Lerø om Roar Flåthen: Bølgedemperen

• BAKGRUNN: Toppsjefanalyse: Roar Flåthen

Flåthen er ingen barrikadestormer som higer etter å stille ublue krav med fynd og klem. Han drives av å finne løsninger som arbeidstakere kan være rimelig fornøyd med.

Roar Flåthen var henvist til et liv i skyggen av Gerd-Liv Valla, som VG noen måneder før hun i 2007 trakk seg som LO-leder, utropte til Norges mektigste, mektigere enn Jens Stoltenberg. Valla var en uredd fighter. Hun slo gnister og gikk ikke av veien for å gjøre det hun mente måtte gjøres for å vinne fram med LOs krav og anliggender. På sett og vis er Flåthen Vallas rake motsetning.

Valla var lett antennelig. Flåthen tar ikke lett fyr, men kan tenne til slutt. Da er heller ikke han god å komme ut for. Likevel opptrer han aldri provoserende slik Valla kunne gjøre. Valla var kjapp og dristig. Flåthen er laget av en tregere materie, og han beveger seg såpass rolig at det skal mye til for å trå feil. Valla har temperament. Flåthen har sindighet. Der Valla blåste i trompeten, vil nok Flåthen ta det mer piano. Virvelvinden Valla ville ha gjort mest mulig raskest mulig. Flåthen tillater seg å sove på ting. Han er god på å skille vesentlig fra uvesentlig.

En ting har Valla og Flåthen felles. De ligger under gjennomsnittet på evne til omstilling (6,0 poeng – se tabellen på side 13). Det samme gjelder nytenkning og det å være en pådriver for innovasjon (5,5). Det er egentlig ikke overraskende. LO er en organisasjon som har sin fulle hyre med å kjempe for det de har oppnådd og for de som har jobb. Det er for risikofylt for LO å kaste seg inn i nyskaping. De søker ikke ledere i toppen som kan utfordre med nye ideer. Slik sett representerer Flåthen et LO som sliter med å framstå som attraktivt for den unge garde av arbeidstakere.

Ut av krisen

Roar Flåthen overtok et LO i krise. Omdømmet var på bunnen. Kulturen var preget av frykt, hevdet de som gransket konflikten mellom Ingunn Yssen og Gerd-Liv Valla. Roar Flåthen tok fatt, litt nølende og vaklende. Mange tvilte på om Flåthen ville makte oppgaven, men sakte, men sikkert opparbeidet han seg respekt og autoritet. Han var ikke for diplomatisk. Det viste seg at han kunne sette foten ned. Han hadde utvilsomt evnen til å finne samlende løsninger og harmonisere motstridende krav. Derfor valgte de å satse på «firmaets mann».

Flåthen er til å stole på. Han er ryddig, skikkelig og opptatt av å representere LOs medlemmer. Han har flere tiårs erfaring i å forankre utspill og krav og er ingen solospiller som går lenger enn han har mandat til. Han opererer i åpent lende, trekker ikke inn i krokene, holder ikke på med noe under bordet eller bak ryggen. Flåthen har en sterk, etisk ryggrad (8,5).

Han er også bedre enn toppsjefer flest når det gjelder å vise sosial teft og forstå seg på folk (8,0). Flåthen er omgjengelig og hans rolige væremåte bidrar til å skape et godt klima i forhandlinger. Flåthen er ikke lur som en rev, sulten som en ulv eller farlig som en løve. Flåthen er som en elg. Når han tar seg fram i forhandlingsterrenget, skjer det koordinert, planmessig og målrettet. Han er arbeidstakernes respekterte konge. Flåthen driver ikke med spillfekteri annet enn når han må fronte LOs primære standpunkter med et visst fynd og klem i mediene. Flåthen er ingen barrikadestormer som higer etter å stille ublue krav. Han drives av å finne løsninger som arbeidstakere kan være rimelig fornøyd med.

Forankret makt

Flåthen er mektig, men lite opptatt av å demonstrere den makten har han. Som toppsjefer flest kan han bruke makt når han må (8,0). Da er det gjerne godt forankret.

Flåthen scorer 7,5 poeng når det gjelder å oppnå økonomiske resultater. Det er nok ikke bare lønnsoppgjørene som spiller inn her. Under Roar Flåthens ledelse har LO vunnet tilbake det omdømmet som ble tapt under striden rundt Gerd-Liv Valla. Han har maktet å forene interessemotsetningene i LO på en måte som har gitt organisasjonen slagkraft. Ved å kombinere tydelige krav med kompromissvilje, har Flåthen også fått en sterk posisjon overfor regjeringen. Det er Jens Stoltenberg som er sjefen. Men Stoltenberg vet også at han må tenke seg om to ganger om han vil legge seg ut med Roar Flåthen. Har Flåthen virkelig satt foten ned, står han støtt.

På de andre områdene scorer Roar Flåthen omtrent som gjennomsnittet av toppsjefer. Han har ingen plagsomme svake sider. Flåthen er en allrounder, et eksempel på at en som var satt på som nummer to i systemet og som besto prøven da han ble satt inn i rollen som øverste leder.