Equinor som skandaleprodusent

I Equinor har de tradisjoner for å gi sjefer sparken etter store overskridelser eller tvilsom forretningspraksis.

Legendariske Arve Johnsen, som bygget opp Statoil, måtte gå etter Mongstad-skandalen i 1987. Han kunne ikke gi en tilfredsstillende forklaring på overskridelser på over fem milliarder. Da Johnsen fikk sparken, fulgte hele styret med.

Tolv år seinere kom hans etterfølger Harald Norvik i unåde. Denne gangen var det pengesluket Åsgård, rundt 17 milliarder kroner, som ikke ble akseptert.

Olav Fjell måtte pakke seg ut av sjefskontoret i 2003 etter bare fire år i stillingen.

Grunnen var at Fjell ikke hadde gjort nok for å forvisse seg om at Statoil ikke ble involvert i korrupsjon i Iran.

Deretter ble Helge Lund konsernsjef. Statoil ekspanderte, ble børsnotert med staten som dominerende eier, og det ble satset frisk i utlandet.

Etter en tid kom spørsmålene om lønnsomheten i utenlandssatsingen var tilfredsstillende.

Men ingen bremser ble satt på. Helge Lund ble sett på som en dyktig, dynamisk leder i verdensklasse. Etter 10 år i stillingen, i 2014, ble han rekruttert som ny sjef BG Group i Storbritannia med en lønnspakke hinsides det vi er vant med i Norge.

Noen år før Lund sluttet, rakk han å kjøpe Bringham Exploration som drev skiferoljeproduksjon i Nord-Dakota for 25 milliarder kroner.

Det ble begynnelsen på elendigheten.

Det har vært kjent lenge at Equinor har tapt milliarder på investeringer og aktivitet i USA. De har ikke benektet tapene, men pekt på at lønnsomheten vil ta seg opp framover. Følgelig er det for tidlig å si om det blir så store tap.

Nå kan det ta lang tid før oljebransjen kommer seg på beina igjen. Det er tid for å bokføre tap.

I forrige uke dokumenterte Dagens Næringsliv at Equinor har tapt 200 milliarder på satsingen i USA.

Det er avdekket at konsernledelsen ikke har hatt tilfredsstillende styring med virksomheten i USA.

Driften har gått med tap, rapporteringen har ikke vært tilfredsstillende, ledelsen i USA har tatt seg til rette og bevilget seg selv og ansatte skyhøye lønninger.

Hadde Helge Lund vært konsernsjef fortsatt, ville han fått sparken i tråd med tradisjonen i Equinor.

Det kan ikke utelukkes at det blir nåværende konsernsjef, Eldar Sætres, skjebne. Han framholder riktignok at han har gjort det som har vært mulig for å rydde opp.

Spørsmålet er om styret har hatt full innsikt i forholdene i USA. Det er fortsatt uklart hva Olje og energidepartementet er blitt orientert om.

Tina Bru har ikke sittet mer enn tre måneder i statsrådsstolen. Hun vil gå fri fra kritikk, men hun må raskest mulig finne ut av hva departementet har fått vite og om selskapet har levd opp til sin informasjonsplikt.

Det haster ikke minst for styre og ledelsen i Equinor å legge fram en oversikt om hva de har visst og hva de har foretatt seg.

Da Statoil overtok olje- og gassdelen til Hydro, ble daværende Hydro-sjef, Eivind Reiten, styreleder. Han trakk seg etter kort tid på grunn av at Hydro ble gransket for å ha gjort seg skyldig i korrupsjon.

Reiten har tidligere vært kritisk til Equinors utenlandssatsing. Før helgen tok han til orde for at utenlandssatsingen burde skilles ut i et eget selskap.

Selv om de rødgrønne er ivrige på å styre for tiden, nytter det ikke styre et børsnotert selskap slik en del av dem ønsker.

Poenget med å børsnotere et selskap er at politikerne skal holde armlengdes avstand. Hvis noen er i tvil om det, er det bare å spørre Jens Stoltenberg som sørget for å delprivatisere Statoil i sin tid.

Vil politikerne styre, må de i det minste sørge for at staten er eneaksjonær. Det blir svindyrt å kjøpe seg opp til 100 prosent i Statoil. Det vil en aldri få Jonas Gahr Støre med på.

Det spørs om regjeringen er interessert i å ta store grep i Equinor. Jonas Gahr Støre sier han vil ta grep for å satse sterkere på fornybar energi. Det kan være krisen i Equinor kan gi ham nye muligheter.

For 15 år siden ble tanken om å slå sammen Statoil og Statkraft luftet. Tiden er moden for å ta å vurdere dette på nytt dersom en vil gjøre endringer i Equinor.

Equinor kan få selge sin egen sjø på det internasjonale oljehavet med en mindre statlig eierandel. Det kan være selskapet vil bli fusjonert eller kjøpt opp av et annet selskap etter hvert som olje- og gassvirksomheten bygges ned,

Den norske virksomheten i Equinor kunne da fusjoneres med Statkraft. Statkraft og Equinor er begge involvert i havvind-prosjekter. Vi kunne få et norskeid energiselskap som satset både på olje, gass og fornybar energi.

Et fusjonert selskap kunne gitt større muskler for å utnytte den samlede kompetansen og nettverket til sterkere satsing på fornybar energi.

Hvis det er grunnlag for en slik felles, strategisk satsing, er det et alternativ til dagens modell der Statkraft og Equinor utvikler seg side om side.

Å bare splitte Equinor i to, fremstår som et forsøk på å skru klokken tilbake. Da er det bedre for eier å gi beskjed om at virksomheten internasjonalt skal trappes ned fordi lønnsomheten ikke er tilfredsstillende.