Færre oppgaver for staten

Eks-statsråd og økonomiprofessor Victor Norman og tidligere SSB-direktør og professor ved Norges Handelshøgskole, Christine Meyer, skriver i sin nye bok at vi har nådd grensen for hvor mange oppgaver staten kan påta seg. De ser for seg at staten bør frasi seg en del oppgaver for å kunne gjøre de tjenester staten bør og må utføre på en best mulig måte.

Det handler altså om å prioritere. Det er det få som liker, i alle fall liker ikke politikere det. I teorien er det få som vil si at det offentlige bør engasjere seg på stadig nye områder og løse stadig nye problemer. I praksis er det det som skjer. Staten eser ut.

Tidligere representerte høyresiden en tilbakeholdenhet med hva staten skal engasjere seg i. Med Frp i regjering er det ikke mulig å demme opp for økt pengebruk i offentlig sektor. Staten og det offentlige byråkratiet vokser like mye under de blå som under de rødgrønne. På enkelte sektorer har byråkratiet økt mens de borgerlige har sittet med regjeringsmakten.

Med mindre vi begynner å spise av oljefondet, vil eldrebølgen gi så store økte kostnader at vi tvinges inn en diskusjon om hva det offentlige skal prioritere.

I en samtale med Aftenposten nevner de to kommunale kriseteam, kommunal leksehjelp, tiltak for ensomme og vektertjeneste som eksempler på hva det offentlige kan overlate til frivillige.

De to har rett i at vi ikke uten videre kan taue inn stat og kommune når vi oppdager problemer i samfunnet. Mer kan overletes til lokalsamfunnet og frivillig sektor. Frivillig sektor kan få støtte for å utføre oppgaver det offentlige setter pris på blir utført. Poenget er at vi ikke lenger kan definer alt mulig som det offentlige ansvar og dermed kreve fullfinansiering om oppgaven skal settes bort til ideelle eller kommersielle aktører.

Meyer og Norman bør ikke puttes i båsen «høyrefolk som vi vet hva mener». Victor Norman har i årenes løp kommet med en rekke utspill som har fått høyrefolk til å grine på nesen. I boken advarer de mot at offentlige etater tenker eller opptrer som markedsaktører. Offentlige etater skal ikke være opptatt av å tjene penger. De skal utføre de oppgaver som det offentlige betaler for.

I en kronikk i Dagens Næringsliv stiller de spørsmål ved om kulturinstitusjoner skal jakte på sponsorer, om universiteter skal engasjere seg i oppdragsforskning, om Statens vegvesen og Nye veier AS skal konkurrere mot hverandre om oppdrag, om Avinor skal engasjere seg i kjøpesentermarkedet og om gebyrer skal brukes for å finansiere andre aktiviteter som kommunen er involvert i.

Det er blitt et inntjeningsfokus i offentlig sektor som visker ut skillet mellom offentlig og markedsrettet virksomhet. Når man i offentlig sektor begynner å bli opptatt av å skaffe seg inntekter, må en tilegne seg et tenkesett som bryter med forvaltningskulturen. Da blir det pengene som styrer aktiviteten i offentlig sektor. Meningen er at det er bevilgningene og politiske føringer som skal avgjøre hva offentlige etater skal drive med.

Det er gjerne venstresiden som har kritisert offentlig sektor for å ha blitt for opptatt av penger, hva en kan spare på og hva en kan tjene mest på. Norman og Meyers advarsler mot «butikktendensene» i offentlig sektor, kan også leses som en kritikk av stykkprisfinansieringen som sykehusene baserer seg på. Stykkpris innen helse setter det man tjener og taper på i fokus.

Offentlig sektor må omstilles, men ikke herjes med. Konkurransetenkning, stykkprisfinansiering, incentivordninger og rapporteringsregimer er blitt i overkant omfattende fordi det bryter ned noe av egenarten med offentlig virksomhet.

Victor Norman og Christine Meyers bok kan regjeringen lese som en mellomting mellom vennlige råd og besk kritikk.