I EUs favntak

Det er over et halvt år siden stortingsvalget. Arbeiderpartiet har knapt krøpet oppover på meningsmålingene. Det har gått en og en halv måned siden det ekstraordinære landsmøtet der de satt sluttstrek for «Giske-saken». Nå skulle politikken i sentrum.

Men det ser ikke ut at Ap makter å levere politiske utspill som gjør inntrykk på velgerne. Støres oppgjør med Olemic Thommessen og Sylvi Listhaug fører neppe til at flere gir sin støtte til Ap. Og nå blåser seg sur og sterk EØS-vind over partiet.

Over hundre Ap-ordførere ber Ap si nei til regjeringens forslag om å slutte seg til EUs tredje energimarkedspakke og bli med i EUs energibyrå Acer. Fellesforbundet som er en varm tilhenger av EØS-avtalen fordi den er en fordel for norsk industri, sier nei til Acer. Det samme gjør Fagforbundet og andre forbund i LO.

Det har gått galt for AP-ledelsen en gang tidligere. Først sa LO, deretter landsmøtet, nei til å innføre EUs tredje postdirektiv som vi er forpliktet på ifølge EØS-avtalen. Dette fikk EU melding om i 2012. Da Erna Solberg dannet regjering, ga hun beskjed om at Norge trakk tilbake reservasjonen.

Postdirektivet var en liten sak, energi er en stor sak. Aps energipolitiske talsperson, Espen Barth Eide, sa for flere uker siden at Norge ikke burde reservere seg, men stille betingelser om at Norge skulle beholde kontrollen over sine energiressurser.

Partiet er ikke blitt overbevist. Motstanden mot å la EU få langt sterkere styring med norske energipolitikk øker. Klok av den skaden som skjedde da det ble nei til postdirektivet, velger ikke ledelsen denne gang å holde en lav profil. «Sier vi nei til det videre samarbeidet, vil vi gå ut av energisamarbeidet i EØS-avtalen. Det vil trolig bety at andre deler av avtalen blir satt ut av kraft. Det er et betydelig usikkerhetsmoment, særlig for vår eksportindustri. Vi risikerer i større grad å måtte oppfylle klimaforpliktelsene fra Paris på egen hånd», skriver Jonas Gahr Støre i en epost til ordførerne.

Støre forsikrer at det ikke er snakk om å gi fra deg det nasjonale eierskapet til naturressurser. Han garanterer videre at de kun er Statnett som skal kunne bygge og eie rørledninger fra Norge til Europa og at det også er Norge som bestemmer om det skal bygges flere rørledninger.

Ap forhandler med regjeringen om betingelsene for å akseptere direktivet og bli med i Acer. KrF har signalisert at de legger seg på reservasjonslinjen. Regjeringen er derfor avhengig av støtte fra Ap. Derfor kan Ap regne med å få gjennomslag for sine krav. Det er vel og bra, men resultatet av prosessen ser ut til å bli mer pepper fra sine egne enn ros for å ha beveget regjeringen i riktig retning.

Dette er en sak Jonas Gahr Støre ikke kan tape. Den er for viktig til det. Landsstyremøtet kommer ikke til å vende tommelen ned for Acer, men stille betingelser. I stortingsgruppen er det mindre motstand mot Acer enn i LO og i kommunene. Støre og Barth Eide kommer nok til å få saken igjennom til slutt.

Det skumle i denne situasjonen er at dette er i ferd med å bli en sak som handler om hva den Oslodominerte ledelsen i Oslo vil, og hva man er opptatt av lokalt i partiet. Det er slik «hullet etter Giske» blir merkbart. Giske representerte LO og distriktene. Han var endatil EU-mostander, men likevel opptatt av å finne løsninger når flertallet faktisk vil ha en EØS-avtale. Når Giske ikke er der og kan tale deres sak, må de tale desto høyere i offentligheten.

Når Giske er ute, er den balansen som valgkomiteen var opptatt av, blitt forrykket. Det hjelper ikke å si at det er Giskes feil. Det er AP-ledelsen som eier problemet.

Hva som vil skje om Norge reserverer seg, er ikke godt å si. Dette er ikke jus. Det er politikk. EU vil finne en måte å markere at det får negative konsekvenser om en melder deg ut av EUs indre marked når det gjelder energi. Rike Norge kan ikke regne med å slippe unna konsekvenser. I verste fall truer en reservasjon hele EØS-avtalen. Den kan være truet uansett som følge av brexit. Det er også et åpent spørsmål hvordan EU vil utvikle seg.