Lederspeilet: Daniel K. Siraj i Obos – de som bygger landet

Det er kanskje et paradoks, iallfall skjebnens ironi, at OBOS eier og holder til i de to av største kontorene på Hammersborg, midt mellom regjeringsmakten litt lenger ned i gaten, og bakevja i et ingenmannsland der vanlige godtfolk ikke beveget seg av fri vilje i mange år. Det var ekstremt sentralt, men utenfor sosialt akseptert allfarvei i den lille byen innerst i viken, hvor den klassedelte boligbyggingen hadde gode kår siden midten av 1850-tallet, da Kristiania og siden Oslo for alvor begynte å vokse.

Men nå for tiden spiser gentrifiseringen (byutvikling hvor gammel industriarbeiderklasse flytter ut for å gi plass nye grupper i profesjonsyrker) det meste. Grünerløkka er blitt hipsterparadis og gone for lenge siden. Knapt nok en vanlig arbeider å se. Gamlebyen er på vei. Loenga losser ikke lenger båter. Kampen er alle raddisers våte bydrøm, med muligheter for grønt unner føttene og kort vei til både politisk korrekt kortreist mat og håndverksøl. Men her og der bor det en gammel enkefru, som husker tida i gamle dager med utedo i bakgården og kjøpmann Karlsens kolonial på hjørnet. Er det noen som virkelig har sett og følt endringene i hvordan nordmenn har bodd og levd er det OBOS, som ble stiftet i 1929, hvor det første borettslaget stod ferdig på Etterstad i 1931. Da var det noe av det gjeveste du kunne bo i.

Noe for alle alltid