Skivebom på eget klimamål

En skulle kanskje tro at når et overveldende flertall på Stortinget vedtar noe, så blir det sånn. Slik er det ikke, i alle fall ikke når det gjelder klimautslipp.

Det gjør nok vondt langt inn i Venstresjela når Ola Elevstuene innrømmer i Klassekampen i dag at Norge ikke når klimamålene for 2020 som Stortinget vedtok i 2012.

Han sier «trolig». Slik sukrer han pillen. Det kan jo skje et under. Det må i tilfelle gå ut på at Norge de to siste årene må klare å kutte utslippene ti ganger raskere enn de foregående årene.

Det er første gangen Elvestuen innrømmer det alle har visst i lang tid, at Stortingets mål for klimautslipp ikke blir nådd. Men Elvestuen har trøst til seg selv og andre. Det går den rette veien, riktignok i et skilpaddetempo. Målet er et utslipp på 48,6 millioner tonn i 2020. Utslippene i år vil ligge på 52,4 tonn.

Stortinget har også fastsatt mål for 2030 og 2050. Det viser seg at slike mål ikke betyr all verdens. Slik er det gjerne med mål som det ikke får umiddelbare konsekvenser av å ikke nå. Klimamålene framstår mer som kjekke å ha enn som vedtak politikerne er forpliktet på. Politikken styres av andre krefter enn klimamålene. Elvestuen innrømmer det.

– Mange steder der du har hatt store reduksjoner på kort tid, er det fordi du har hatt industri som er blitt nedlagt. Vi ønsker omstilling, ikke industridød, sier Elvestuen til Klassekampen.

Det er ingen som ønsker industridød. Den regjeringen han er med i ønsker heller ikke at det skal bli færre arbeidsplasser innen olje og gass.

Elvestuen vet at å flytte arbeidskraft over fra olje og gass til fornybar energi, ikke er som å slå på en bryter. Det en risikofylt ferd. Olje og gass er fortsatt omtrent som å trykke penger. Grønn energi handler fortsatt om å komme i balanse. På sikt vil det endre seg.

Når Elevestuen snakker om at han ikke vil legge ned industri, gjør han det for lett for seg selv. Det er ingen som roper høyt om det. Hvis vi får på plass et system som gjør at prisen på å slippe ut CO2 øker, vil en del bedrifter ikke klare omstillingen. Det må vi leve med. Det er hele tiden en del bedrifter som ikke klarer rammebetingelsene for driften og markedets krav.

Det Elvestuen ikke kan si er at Venstre, som en juniorpartner i regjeringen, ikke klarer å få Frp og Høyre med på bruk av sterkere lut og mer omfattende tiltak.

Avgiftene på drivstoff kunne ha økt uten at vi hadde fått franske tilstander. Men Frp nekter. Avgiftene på flyreiser kunne blitt satt opp for å begrense reisingen til utlandet. Heller ikke det er det flertall for. Vi kunne ha droppet taxfree. Da ville det blitt langt mindre attraktivt for en del å reise utenlands. Det vil i alle fall ikke Frp. Landbrukspolitikken kunne vært lagt om slik at det ble produsert mindre rødt kjøtt. Det ville gitt et ramaskrik fra Sp, og en ville ikke fått KrF med på det som ville blitt beskrevet som en rasering av landbruket. Regjeringen kunne satt av noen milliarder til et klimafond som kunne bidratt til at bedrifter raskere tar i bruk grønn energi og teknologi. Men det er andre ting en heller vil bruke penger på.

Å få ned klimautslippene står ikke høyt nok oppe på prioriteringslisten.Upopulære tiltak vil politikerne helst holde seg unna. Hvis EU klarer å utvikle et forpliktende system og øke prisen på utslipp, vil det hjelpe godt på. Det blir omtrent som EØS-avtalen. Den må vi følge selv om vi ikke liker alle konsekvensene av den. Når politikerne kan velge fritt, taper klimaet. Vi trenger systemer som binder oss til masten.

Om et par dager drar Elvestuen til FNs klimatoppmøte i Polen. Han reiser for å gjøre det han kan for å styrke Paris-avtalen og få bedre framdrift i arbeidet for å få redusert klimagassutslippene. Det er bare å ønske lykke til. Det søkkrike oljelandet Norge som ikke er i nærheten av å klare egne klimamål, er ingen tungvekter i klimasammenheng. Vi tjener uforskammet godt på at verden fortsatt vil ha olje og gass og at det drøyer med å få begrenset klimautslippene.