Vettskremt av Joe Biden

NHO er primært en interesseorganisasjon for de som eier bedriftene. Et felles trekk for denne gruppen verden over er at de kjemper for lavere skatter.

Argumentet er at samfunnet er tjent med det, for det vil bidra til at de skaper flere arbeidsplasser.

De er vanligvis også bekymret for at staten bruker for mye penger på alle mulige gode formål, at lønningene i stat og kommune skal bli for høye og at offentlig sektor vokser på bekostning av privat sektor.

Liberalistene vil ha lav skatt, størst mulig frihandel og at staten holder fingrene fra fatet. La staten drive med sitt og la kapitalen få utfolde seg. Det er til det beste for samfunnet, tror de.

Dette preget tekningen til for vel 15 år siden. Det var en gullalder for Frp og Høyre som snakket seg varme om lavere skatter og større frihet for næringslivet.

Så rammet finanskrisen. For 12 år siden var det staten, altså skattebetalerne, som måtte redde kapitalistene. Krisen ble beviset på kapitalen ikke var i stand til å styre seg selv.

Financial Times kjørte en serie der de stilte spørsmål med om kapitalismen slik vi kjenner den, ville gå til grunne.

Det skjedd ikke. Snart var vi tilbake i samme spor. Men en uro hadde begynt å bre om seg. Kritikken mot liberalismen vokste i styrke. Det skjedde samtidig som alvoret i klimakrisen seg inn over politikere og næringslivsledere.

Etter finanskrisen ble millioner i den vestlige verden værende i arbeidsløshet og fattigdom. Motstanden mot globalisering økte.

Høyresiden i en mer ekstrem utgave fikk vind i seilene. Brexit og Trump ble symboler på motstanden mot eliten som styrte samfunnet. Nasjonalstatene kom til heder og verdighet igjen.

EU sleper seg videre. Boris Johnson er tross krise fornøyd med at åket fra Brussel er tatt fra britenes skuldre.

Så kom Covid 19. Vi vet ennå ikke hvor mye som er ødelagt.

Verdens mektigste land, USA, ble hardt rammet. De har også kommet lengst med å legge pandemien bak seg.

Befolkningen er vaksinert i et voldsomt tempo. Innen to uker skal 90 prosent av befolkningen ha fått tilbud om vaksinering.

Joe Biden har kastet de siste tiårs liberalistiske tankegods på båten. Han går motsatt vei.

Staten bruker milliarder som aldri før. Alle amerikanere får en engangsutbetaling på 1400 dollar. Arbeidsledige skal få utvidet støtte. Delstater skal få milliarder for å rette opp skader pandemien har skapt og få samfunnet på fote igjen.

Han vil bruke 17000 milliarder kroner på å fornye og bygge ut infrastrukturen i samfunnet. Det vil gi tusenvis av arbeidsplasser i mange år framover.

Biden pusser støvet av keynesianismen. Modellen baserer seg på en blanding av plan og markedsøkonomi der stat og bedrifter går hånd i hånd.

Det smaker litt Einar Gerhardsen av Joe Biden. Det var keynesianismen som preget den såkalte Gerhardsen-perioden i norsk etterkrigstid i 20 år fra 1945.

Han foretrekker nok selv å bli sammenliknet med Franklin D. Roosevelt som lanserte sin New Deal for å få landets på beina igjen etter depresjonen eller Marshallplanen som fikk Europa på fote igjen etter krigen.

Milton Friedman, den frie markedsøkonomien fremste ideolog, blir trengt i bakgrunnen.

Joe Biden stopper ikke der. Han legger opp til at bedriftene skal betale for storsatsingen. Selskapsskatten er foreslått å økes fra 21 til 28 prosent.

Biden snur opp ned på den skattepolitikken Donald Trump førte. Bedriftsledere er sjokkert. Republikanere holder på å gå ut av sitt gode skinn. Protestene hagler.

Det blir en seig brytekamp i Kongressen. Demokratene må nok bruke sin dobbeltstemme.

Biden vil at hans skattesjokk skal forplante seg verden over. Han vil tettet igjen mulighetene for at amerikanske selskaper kan slippe unna skatt ved å beholde overskuddet i andre land med miniskatt.

USA kan komme til å gå til krig mot skatteparadiser og motarbeide tendensen til at land konkurrerer med hverandre om lavest mulig selskapsskatt for å tiltrekke seg «papirselskaper».

EU har ennå ikke rukket å finne ut av hvordan de skal forholde seg til utfordringen fra Biden.

De innså i fjor at de ikke lenger kunne fortsette sin kuttpolitikk for å oppnå budsjettbalanse. De har opptatt felles lån og skal investere for å komme seg ut av krisen.

Biden vil også bruke en del milliarder for å omstille samfunn- og næringsliv i grønn retning. Det samme vil EU. Politikerne kan ikke overlate dette til markedet alene.

Men EU fomler med å få tatt skikkelige skattegrep.

I en samtale med E24 gir NHO-sjef Ole Erik Almlid uttrykk for at han frykter mer statlig eierskap med Ap i regjering.

Det er en overdrevet frykt.

Almlid trenger ikke frykte at Jonas Gahr Støre og Trygve Slagsvold Vedum blir like radikale og handlekraftige som Joe Biden.

Men han kan belage seg på at de rødgrønne vil øke skattene noe, stille noen flere krav og henvise investorer i større grad til markedet framfor å sikle etter å få inn pass i virksomheter som blir fullfinansiert fra det offentlige.

Ole Erik Almlids oppgave blir å konfrontere kapitaleieren med det som er på gang. Skattelettepolitikken har avgått ved døden. Staten vil ha en hånd på rattet slik at utviklingen styres i retning grønn industri.

Tiden for snever profittmaksimering er over.

Staten skal ikke styre bedrifter. Det blir bare surr.

Bedriftene skal ha stor frihet til å tjene grovt med penger. Men så skal de også betale mye skatt. Og gir de ledere millionlønninger, bør fellesskapet ta en større del.