Ledelse
Vanlig med faglig uenighet i departementene
I en gitt sak er det ikke ett faglig uavhengig syn som alle i embetsverkets ulike departementer står sammen om. Snarere tvert imot, framhever riksrevisor Karl Eirik Schjøtt-Pedersen.
Nesten halvparten av sakene fra Olje- og energidepartementet som hadde høringsrunde for fire år siden ennå ikke er ferdig behandlet, skriver Stat & Styring. Det er en indikasjon om at det for enkelte saker går rimelig langsomt i OED.
Kritikerne mener er at det er særlig saker som ikke har med olje og gass å gjøre som «tar lang tid» i OED. For eksempel havvind – en sak et samstemt politikerkorps har snakket varmt om i årevis. Men som ikke «prioriteres» av byråkratene i Oljedepartementet. De vil heller jobbe med karbon, for å si det slik.
Les mer om politisk lederskap og ‘politikk vs forvaltning’:
Havvind til næringsministeren
Dette kan være en av årsakene til at næringsminister Jan Christian Vestre har holdt såpass mange pressekonferanser om «regjeringens kommende havvindsatsing». Næringsminister Vestre har nærmest «kuppet» energiministerens saksområde, og sitter nå tilsynelatende ved rattet når det dreier seg om havvindssatsingen. Dette har Vestre fått mye skryt for – både av industrien, av miljøorganisasjonene og av politikerkollegaer fra flere partier.
Men han møter også kritikk: Når kommer det noe konkret? Når kommer det tall, kostnadsoverslag, framdriftsplaner ...? Når kommer den politiske saken?
Man kan fastslå at Vestre har skapt høye forventninger og ditto fallhøyde. Hvordan det hele ender, gjenstår å se. Poenget her er at han har utfordret vanlig saksgang i departementet, og også gått andre steder enn til OED for å finne faglig støtte.
De av oss som har hatt mulighet til å delta i slike prosesser, vet at det kan være svært sterke motsetninger mellom departementene
Hva er «faglig rett»?
Men kritikken mot forvaltningens forkjærlighet for «sine saker», er ikke ny. I boken «Norsk byråkrati – kan det bli bedre», er nettopp departementenes bevisste, og kanskje også ubevisste, ensretting et av temaene. I boken diskuterer tidligere statsråd i flere departementer og nåværende riksrevisor Karl Eirik Schjøtt-Pedersen om embetsverket kan «være både faglig uavhengig og politisk effektivt».
De ansatte i departementene har nemlig en slags dobbeltrolle ifølge Schjøtt-Pedersen: De er en del av forvaltningen, men de er også en del av statsrådens sekretariat.
Idealet er at embetsverket skal være politisk nøytrale, med tung faglig kompetanse. Dette fremstilles tidvis som om embetsverket kun søker det faglig riktige svaret, skriver Schjøtt-Pedersen. Men hva betyr det? Hva er «rett svar» i en kompleks sak?
«De av oss som har hatt mulighet til å delta i slike prosesser, vet at det kan være svært sterke motsetninger mellom departementene … … I en gitt sak er det altså ikke ett faglig uavhengig syn som alle i embetsverkets ulike departementer står sammen om … … Tvert imot representerer departementene ulike sektorer med ulike mål og ulike interesser, og det som er embetsverkets syn, formes i stor grad av disse interessene. Embetsverket i Samferdselsdepartementet har andre faglige vurderinger av hvor traseen for en vei skal gå, enn embetsverket i Klima- og miljødepartementet, selv om fakta er de samme for dem begge».
Karl Eirik Schjøtt-Pedersens poeng er at det ofte ikke finnes enkle og «nøytrale» faglige vurderinger. Embetsverkets faglige vurderinger formes av hvilken fagbakgrunn man har og hvilke interesser man søker å ivareta.