Massene som trussel mot demokratiet

- Ved neste valg burde vi få anledning til å bytte ut folket. Det vi har, er blitt pinlig å skilte med, skrev sjefredaktør Steinar Hansson i Dagsavisen for 20 år siden. Det var på den tiden Frp lå opp imot 40 % på meningsmålingene i Nord-Norge.

Denne uttalelsen fikk han selvsagt en del pepper for. Det var lett å minne om at i et demokrati er det folket som bestemmer.

Hanssonsatteimidlertid ord på det historien har vist og som kan gjenta seg igjen. Husk atAdolf Hitler kom til makten ved demokratiske valg. Donald Trump vant valget for fire år siden, og han kunne ha vunnet det i høst, hadde det ikke vært for koronapandemien.

Titalls millioner amerikanerne ser på Donald Trump som en redningsmann for USA. De er immune for kritikk om at han lyver, nekter å forholde seg til fakta og turer fram på en måte som får eksperter til å regne ham som utilregnelig eller psykisk skadeskutt.

I dag lusker han ut av Det hvite hus som en taper. Om han akter gjøre et forsøk på å innta en eller annen vinnerposisjon i det amerikanske samfunnet, er ikke avklart. Faren er ikke over, for massene er en manipulerbar størrelse i et demokrati.

Skal vi forstå hva som skjer i en rekke vestlige land for tiden, må man trenge inn i massenes psykologi.

Rasjonalismens store filosof på 1600 tallet, Baruch Spinoza, stilte spørsmålet om hvorfor massene kunne slutte opp om tyrannen som om det var frelseren.

Historien er full av eksempler på at massene har sluttet opp om reaksjonære og totalitære forhold som de kun har tapt på. Folket lar seg altså forlede om betingelsene er til stede for det. De kan gå både til venstre og høyre.

I sin bok «Frykt og avsky i demokratiet» (Vagant forlag) tar Erik Høyer Leivestad utgangspunkt i begrepet «ressentiment», som Friedrich Nietzsche introduserte og Max Scheler videreførte, for å forstå det som skjer for tiden.

Ressentiment betyr harme, uvilje og er en filosofisk/psykologisk betegnelse for de svake og mislykkedes avmektige hat mot livet og de som lykkes. Det er en mindreverdighetsfølelse som setter seg fast.

Ressentiment blir en protest som fungerer som forsvar mot følelsen av å være en taper henvist til egen avmakt og utilstrekkelighet.

Det utvikler seg til en kritikk av «systemet», det samfunnet som eliten har skapt. Grunnen er beredt for konspirasjonsteorier, alternative forklaringer til hva som skjer i samfunnet og som også forklarer hvorfor en selv ikke er blant dem som trekker vinnerloddet.

Den vedvarende avmaktsfølelsen som gir næring til hatet, kan lede til en sterk selvhevdelsestrang som slår ut i opprør om mulighetene byr seg. Tusener ble med på å marsjere mot Capitol Hill. Oppildnet av frustrasjon og opplevelsen av å ha makt og være viktig, tok de seg inn. Hatet fikk utløp. Det var revansjens dag.

I et diktatur har makthaverne vanligvis rimelig god kontroll selv om ressentimentet i et samfunn øker. I et demokrati kan situasjonen komme helt ut av kontroll. Det er dette som er i ferd med å skje i USA.

I USA dyrker en fortsatt ideen om alle menneskers like muligheter til å gjøre suksess og skape det livet de ønsker seg. Slik var det en gang. Nå har gårsdagens realitet konvertert til en myte. Det eliten og politikerne snakker om fremstår for stadig flere mennesker som løgn og bedrag. Hatet, avmakten og fattigdommen har eksplodert.

Dette skjer ikke bare i USA. Vi ser de samme tendensene i flere vestlige land.

Slik Hitler utnyttet uroen og ressentimentet i det tyske samfunnet på 1930-tallet, utnyttet Donald Trump ressentimentet i dagens USA. «Jeg elsker dere, dere er bra», sier Trump til velgerskaren. Noe slikt har de aldri hørt fra eliten. Det går rett hjem og skaper en ny tilhørighet. Trump er sentrum i et fellesskap som tror han er frelseren.

Trump suksess er at han leverer ny eksistensiell mening til de som i årevis har opplevd at utviklingen i samfunnet ikke går deres vei. Trump makter også å gi hatet en retning ved å peke på de som er deres fiender.

I «Frykt og avsky i demokratiet» er ikke Leivestad spesielt opptatt av USA. Det er et idehistorisk perspektiv over de siste 200 års utvikling fram til i dag han gir seg i kast med.

Han er ikke uten videre optimist på demokratiets vegne. «Demokratiets overlevelse vil være avhengig av dets evne til å dempe de farlige spenningene som bygger seg opp», skriver han. Det blir ikke enkelt når offentligheten fragmenteres og algoritmene i sosiale medier dytter oss inn i de båsene vi forventes å høre til.

Basis for demokratiet, den åpne, herredømmefrie dialog som Jürgen Habermas snakker om, er i ferd med å forvitre. Slik beredes grunnen for konspiratoriske forestillinger. Folk flest marker ikke å forholde seg til hva som er sant.

Det som preger en stadig større gruppe i samfunnet, er at de blir immune for fornuftens argumenter. Da er det den emosjonelle settingen som rår grunnen.

Algoritmenes oppgave i sosiale medier er å skape engasjement. Det er enkle budskap med emosjonell appell som gis forrang. Nyanser og motforestillinger skyves i bakgrunnen. Den som våger å opponere når kjøret er i gang, blir tatt hardt og definert utenfor som en sviker.

Dagens voldsomme ensretting i meningsdannelsen er demokratiet fremmed. Demokratiet forutsetter at mennesker er rede til å lytte til hverandre, og faktisk la de som en er uenig med å ta styringen når de oppnår et flertall.

Republikanerne i USA har de siste månedene demonstrert for en hel verden at de ikke respekterer de ideene demokratiet bygger på. De innrettet seg etter massenes makt og deres yppersteprest, Donald Trump, så lenge det varte.

Espen Hammer er en annen filosof som er opptatt av demokratiets mulighet for å overleve. Samme uke som Kongressen ble stormet, ga han ut boken «USA- en supermakt i krise». Han hevder at mange av problemene USA nå sliter med, kan føres tilbake til dereguleringen av økonomien og de store skattelettelse som ble gitt på 1980-tallet under Donald Reagan. Det er bare blitt verre, og nå holder samfunnet på å bryte sammen på grunn av de økende forskjellene.

USA er blitt et kastesamfunn, det stikk motsatte av hva det skulle være. Skurkene i fortellingen om demokratiet i krise, mest akutt i USA, er en globalisering som skaper fremmedgjøring og nasjonal avmaktsfølelse, de sosiale medienes ødeleggelse av den offentlige samtale og en kapitalisme uten styring som øker forskjellene i et samfunn utover grensene for hva et demokrati kan tåle.