Forvirring om habilitet og tillit

For rundt en måned siden ble det sådd tvil om Finn Arnesen og Jens A. Skoghøy kunne være med i utvalget som skal granske Nav. Jusprofessor Benedikte Moltumyr Høgberg hevder de to er en inhabile siden de i 2012 var med å behandle en sak om trygdeksport i Høyesterett.

Etter at Aftenposten skrev om saken, utarbeidet de to et notat der de konkludert med at de ikke anså seg som inhabile. Saken døde ikke med det. Det ble hevdet at dette ikke er opp til dem selv, men Arbeids- og sosialdepartementet å vurdere. Departementet har sendt saken over til Statsministerens kontor og Lovavdelingen i Justisdepartementet til orientering. De har ingen innvendinger.

På spørsmål fra Aftenposten om dette er en forsvarlig saksbehandling, svarer statsråd Anniken Hauglie at de har bedt Arnesen og Skoghøy om en vurdering av deres habilitet.

– Framgangsmåten er i samsvar med lovens ordning som er at den enkelte selv vurderer sin habilitet, se forvaltningslovens § 8, skriver Hauglis i en e-post til avisen.

Saksordføreren i Stortingets kontrollkomite, Eva Kristin Hansen, synes det er «spesielt at de aksepterer en vurdering som granskerne har gjort selv, spesielt i denne saken som er så alvorlig», sier hun.

Eva Kristin Hansen synser. Statsråden følger loven.

Vi har igjen fått illustrert at forvaltningslovens bestemmelser ikke fungerer som forutsatt. Statsråder har for lengst tatt konsekvensen av det. De løper til Lovavdelingen i Justisdepartementet så snart de lukter en mulig påstand om at de kan være inhabile. Sylvi Listhaug hadde ikke vært statsråd en dag før hun gjorde det klart at Lovavdelingen skulle avklare hennes habilitet knyttet til ankesaker om vindmøller på land.

Det var etter det enorme bråket rundt Jonas Gahr Støre og Felix Tschudi at statsråder forsto at de må sikre seg både med belte og bukseseler i spørsmål om habilitet.

Støre hevder at han på ingen måte var inhabil i forhold til Tschudi. Det var dessuten ikke snakk om å gi penger til skipsreder Tschudi. Det handlet om at Tschudi skulle gi penger til en stiftelse som var en del av regjeringens nordområde-satsing. Etter måneder med bråk kunne Støre ikke si noe annet enn at han i ettertid kunne konstatere at mye ville vært unngått om han hadde bedt om en habilitetsvurdering fra Lovavdelingen. Støre hold fast på at han ikke på noen måte anså seg som inhabil.

Forvaltningen og vårt politiske system er basert på tillit. Vi tror at de mennesker vi velger til å representere oss er tilliten verdig, men en del kontrollsystemer og ordninger må vi ha. Selv den beste kan falle for fristelsen til å utnytte system og tillit til egen fordel. Når det gjelder habilitet, beveger vi oss mot en situasjon der den det gjelder må bevise at en ikke er inhabil eller i det minste få en uavhengig instans til å mene at man ikke er det.

Pressen elsker saker knyttet til habilitet. Da kan vi nøste opp nettverk og skrive om personer og relasjoner. Detaljgraden kjenner ingen grenser. Her kan det handle om hvem en har vært på bursdag hos og drukket kaffe med.

Når det gjelder habilitet, sauses også politikere sammen med forvaltningen. Politikere representerer interesser. En politiker som er aktivt med i idretten, er ikke inhabil ved å stemme for økte bevilgninger til idretten. En rådmann kan derimot bli inhabil i en sak han har sterk interesse i. Forvaltningen skal opptre på en måte som gjør at det ikke kan stilles spørsmål med om beslutninger er fattet på objektive, saklige kriterier og i tråd med politiske vedtak.

Når spørsmål om habilitet dukker opp, gjelder det ikke å falle ned i perspektivløshetens grøft slik Eva Kristin Hansen gjør. Hvis flere holder på som henne, må vi endre loven og gi den som gir noen et oppdrag plikt til å granske vedkommendes habilitet. Utgangspunktet blir da som i saken rundt Jonas Gahr Støre – at en ikke skal stole på vedkommendes egen vurdering.

Kommuner og fylkesmenn er også involvert i habilitetstridigheter. Eidskog kommune har klaget Fylkesmannen inn for departementet fordi Fylkesmannen hevder kommunen er inhabil i en varslingssak. Det hjelper ikke hva kommunestyret mener. Staten overprøver de folkevalgte med henvisning til habilitetsreglene for hvordan en varslingssak skal behandles.

Utgangspunktet er en varsling som ligger tre år tilbake i tid. Dette utviklet seg seinere til et varsel om gjengjeldelse, der både rådmannen og ordfører og senere varaordfører er trukket inn. Rådmannen i nabokommunen er bedt om å vurdere deres habilitet og konkluderer med at rådmann og ordfører ikke er inhabile.

Det har endt opp i saksbehandlingsmessig kaos. Påstås det at rådmann og ordfører er inhabile, er hele kommunen det. Det frister ingen i nabokommunen og involvere seg denne suppa. Fylkesmannen får ordne opp, men det er ikke Fylkesmannen oppgave å ordne opp i varslingssaker i kommunene. Der står saken.