Forvirring om petimeterstyring av Equinor

Opposisjonen forsøker selvsagt å utnytte Equinors tap på 230 milliarder på investeringene i USA for alt det er verd. De forsøker å få det til å handle om manglende eierstyring fra regjeringens side.

De har imidlertid ikke kunnet påvise at regjeringen har sviktet. Kritikken går ut på at de burde bedt om mer informasjon og gravd dypere. Selvsagt kunne de det. De kunne engasjert dyre konsulenter for å utrede markedsmulighetene og risikoprofilen på USA-satsingen. For i departementet har de ikke en kompetanse som overgår Equinor når de gjelder å vurdere markedsmuligheter, risiko og utvikling av oljeprisen.

Styret kunne også gravd og spurt mer. De hadde sannsynligvis fått samme svar uansett hvem de hadde spurt. For investeringsviljen i bransjen var stor på dette tidspunktet. De trodde på solid lønnsomhet og så store muligheter for å få et fotfeste i det lukrative amerikanske markedet. Det kunne blitt den reneste pengemaskinen.

Daværende konsernsjef Helge Lund har innrømmet at de tok feil. De var overbevist den gang om det var riktig å satse tungt i USA. De trodde på solid lønnsomhet. De visste det var risiko, men den mente den var til å leve med.

Eldar Sætre, som nylig gikk av som konsernsjef i Equinor, var da finansdirektør. Han styrte nok med diverse regneark som viste risiko og lønnsomhet i prosjektet. Helge Lund la fram planene for styret. Styret sluttet seg til. Milliardene rullet ut og få rullet inn.

Det er verdens enkleste øvelse å fortelle hva en burde gjort eller ikke gjort i ettertid når en vet hvordan det gikk. Å tro at en oljeminister fra Ap ville opptrådt på en annen måte enn en minister for Høyre, er å lukke øynene for hvordan eierstyring skjer i praksis.

Eierstyring handler om dialog med styret. En skal forvisse seg om at en blir orientert om selskapets utvikling og at de driver i samsvar med lover og pålegg. Staten som majoritetseier har ikke rett på forretningskritisk informasjon som ikke de andre aksjonærene får. Styrets oppgave er å påse at aksjonærene behandles likt.

Når et selskap er børsnotert, er det lønnsomhet det skal styres etter, ikke politiske meninger. Det var poenget da Jens Stoltenberg for 20 år siden gikk inn for å privatisere daværende Statoil. Når en børsnoterer et selskap, gir politikerne fra seg muligheter for styring.

Dette forstår Espen Barth Eide som fronter Ap i energi- og klimaspørsmål. Etter at olje- og energiminister Tina Bru har redegjort for hvordan regjeringen har fulgt opp Equinor, mener Stortingets miljøkomite at det må til en tydeligere eierstyring av Equinor.

Barth Eide sier til Dagens Næringsliv at staten må bli like tydelig som private eiere og ikke lenger være «den snilleste gutten på generalforsamlingen».

- Akkurat hva man skal si, må man ta når man er der, sier han og nevner som eksempel et krav om at en prosentdel av Equinor investeringer skal være innen fornybar sektor.

Tina Bru avviser Barth Eides «tydeligere hånd på rattet». Hun mener han tar til orde for en petimeterstyring av selskapet, men forstår ikke hvordan han vil gjøre det i praksis. Hun spør om han mener eierskapsmøtenes skal brukes til å instruere selskapet til å øke investeringene innen grønn sektor.

Hvis regjeringen eller Stortinget mener at Equinor skal investere mer i fornybar sektor, er det noe de kan ta opp med styret. Styre og ledelsen må da utrede hva det betyr for selskapet. Hvis de mener det vil øke risikoen eller redusere lønnsomheten, må de gjøre andre eiere oppmerksom på det.

Staten kan selvsagt tvinge igjennom sitt syn i strid med det styret anbefaler. Da kan en risikere at minoritetsaksjonærer sier takk for seg og at aksjekursen faller.

Staten er ikke en passiv eier i Equinor. De presset på for elektrifisering av sokkelen og for at daværende Statoil skulle engasjere seg «månelandingen» på Mongstad. Vil staten ha gjennomført noe som Equinor mener ikke er lønnsomt, må de komme opp med finansiering.

Det er andre spørsmål enn Equinor miljøkomiteen på Stortinget bør engasjere seg i. Det gjelder framtiden for oljeindustrien og leterefusjonsordningen. Her er Ap og Høyre som knoll og tott med Frp på slep. Det Stortinget er opptatt av, er at oljeselskapene skal investere mest mulig i olje og gass. Derfor ga de i sommer oljebransjen en eventyrlig god koronakrisepakke. Det var ikke et krav om at det måtte investeres innen fornybar.