Direktør ved Nasjonalmuseet Ingrid Røynesdal: Flere hoder som tenker kritisk, skaper større rom for gode løsninger

­Nasjonalmuseet får 800 millioner i årlig statsstøtte og direktøren her har en av kultur-Norges mest betydningsfulle stillinger.

Men siden museet ble en stiftelse da Nasjonalgalleriet, Museet for samtidskunst, Kunstindustrimuseet, Arkitekturmuseet og Riksutstillinger ble slått sammen til Nasjonalmuseet i 2003, har ingen av direktørene sittet i de to åremålsperiodene (2 x 6 år) som er mulig.

Direktørene har kommet og gått i raskt tempo. Den første, Sune Nordgren, holdt i tre år, fra 2003 til 2006. Danske Allis Helleland klarte to år (2006 – 2008), før Audun Eckhoff satt hele sin første åremålsperiode, men fikk ikke forlenget den, selv om han ønsket å fortsette.

Også for Røynesdals forgjenger, Karin Hindsbo, holdt det med én periode. Men hun sluttet høyst frivillig, da hun ble til budt stillingen som sjef for Tate Modern i London – en av de virkelige prestisjejobbene i den europeiske kunstbobla.

Ingrid Røynesdal vært sjef for Nasjonalmuseet siden oktober i fjor, og sier hun ikke et øyeblikk har tenkt over at alle hennes forgjengere har «sluttet før tiden». Hun er mer opptatt av hva hun selv kan få til. Hun sier hun fortsatt holder på «å lære», men har rukket å se hvilket «fantastisk potensial museet har».

– Mulighetene som ligger i å skru sammen en organisasjon som fortsatt er i startfasen for å kunne ta ut det store potensialet, trigger meg, forteller den fortsatt ganske ferske museumsdirektøren.

Kritiske røster

I slutten av mai i fjor ble det klart at lederen for Oslo-filharmonien gjennom de siste 10 årene, Ingrid Røynesdal, var ansatt som ny direktør ved Nasjonalmuseet. Umiddelbart ble hun møtt av en pen bukett kunstnere, museumsfolk og kunstakademikere som stilte seg svært kritisk til ansettelsen. Essensen i kritikken var at «ved å ansette en øverste leder som ikke har kunstfaglig bakgrunn, bryter styret for museet en over 100 år lang tradisjon». Røynesdal var jo «bare» en musikutdannet statsviter.

Den kritikken har ikke bekymret den nye direktøren nevneverdig.

– Det er flott med engasjement fra kunstfeltet og det er heller ikke så rart at en så viktig stilling skaper debatt, sier hun når Dagens Perspektiv blir vist inn et møterom i den øverste etasjen i det nye praktbygget i Vika der Nasjonalmuseet nå holder hus.

– Da Den Norske Opera og Ballett fikk en sjef som var et teatermenneske, skjedde det samme, legger hun til med et aldri så lite skuldertrekk. Kommunikasjonsrådgiveren som fulgt meg opp i heisen har forlatt åstedet.

Røynesdal er selvsikker og klar til å snakke kultur- og kunstpolitikk.

– Kulturinstitusjoner har et større scope i dag enn tidligere. De er blitt mer komplekse, sier hun.

Til dem som verken har statsvitenskap eller ledererfaring på høyt nivå, kan det legges til at begrepet «scope» handler om «omfang» eller «rekkevidde». En virksomhet som får større rekkevidde, vil også bli mer kompleks.

– Kulturinstitusjonene i dag skal innfri mange oppdrag og treffe et stort publikum, i et moderne samfunn, der kampen om folks tid stadig blir tøffere. Med det nye Nasjonalmuseet har vi også fått mye større forventninger og et større krav om å være relevant for stadig flere, sier Røynesdal.

Og uten å ha sagt det direkte, har hun dermed klargjort at det å være leder for en institusjon som Nasjonalmuseet trenger mer og annen type ballast enn kun hovedfag i kunsthistorie.

Dessuten er Røynesdal gift med en billedkunstner. Men akkurat det poenget synes hun nærmest er latterlig å bringe på banen. Hun har selvsagt rett i det. Men det er uansett litt gøy ...

Den kunstfaglige kompetansen ved Nasjonalmuseet er ivaretatt, og vel så det, ifølge sjefen:

– På dette huset har vi mange fagfelt. Ikke bare billedkunst. Men vår kunstkompetanse er sterk. Veldig sterk.

– Er det noe jeg har gjort i livet mitt, så er det å legge til rette for og fasilitere kunstnerisk formidling og produksjon på mange måter.

Ferdig snakka. Ingrid Røynesdal synes i alle fall ikke at ansettelsen av Ingrid Røynesdal var feil.

Og det synes ikke styrelederen ved Nasjonalmuseet Maria Moræus Hanssen heller. Hun var tvert imot særdeles fornøyd med valget: – Ingrid Røynesdal er en rutinert og moderne kulturleder med meget god kjennskap til både norsk og internasjonalt kulturliv, skrev Moræus Hanssen i en pressemelding da ansettelsen ble offentliggjort.

Samer og dragehoder

Vi spoler noen måneder fram. Museumsdirektøren har lært leksene sine:

– Nasjonalmuseet er et stort hus, som skal være relevant for alle. Vi skal ha ulike tilbud og romme mange ulike aktiviteter. Siden åpningen i juni 2022 har vi hatt over to millioner besøkende og i 2023 arrangerte vi 3400 omvisninger.

– Hva kan du friste publikum med i år da?

– Hva med den samiske kunstneren Britta Marakatt-Labba? Eller kanskje arkitekturutstillingen Dragerog laftvirker spennende?

Direktøren lekser ikke bare opp nå. Hun er tydelig engasjert.

– Vi skal ha en utstilling av ikonet Mark Rothko. «Malerier på papir», heter den. Det er en svær utstilling i Paris akkurat nå med Rothkos malerier, og papirverkene vises i Washington D.C. Når utstillingen kommer hit, blir det den første store utstillingen med Rothko noensinne i Norden. – Vi kan også tilby utstillinger med norsk-svenske Anna-Eva Bergman og russiskfødte Vasilij Kandinskij. To kunstnere som begge satte et sterkt preg på kunsten mot slutten av 1900-tallet.

– Ok, fint … Vi lager en egen tekstboks med årets høydepunkter tenker jeg.

– Vi legger opp aktiviteter rettet mot alle målgrupper. Nasjonalmuseet er som en maskin som tikker og går med tilbud både til de som er tett på fagområdene våre, og de som er her for første gang.

Ingrid Røynesdal

Foto

Ina Wesenberg / Nasjonalmuseet

Født: 1. august 1978, oppvokst på Byåsen i Trondheim.

Sivil: Bor i Oslo. Gift. 1 barn på 15 år.

Utdanning: 6-års klaverutdannelse ved Norges musikkhøgskole mellom 1998-2005. Parallelt med klaverutdanningen fullførte hun sin mastergrad i statsvitenskap ved Universitetet i Oslo.

Karriereglimt:

• 2011-2013: Direktør ved Edvard Grieg Museum Troldhaugen i Bergen.
• 2013 – 2023: Direktør i Oslo-filharmonien.
• Oktober 2023: Hun overtar stillingen som direktør for Nasjonalmuseet etter Karin Hindsbo.

Røynesdal har også jobbet som rådgiver og foredragsholder for næringslivet, vært musikkanmelder i Aftenposten og kommentert tennis for Eurosport.

Hun har styreerfaring fra blant annet Aschehoug forlag, Talent Norge, VGTV og arbeidsgiverforeningen Spekter.

Som ung var hun tennisspiller på landslagsnivå, med 14 norgesmester-titler i aldersbestemte klasser.

Innkjøpt og satt i kjelleren

– Apropos maskin. For norske kunstnere er et av de viktigste suksesskriteriene å være «innkjøpt av Nasjonalmuseet». Men det er ikke så mange av dem som faktisk henger på veggen her? De fleste står jo «i kjelleren»?

– Det premisset kjøper jeg ikke. Norske kunstnere er godt representert i Nasjonalmuseets samlingspresentasjon. Her finner du kunst, arkitektur, kunsthåndverk og design fra norske kunstnere i rikt monn. Vi bytter dessuten jevnlig ut verk i forbindelse med utlån, konservering eller innkjøp, og vi har omfattende utlån til andre museer. Samtidig er det slik at samling er en sentral del av museets oppdrag. Vi samler kunst for ettertiden. Vi bidrar til å sikre vår kulturarv.

– Evner dere å «snu den store maskinen rundt», dersom det skjer noe som plutselig gjør en kunstner aktuell?

– Ja. Det mener jeg at vi gjør. For eksempel ryddet vi et rom til en ekstra utstilling med kulltegninger av Håkon Bleken i forbindelse med hans 95-årsdag. Folk stod i lang kø for å få dette med seg, og vi vil gjenta utstillingen tre ganger i mars. Og da billedkunstneren Bjørn Ransve fikk utmerkelsen St. Olavs Orden i november i fjor laget vi en liten pop-up-utstilling med ham.

– Hvor mye penger har dere å bruke til innkjøp i løpet av et år?

– Hvert år gjør vi innkjøp for mellom 10 og 12 millioner kroner. Av dem kommer rundt 10 millioner fra overføringen over Statsbudsjettet, mens to millioner kommer fra Sparebankstiftelsen DNB som støtter innkjøp av norsk samtidskunst.

I tillegg får museet en mye av sin kunst i form av private gaver eller som utlån «på livstid». Sparebankstiftelsen og andre private institusjoner er viktige i så måte.

– Et svært viktig maleri av Vasilij Kandinskij som vi i høst fikk opp på veggen fordi Sparebankstiftelsen DNB ga oss det på langtidsutlån, hadde vi aldri hatt noen sjanse til å kjøpe inn med våre budsjetter. 10 millioner kroner er ikke mye hvis du skal sikre deg slike verk.

Dermed er vi over på kulturpolitikken igjen. Om kunstens «knefall for den rike privatsfæren». Men sannheten er at dette systemet er en integrert del av hele vår kulturpolitikk.

– De offentlige institusjonenes avhengighet av gode samarbeid med private er en erkjennelse det er viktig å ha med seg, og det mange glemmer er at det har vært svært viktig i Norge, også historisk, mener Røynesdal. – Det gir oss som museum et mye større mulighetsrom, for eksempel til å ha store utstillinger med verdenskjente kunstnere, legger hun til.

– Christian Krohg og «oppdagelsen av Amerika»?

Ok, det va’kke hennes skyld, og det skjedde i de dager da Ingrid Røynesdal ennå ikke var ansatt som museumsdirektør. Men alt bråket rundt Krohgs stadig mer kjente og folkekjære maleri, viste til fulle at det norske folk er opptatt av Nasjonalmuseet sitt og den kunsten som er der.

– Den saken viste jo hvordan kunst fortsatt kan skape debatt og at mange har et sterkt forhold til kunsten på Nasjonalmuseet, sier Røynesdal. Og det er omtrent det hun vil si om den saken.

Hun tar på seg diplomatfrakken nå. Hun vil ikke mene noe om «kvaliteten» på Kroghs bilde. Eller om de vurderinger de gjorde på museet da maleriet ble utelatt fra samlingspresentasjonen, for så å bli vist en kort periode, etter at «folket hevet sin røst i protest».

Sannsynligvis hadde kuratorene rett, rent kunstnerisk sett. Bildet er ikke spesielt godt. Men det var særlig begrunnelsen som satte sinnene i kok – om at bildet var «kolonialistisk». Og plutselig var det gamle Krohg-bildet i sentrum av den norske «wokedebatten».

– Hvis vi glemmer Christian Krohg, så er det uansett mange «hensyn» å ta i dagens offentlige debatt. Hvordan påvirker det deres arbeid? Kunst kan jo provosere på ulike måter, og den skal vel og bør vel også provosere innimellom?

– Ja, for at kunsten skal være relevant, så må den også kunne skape debatt. Men Nasjonalmuseet er en arena som skal romme mange forskjellige ytringer og oppfatninger. Det ansvaret må vi være oss bevisst hele tiden. Vi skal være nysgjerrige på og genuint opptatt av historien, og vi må være opptatt av og åpne for det nye. Mange har et sterkt forhold til kunst. Og sterke kunstinstitusjoner er viktige søyler i et samfunn, fordi vi både når ut til mange og kan nettopp romme veldig mye.

– Vi må også være oppmerksomme på blindsonene, fortsetter Røynesdal. – Det er for eksempel mange kvinnelige kunstnere vi ikke har sett. Det finnes også mange oversette minoritetskunstnere. Å vise fram disse er også viktig. Det er interessant også hvordan dette er en internasjonal trend. At museumsinstitusjonene blir mer bevisste på hvordan utvelgelse skjer.

Pianist og statsviter

Ingrid Røynesdal er utdannet pianist og har seks år ved Norges musikkhøgskole bak seg. Men hun har også en master i statsvitenskap.

– Litt odd kombo, det der kanskje?

– Jeg har alltid vært samfunnsinteressert og opptatt av å fordype meg i hvordan ting henger sammen. Og skal man undersøke det, så holder det ikke med musikkutdanning.

Og hvis man skal rangere de to utdanningene, så vinner nok musikken. I alle fall i brukt tid.

– Jeg har spilt siden jeg var bitteliten. Statsvitenskapen startet jeg jo ikke med før jeg var 19-20 år.

– Og da skrev du en hovedoppgave om «New Public Management (NPM) i kulturlivet»? Var du forut for din tid, eller bare ekstra nerdete?

– Oppgaven min var en kritisk analyse av NPM i kultursektoren og hva det har betydd for norsk kultur. Jeg har vært opptatt av kulturpolitikk i hele mitt voksne liv.

– Så hva har NPM betydd for kulturlivet?

– Det er veldig viktig at kunstfeltet har en armlengdes avstand til politikken og de bevilgende myndighetene. Det er et kvalitetsstempel for Norge at dette fungerer som det gjør. I mange land er faktisk den armen i ferd med å bli kortere og kortere.

– Men det som forventes av et profesjonelt arbeidsliv i dag, det treffer naturlig nok også kunstfeltet. Vi skal ha orden i tallene, vi skal kunne måles og vurderes, og vi skal vite både hvor vi skal og dokumentere hvordan pengene vi får tildelt blir brukt. – Målstyring er med andre ord også noe som kulturfeltet må forholde seg til. Samtidig er det altså viktig at kunstfeltet også får utvikle og utfolde seg, og har anledning til å utfordre det samfunnet vi lever i.

Ingrid Røynesdal har alltid vært politisk engasjert. Men hun er ikke medlem av noe politisk parti.

– Jeg holder jo på med mye kulturpolitikk i jobben min. Og jeg er veldig glad i tenkning rundt hva som skaper gode samfunn. Jeg er genuint opptatt av samfunnet i stort, ikke bare i kunst og kultur. Jeg er mer opptatt av helheten enn av enkeltsaker.

Ledelse er å ta ansvar

– Har du alltid vært en ledertype? Var du en lederspire som ung?

– Vel, jeg har vært opptatt av å ta ansvar helt fra jeg var liten. Det startet vel med elevrådet. Og dersom du er opptatt av å ta ansvar, så får du ofte ansvar.

– Drivkraften min er at kunstfeltet er en viktig pilar i samfunnet. Og at jeg har lyst til å bidra. Ledelse er for meg først og fremst å ta på seg ansvar. Og samtidig å få folk til å jobbe sammen og kjenne at man ved å samarbeide når så uendelig mye lengre enn man gjør alene.

Det nytter ikke å tro at man kan lede på én måte over alt. Alle virksomheter har sin egen kultur, framhever Røynesdal.

– I sterke kunnskapsorganisasjoner er det noen prosesser jeg tror går igjen. Lagspill er viktig, men det må også være rom for ulike personligheter. Du må ha en god dose kløkt. Og du må være ydmyk og lyttende der du selv ikke har spisskompetanse. I slike virksomheter som Nasjonalmuseet kan du ikke kjøre sololøp. Å få det beste ut av lagspillet, er hva ledelse handler om for meg.

Jeg ber om noen stikkord på hva hun mener god ledelse handler om.

– Du må være interessert og ikke minst glad i folk. Takhøyde og raushet er viktige stikkord. Dialog og tillit likeså.

Kritisk tenkning

– Har du noen forbilder som du ser på som gode ledere?

– Jeg er alltid opptatt av å lære. Jeg blir inspirert av folk som klarer å manøvrere i vanskelig terreng og utfordrende situasjoner. Gode retorikere er inspirerende. Men jeg er nysgjerrig på høyst forskjellig kompetanse, og lærer masse av mange ulike miljøer. Jeg har ikke ett forbilde. Jeg har mange.

– Jeg er ganske kritisk til meg selv, og ser etter bra ting som andre gjør som kan inspirere meg til å bli bedre.

– Det kan vel gå en kule varmt internt også ved en institusjon som Nasjonalmuseet? Hvordan takler du konflikt og uenighet?

– Selvfølgelig oppstår det uenighet i en sånn virksomhet som Nasjonalmuseet. Det skal det gjøre. Det er i en slik sammenheng fint å ha en bakgrunn fra musikk. Når du er musiker har du kritikere rundt deg som gir kritikk og feedback hele tiden. Kritisk nysgjerrighet er viktig for meg.

Dette er heller ikke noen «faste talepunkter» Røynesdal lirer av seg. Dette er hun opptatt av «på ekte».

– Jeg er opptatt av kritisk tenkning. Når du utdanner deg til å bli pianist, så får du veldig mye kritikk hele tiden. Det er en interessant skolering. Men kritikken skal jo være konstruktiv. Den skal gis i beste mening for at du skal lære og bli bedre, sier hun.

– Kritikk som vil deg vel, men som våger å utfordre, er den type kritikk jeg snakker om, og som jeg liker.

– Flere hoder som tenker kritisk, skaper også potensielt større rom for gode løsninger.

Destillert ledelse

Ingrid Røynesdal er født og oppvokst på Byåsen i Trondheim. Interessen hennes for musikk kom fra faren, bratsjisten Tor Røynesdal, som var ansatt i Trondheim symfoniorkester. Han var også en del av Trondheim strykekvartett. Moren, Else Marie Dalaker, var primus motor for en rekke kulturbegivenheter i Trondheim.

Faren hennes døde tidlig, da Røynesdal var 15 år. Som 17 åring flyttet hun alene til Oslo for å studere.

Men selv om hun er trønder, så snakker hun kav østlending.

– Altså … Er det lov?

– Jeg har egentlig aldri snakket skikkelig trøndersk. Far var sørlending, mor fra Nord-Norge. Dessuten har jeg jo bodd i Oslo siden jeg var 17 år gammel.

– Hva liker du å gjøre når du ikke jobber.

– Jeg er glad i gode diskusjoner med venner.

– Selvfølgelig … Kritisk tenkning … Men hvis du skal la den kritiske tenkningen i fred noen minutter, hva da?

– Jeg leser mye. Og så bruker jeg byens kulturtilbud veldig mye.

– Museumsdirektøren går på museum på fritiden?

– Ja, ofte. Og så går jeg mye på konsert.

– Har du vært på rockekonsert?

– Ja, det har jeg. Men jeg har jo vokst opp midt i Trondheim symfoniorkester. Det var min verden som barn. Så den klassiske musikken står meg veldig nær.

Røynesdal har en datter på 15 år, så hun hører mye på popmusikk, også, forteller hun. – Men jeg er veldig dårlig på pop-quiz …

– Jeg er glad i stillhet også. Vi har en liten husmannsplass fra 1700-tallet utenfor Kongsberg. Det stedet blir jeg bare mer og mer glad i. Der finner jeg stillhet. Der er naboene opptatt av jordsmonn og fiskebestanden i den lokale innsjøen. Det gir en ro og en annen type kvalitet som er blitt viktig for meg.

– Hva er du virkelig stolt av å ha fått til som leder?

– Jeg er veldig stolt av programmet på Nasjonalmuseet i år …, begynner Røynesdal oppskriftsmessig. Jeg avbryter henne:

– Jo, det er klart. Og det har du allerede skrytt av. Men er det noe du har gjort som du mener har satt spor?

– Jeg ansatte Klaus Mäkelä som sjefsdirigent i Oslo-filharmonien da han kun var 22 år gammel. I år var det et intervju med ham som åpnet NHOs årskonferanse. Han er en begavelse helt av de sjeldne, nå er han kanskje den aller største stjernen blant den yngre dirigentgenerasjonen i verden. Men da vi skrev kontrakten med ham, var han et nokså ubeskrevet blad.

Den finske superdirigenten har kontrakt med Oslo-filharmonien ut 2027. I tillegg til orkestret i Oslo er han også sjefsdirigent for filharmonien i Paris. Og orkestre fra hele verden sikler etter ham.

– Hvis jeg skal gi ett kulturtips utover Nasjonalmuseet, så er det at folk får med seg en konsert med Klaus Mäkelä, sier Ingrid Røynesdal og lyder svært oppriktig.

– Du er god på rekruttering da, med andre ord?

– Jeg er opptatt av talent. Og jeg har alltid hatt stor interesse av å lete etter de som kan utgjøre en forskjell for sitt miljø eller sin virksomhet. Det var en god dag på jobb, den dagen vi sikret oss Mäkelä.

– Å være dirigent er vel en veldig tydelig lederrolle?

– Ja! Absolutt. Jeg pleier å si at dirigentrollen er «destillert ledelse». Det du bruker 100 dager på i en vanlig jobb må du få ut i løpet av fem minutter som dirigent. Hele hensikten med jobben er å få mennesker til å utløse et stort potensial sammen. Det er derfor dirigenter kan være så fantastisk inspirerende.

– Er det noe mer vi burde ha snakket om før vi avslutter?

– Ja. En ting. Det som er så fint med et museum er at du kan komme når du vil.

Nasjonalmuseet 2024

I tillegg til museets store, faste samlinger av kunst og kunsthåndverk, er dette er noe av det du kan oppleve ved Nasjonalmuseet i år.

På Nasjonalmuseet i år: “Britta Marakatt-Labba (født 1951). Hedersportrett 2022”.

Foto

Marja Helander

Britta Marakatt-Labba. Sylkvasse sting

15. mars– 25. august

Gjennom et halvt århundre har Britta Marakatt-Labba (f. 1951, Sápmi) vært en av Sápmis mest sentrale kunstnere. Marakatt-Labba var en av kunstnerne som grunnla den politisk radikale kunstnergruppen Mázejoavku (Masi-gruppen) i 1978, og hun var en aktiv deltaker i kampen mot utbyggingen av Alta-Kautokeino-
vassdraget. Utstillingen åpner opp for et rikt og mangfoldig visuelt univers hvor blant annet miljø-
kamp og klimaproblematikk fra et urfolksperspektiv står sentralt.

Drager og laft

2. februar–21. april

I Norge fikk stavkirker og laftede bondehus status som nasjonale symboler på 1800-tallet. Disse byggeskikkene ble brukt til å konstruere ideer om norsk arkitektur og også til å markedsføre norske produkter internasjonalt. «Drager og laft» viser hvordan noen utvalgte tradisjoner ble nasjonalisert. Hva som oppfattes som nasjonalt er i stadig endring, men mange av 1800-tallets forestillinger om hvilke hus som er norske er fortsatt gyldige.

Mark Rothko. Malerier på papir

16. mai–22. september

Dette blir den første store presentasjonen av Mark Rothko (1903–1970) i Norden noensinne. Rothko var en av det tjuende århundres viktigste og mest populære kunstnere, og en pioner innen det vi i dag kjenner som etterkrigstidens abstrakte ekspresjonisme. Ved å ta for seg Rothkos malerier på papir vil utstillingen gi nye perspektiver på utviklingen av kunstnerskapet. Utstillingen er organisert av The National Gallery of Art, Washington, og versjonen i Oslo er utformet i nær dialog med Nasjonalmuseet. Nasjonalmuseet er eneste andre visningssted.

På Nasjonalmuseet i år: Drager og laft (Hjørdis Raknerud).

Foto

Nasjonalmuseet / Morten Thorkildsen

Hun blir Anna-Eva Bergman

13. juni–24. november

«Veien til kunsten går gjennom naturen og vår innstilling til den», skrev Anna-Eva Bergman i 1950. På denne tiden gjenoppfinner hun seg selv som kunstner. Hun gjør Frankrike til sitt hjemland, men tar med seg minnet om den norske naturen. Utstillingen viser Bergmans vei inn i et helt nytt maleri. Her samles mange av kunstnerens mest ikoniske bilder av stein, fjell, hav, måner, horisonter og arkitektur.

Vasilij Kandinskij

2. mai–18. august

Vasilij Kandinskij (1866–1944) har hatt stor betydning for utviklingen av abstrakt kunst. I 1886 reiste han til München for å utdanne seg til kunstner. Her eksperimenterte han med og fordypet seg i forskjellige grafiske teknikker, særlig trestikk. Motivmessig lot han seg inspirere av egne barndomsminner, musikk, folkekultur, legender og eventyr. I 1911 malte han kunstverket som regnes som det første abstrakte maleriet i kunsthistorien, Komposition II. Utstillingen er basert på et sjenerøst innlån fra Pompidou-senteret i Paris og produseres i Nasjonalmuseet.

Fra motearkivet

27. september 2024–23. februar 2025

Utstillingen «Fra motearkivet» undersøker hva slags betydning trykksaker har i moteindustrien. Her vil publikum få oppleve ulike gjenstander som brev, invitasjoner, fotografier og «look books» hentet fra private og offentlige samlinger. Hva forteller disse dokumentene oss om motens historie, dens samtid og framtid?

På Nasjonalmuseet i år: Mark Rothko, «Uten tittel» (1969).

Foto

National Gallery of Art, Washington

Else Hagen. Mellom mennesker

10. oktober 2024–26. januar 2025

Else Hagen (1914–2010) debuterte som kunstner i årene før andre verdenskrig, og sto for en rik billedskapende virksomhet i etterkrigstiden. Hun jobbet med både maleri, grafikk og stedspesifikke verk i offentlige bygninger. Menneskefiguren, kvinnelig identitet og sosiale forhold går igjen, men formulert på en moderne, abstrahert måte. Var hun en feminist før 1970-årenes nyfeminisme? I dag blir hun gjerne omtalt som den første kvinnelige kunstneren i Norge som i større utstrekning fikk og gjennomførte store offentlige oppdrag.

Eksperimentell mote

Høsten 2024

En ny generasjon nordiske moteskapere flytter grensene for hva motedesign kan være. Utstillingen viser arbeider av fire nordiske moteskapere som arbeider i skjæringspunktet mellom mote, kunsthåndverk og kunst. Prosjektet er et samarbeid mellom Nasjonalmuseet for kunst, arkitektur og design og ALPHA – en nordisk plattform for nyetablerte motedesignere.

Kilde: Nasjonalmuseet