støre, finansminister Vedum og energiminister Terje Aasland kunne alle forsikre om «det kommer tiltak».

Aasland redegjorde endog for de parlamentariske lederne, og sa blant annet noe om «en mulig eksportstans». Men han sa ikke om det faktisk ville skje eller noe om eventuelt når det i så fall ville innføres.

− Det kom jo ingen konkrete tiltak. De har bare sagt at de skal gjøre «noe». Ingenting ble konkretisert. Det var ikke noe av det som ble sagt som var dokumentert og det kom ingen vedtak som kan etterprøves, framhever Aslak Bonde.

− Men dette kjøpes av offentligheten og opinionen. I alle fall i første omgang.

− Stortinget blir satt litt sjakk matt? Det blir jo ikke ordinære behandling i komiteer, debatter, høringer og slike ting når politikerne skal vise denne typen «handlingskraft»?

− Nei, i disse sakene blir Stortinget satt så til de grader på sidelinjen.

To gir

Aslak Bonde skriver i Stat & Styring at vi risikerer å få en «forvaltning på to gir», dersom denne utviklingen fortsetter. Det betyr at de politiske sakene som er i offentlighetens interesse alltid vil bli prioritert og nærmest «hastebehandlet», mens resten av sakene ikke får særlig oppmerksomhet:

«De til enhver tid styrende politikerne lærer seg å behandle store sakskompleks i to hastigheter. De godtar at mediene, opposisjonspolitikere og lobbyister i fellesskap klarer å fremstille kriselignende tilstander som reelle kriser. Dermed svarer de med superrask handling på avgrensede saksfelt uten forsvarlig saksbehandling og med langt sterkere involvering fra den politiske toppen enn det egentlig burde være ... … I verste fall mister det politiske systemet evnen til å skille reelle kriser fra de påståtte, og det vil i altfor mange saker imøtekomme kravet om hurtigbehandling.

Det vil ikke bare føre til en generell svekkelse av forvaltningens saksbehandling, men også føre til en ressursvridning i departementer og direktorater. De byråkratene som jobber med saker som defineres som ikke-tidskritiske, vil bli bedt om å hjelpe til med hastebehandlingen først. Dermed kan det ta enda lengre tid å få vanlige politiske saker igjennom i systemet».

− Er ikke det du beskriver i artikkelen egentlig en utfordring, ikke bare for forvaltningen, men for det norske demokratiet som sådan?

− Jo, det kan bli en demokratisk utfordring på sikt, hvis man drar denne formen for politikkutforming og saksbehandling for langt, sier Bonde og legger til:

− Men demokratiske utfordringer har vi hele tiden. Og husk at det norske systemet er ganske så bestandig. Det utvikles som regel systemer og mekanismer som klarer å svare på utviklingen, sier den politiske analytikeren.

For uansett hva man måtte mene, så er energipolitikk forholdsvis kompliserte greier. Det toucher inn på EØS-avtaler, klimaforpliktelser og regler som helst bør følges.

Den private strømstøtten har dessuten bidratt til at strømprisene ble noenlunde levelige for de fleste private strømkunder. Men krisen har vart lenge, og nå treffer den næringslivet og industrien hardt, samtidig som det høye prisnivået ser ut til å vedvare igjennom kommende vinter.

Likevel ser Aslak Bonde små tendenser til at de aller krasseste stemmene nå møter en viss motbør. Flere eksperter har kommet på banen og «komplisert bildet». Lederne i LO og NHO har moderert enkelte av sine medlemmers tidligere krav og utsagn, og manet til en viss tålmodighet.

− Håndverkerne i LO og NHO har de siste dagene tatt litt grep om strømdebatten. Flere eksperter har nyansert bildet. Vi har, ikke bare i departementene, men også i organisasjonslivet, veldig mange byråkrater i dette landet, som evner å se og tenke langsiktig og som vet hvordan man skal håndtere medielandskapet og profileringshungrige politikere.