Kan Joe Biden framstå som den som kan skape fred i Ukraina? Kanskje, hvis han får 'fred' på hjemmebane, mener professor. Eller hva med Tyrkias president Recep Tayyip Erdogan? Han fremstilles av flere som en som nyter noenlunde tillit både i Kyiv og Moskva. (Foto: Alex Wong/Getty Images/AFP, Adem ALTAN / AFP)
Politisk lederskap: − Nå trenger vi en moderne Winston Churchill
Ledelsesprofessor har vanskeligheter med å se en «verdensleder» som kan bidra til å få en slutt på krigen i Ukraina.
− Og i Kina forholder president seg merkelig taus.− Vi står foran en tid der vi risikerer å oppleve en enorm inflasjon. Det er det mange nasjoner som vil få trøbbel med. Det viser for eksempel den nye .− «Empire by invitation» er et begrep som har vært brukt om for eksempel USA. Ja, de har stor makt, men de inviterer også til noe mer, til Coca cola, Hollywood og popmusikk. Denne formen for «soft power» er i ferd med å bli borte. Kina har lite av det. Og hvis kommer tilbake, vil også USA bli mindre inviterende.− Jeg snakker om en risiko for en mye mer fragmentert verden. Et realistisk scenario for Ukraina-krigen er at den «blir glemt» av resten av verden. At vi blir vant til den. Slik som i Syria og Jemen. Se på Irak, Algerie, og Balkan. Det er flere tidligere krigssoner i verden med en veldig skjør fred der ting fort kan blusse opp igjen.− At det kommer en fraksjon, en person, som kan invitere til en løsning. For noen år siden kunne det vært Kina, men det tror jeg ikke lenger. Kanskje kan det bli Tyskland? Faktisk kanskje eller noen herfra, det kan skje om de skandinaviske lederne jobber sammen. Eller kanskje Joe Biden klarer å løse dette, hvis han får være i fred på hjemmebane. Men det er langt fra sikkert.
− Det er fristende å si at vi trenger en ny Churchill, men så er det vel kommet fram sider ved ham som kanskje ikke er noe å trakte etter.
Organisasjonspsykolog og BI-professor Jan Ketil Arnulf har vanskelig for å se den verdenslederen som kan ta grep og bidra til fred i Ukraina.(Foto: BI)
− Men, det som er viktig nå, er at det står fram ledere som våger å ta svært velkalkulert risiko med tanke på at man vil noe for framtiden. Det gjorde jo Churchill, sier psykolog, professor i organisasjon og ledelse og forfatter av boken «Den norske atomlandsbyen» Jan Ketil Arnulf.
Mange eksperter er overrasket over hvor «dårlig» de russiske styrkene har framstått i løpet av krigen. Det har kommet meldinger om lav moral, feilslåtte strategier og dårlig utstyr.
− Russland tapte i realiteten krigen i løpet av de første 24 timene, mener Arnulf. – Nå har de kjørt seg fast, og det var helt sikkert ikke slik Putin hadde sett for seg dette felttoget. De måtte skifte til «plan C», for de hadde ingen «plan B».
− Russlands krigsmaskin framstår som en full ex-bokser som raver rundt på en taxiholdeplass og truer folk. Forskjellen er at Putin har atombomber i baklomma.
Miljøet blant verdens ledere er ytterst ustabilt om dagen
«Ny Churchill?»
Jan Ketil Arnulf er usikker på om det kommer noen «ny Churchill» som kan redde situasjonen. Nato og EU prøver, og viser tilsynelatende stor beslutningsdyktighet når det gjelder å fordømme og sanksjonere Putin, samt sende våpen til ukrainerne. Men han legger til ordet «midlertidig».
− Denne beslutningsdyktigheten vil ikke vare evig. Dersom dette trekker ut, vil de europeiske lederne, og Joe Biden i USA, støte på økt motstand på hjemmebane fra mennesker som får det vanskeligere med høye energipriser og generelt dyrere varer.
Miljøet blant verdens ledere er ytterst ustabilt om dagen, mener Jan Ketil Arnulf.
− Det foregår sikkert ulike fremstøt og forsøk på dialog og forhandlinger i kulissene, men så langt virker det som om ingen av partene i krigen er villige til å la seg «snakke med». Kanskje en av dem til slutt lar seg slite ut. Jeg vet ikke. Det er mulig FNs Antonio Guterres eller Tyrkias leder Recep Tayyip Erdogan kan få partene til reelle forhandlinger etter hvert, men det ser ikke lyst ut akkurat nå.
− Husk at alle lederne som er involvert i dette på en eller annen måte også må klare å stå i den heftige informasjonskrigen som foregår. Løgner bidrar ikke til en ny sannhet, men de bidrar til å destabilisere andre sannheter. For å manøvrere og utgjøre en positiv kraft i det politiske terrenget denne krigen har skapt, trenger du som leder med både vilje, et stabilt temperament, lav nevrotesisme og høy IQ.
− Hvem kan hake av på alle de egenskapene?
− Kanskje Jens Stoltenberg? Men han er jo bundet av sin egen lederrolle. Det er de fleste av aktørene her, og det gjør ting vanskelig, sier Arnulf.
− Det er i alle fall en guds lykke at det ikke er Donald Trump som sitter i Det Hvite Hus nå. Og det er nesten like stor lykke at ikke Marine Le Pen vant det franske valget. Men begge deler kunne fort ha skjedd. Så små marginer er det i «verdenstoppen». Heldigvis valgte Boris Johnson i Storbritannia side veldig tidlig og veldig tydelig. Det tror jeg mange andre europeiske ledere trakk et lettelses sukk over.
− Det så en liten stund ut til at Olaf Scholz og kanskje Emmanuel Macron kunne gjøre en forskjell, men rot på hjemmebane har gjort dem trege i handlingen. Særlig tyskerne var nær ved å ta en viktig lederrolle, men har i de siste ukene vært vaklevorne på grunn av sin avhengighet av russisk olje og gass, derfor sliter de med forholdet til Kyiv.
− USA har stjålet showet igjen, og Boris Johnson har greid å ri på denne krisen og endog sammenliknet Ukrainas kamp med Brexit, sukker Arnulf.
Arnulf påpeker at de fleste av verdens politiske toppledere i dag er folk som har kommet til makten mens populistiske kriser har snudd opp ned på den globale politikken.
− Ikke alle disse er selv populister, noen av dem er kanskje tradisjonelle politikere og noen er rene maktmennesker. Men den internasjonale liberale orden har blitt grundig rystet de siste 10 årene, og mesteparten av politikernes kunder er hjemmepublikum, sier han.
− Få eller ingen politisk leder blir populær av å være flink internasjonalt, men mange har lyktes hjemme ved å snu ryggen til internasjonal takt og tone. Se på Modi i India, Duterte i Filipinene og Bolsonaro i Brasil. Disse spiller ingen direkte rolle i krigen men de spiller en stor rolle i FN som regulatorer av hva verdenssamfunnet gidder å reagere på. Alle sammen ser krisen i Ukraina som en god anledning til å selge sin støtte dyrt og bruke anledningen til å svekke aksen USA-Europa.
− Europa og USA får ikke særlig støtte for sin harde linje overfor Russland i Asia og Afrika. «Hvor var dere når det brant her?» er vel noe i retning av hva de tenker der. Og det kan man kanskje forstå, sier Arnulf, og legger til:
Xi Jinping
Det som virker sikkert ifølge Jan Ketil Arnulf er at bare land med store finansielle muskler vil greie å stå oppreist i tiden som kommer, og at bare politikere som greier å kombinere nasjonal med internasjonal politikk vil kunne spille en rolle. En av delene holder ikke.
Annonse
Færre og færre land identifiserer seg med andre. Så hva skal dagens allianser lages av? Økonomi, ideologi, kultur eller etnisitet?
Store endringer i politisk klima
− Antagelig står vi foran noen ganske store endinger i det globale politiske klima, mener Arnulf.
− Etter Andre verdenskrig fikk vi et delt verdensbilde, der USA og Sovjetunionen sto på hver sin side, i tillegg til en stor gruppe utviklingsland. Her var USA økonomisk overlegen, men sovjeterne og klatre å konkurrere om det ideologiske verdensbildet og om atomvåpen.
− Men dette denne politiske «inndelingen» finnes ikke lenger. Nasjonalismen spiller en stadig større rolle i en verden som kommer nærmere og nærmere. Det er et paradoks. Internasjonalt samarbeid fungerer ikke. Og du vet ikke hvor de enkelte land står eller hvor de går. Se på Kina, ingen aner hva de egentlig mener om krigen i Ukraina.
− Færre og færre land identifiserer seg med andre. Så hva skal dagens allianser lages av? Økonomi, ideologi, kultur eller etnisitet?
