Skyteskiva

Dette intervjuet med Vidar Løfshus er fra oktober 2018.

De siste årene har vi blitt vant til å se ham på tv, med et alvorlig drag over ansiktet, mens han prøver å forklare resultater, konflikter innad i langrennsfamilien eller dopingbeskyldninger. Det er en jobb Vidar Løfshus gjør med glede, selv om han medgir at det har blitt tøffere og vanskeligere de siste fem årene.

I teorien skulle det være en takknemlig oppgave å lede landslaget til verdens beste skinasjon. Vi har det beste støtteapparatet, de beste forholdene, det beste utstyret, den beste økonomien og ikke minst de beste skiløperne. For ikke å snakke om den største interessen i befolkningen. Men det er nettopp dette som bidrar til at det er trøkk rundt jobben til Løfshus.

På vei opp til Ullevål stadion, i piskregn en grå fredag, var det bildet av en alvorlig Løfshus i passiar med innpåslitne journalister som var innprentet. Han har måttet håndtere mye. Idrett skal i utgangspunkt være glede, men jeg kunne ikke huske å ha sett tegn til glede hos Løfshus i disse tv-intervjuene, der han ble drevet fra skanse til skanse. Men offensiviteten var der. En slags velbegrunnet skråsikkerhet også. En naturlig autoritet, men ingen humørspreder – det var inntrykket fra tv-skjermen.