Krisers kontraster

Innsatsen er massiv. Alle stiller, profesjonelle og frivillige. Hvorfor har man ikke noe i nærheten av den samme motivasjonen, iveren og viljen i forkant, når man forbereder seg på kriser og risiko? Bjørn Tallak Bakken, førsteamanuensis ved Høgskolen i Hedmark med doktorgrad i beslutningstaking i krisehåndtering, stiller seg spørsmålet etter å ha deltatt på en rekke konferanser om kriser den siste tiden.

– Departementene spør ikke hva de kan lære av hverandre. I stedet skriver de utredninger og peker på utredninger, men kommer med få faktiske tiltak som følges opp. De tar ikke steget fullt ut, sier Bakken, som tror at den ene årsaken til at dette skjer, er at det alltid brenner «et annet sted». Det er alltid noen andre samfunnsnyttige formål som også trenger penger, og det er lett å prioritere ned beredskap når det er langt mellom de kritiske hendelsene.

– En annen årsak er at målene for beredskapsarbeid er uklare. Man tenker rasjonelt: Hvis du lager et effektivt beredskapssystem, er det kostbart og hvordan måler man egentlig resultatet? Det vil si hendelser som ikke skjer? Psykologiprofessor James Reason har påpekt at man har fokus på beredskapsmangler umiddelbart etter en krise. Når den ikke gjentar seg, forsvinner fokuset. Helt til man får en ny krise.