Krysspressede toppsjefer

Politidirektør og toppleder Ingelin Killengreen har ikke et styre som gir henne noen få, overordnede mål å styre etter. Hun får sine mål via et tildelingsbrev fra Justisdepartementet. I 2009 inneholdt dette tildelingsbrevet 116 mål og tiltak. 116 store og små mål som alle skal prioriteres og innfris. 116 mål og tiltak der graden av måloppnåelse skal tåle journalisters, politikeres og riksrevisorers granskende blikk.

– Jeg har en aktiv dialog med Justisdepartementet og har et ønskemål om at målene skal bli færre og mer overordende, slik at vi reelt sett får større mulighet til å omforme politiske rammebetingelser til konkrete tiltak, sier Ingelin Killengreen.

Fra sitt kontor i Politidirektoratet kan hun bare konstatere at hun jobber under andre vilkår enn toppsjefer i næringslivet. Som politidirektør har hun det øverste ansvaret for ledelsen av norsk politi og lensmannsetaten. I tørre tall innebærer dette lederansvar for rundt 13000 ansatte i politiet, 130 ansatte i direktoratet og et budsjett på 9,5 milliarder kroner for 2011. Hun er sjef for en stor virksomhet etter norsk målestokk, men må altså likevel forholde seg til omfattende detaljstyring fra politikerhold.

Detaljstyring

Det er Justisdepartementet og ministeren som har det overordnede ansvaret for politiet og som står for budsjettene og de politiske rammebetingelsene. Politidirektoratets oppgave er å omsette de politiske målene i praktiske løsninger som gjør at målene nås.

– Det forventes at etatsledere skal levere resultater og ta et stort ansvar, og dette er et ansvar jeg gjerne vil ta. Det politiske systemet og føringene som gis gjør det imidlertid vanskelig for oss etatsledere å ta et slikt ansvar. Hvis politikerne kommer med svært mange og detaljerte mål, begrenser det vår mulighet til å utforme daglige tilrådninger. Vi har ansvaret i navnet, men i gavnet får vi ikke ta det.

– Hvor detaljert styring kan det være snakk om?

– Ett eksempel er detaljerte føringer for tildeling av stillinger. Det kan være at politiske myndigheter ønsker seg et prøveprosjekt og fatter detaljerte beslutninger om dette, sier politidirektøren.

Dermed kan altså en leder for en virksomhet med rundt 13 000 ansatte få et pålegg om å opprette en eller flere stillinger til et øremerket formål i ett bestemt politidistrikt. Personalplanlegging på et så detaljert nivå er noe politimestrene og politidirektøren helst skulle hatt hånd om selv.

– I politiet jobber vi med rammebudsjetter og tildeler ikke stillinger. Det er opp til politimestrene å vurdere antallet stillinger i sitt distrikt. Samtidig øremerkes det imidlertid stillinger og stedsplasseringer på politisk nivå, sier Killengreen.

Rammer helheten

Politidirektøren framstår som nøktern og gjennomtenkt når hun snakker om sitt forhold til politikerne. I løpet av 2010 har hun holdt flere foredrag i offentlig sektor om det krysspresset hun og andre etatsledere møter. Hun sier at det ikke er vanskelig å forstå politikernes behov for å markere handlekraft, men hun skulle altså gjerne sett at det ikke skjedde på et fullt så detaljert nivå som i dag.

– Politikernes enkeltløsninger er ikke nødvendigvis ufornuftige eller gale, men ved å styre på så detaljert nivå, risikerer de å sparke bena under styringen både i politidirektoratet og ute i politidistriktene. Det er ikke alltid politikernes enkeltløsninger er det faglig mest fornuftige i en større sammenheng.

Mer symbolpolitikk

Sverre Diesen, tidligere forsvarssjef, er en annen erfaren leder som har satt krysspresset i offentlig sektor på dagsorden. I et foredrag på Politihøgskolens lederutdanning beskrev han en lederhverdag med til dels svært detaljerte innspill fra politisk hold. Den tidligere forsvarssjefen presiserer at Norge har en velfungerende offentlighet med politikere med gode intensjoner, men er like fullt kritisk til en del av de utviklingstrekkene han mener å se:

– Det er en økt tilbøyelighet til kortsiktighet, og dermed også irrasjonalitet blant politikerne. Det er en økende tendens til at det fattes enkeltvedtak som ikke tar hensyn til komplekse sammenhenger, sier Diesen.

Han mener det er flere årsaker til dette, og viser til en utvikling med økende avideologisering i politikken, økt medietrykk og økt konkurranse politikerne imellom. Når det er flere partier enn de reelle ideologiske forskjeller tilsier, øker markeringsbehovet og betydningen av detaljer, mener Diesen. Når lovfestede forpliktelser i tillegg legger bånd på en stadig større del av budsjettet, begrenses politikernes faktiske handlingsrom.

– Politikernes begrensede handlingsrom gir økt tilbøyelighet til symbolpolitikk. Det de kan gjøre noe med, hvilket ikke alltid er så mye, hausses opp. De ønsker å fremstå som handlingskraftige og styringsdyktige, men behovet for popularitet fører også til økt aversjon mot risiko og upopulære beslutninger.

Dette er et utdrag. Hele saken kan kjøpes i PDF-format hosBuyandread.